Nasjonal Samling

Nasjonal Samling var preget av fascistisk tenkning og la seg etter hvert nært opp mot nasjonalsosialismens ideologi og etablerte kontakt med det tyske nazistpartiet NSDAP. NS hyllet tanken om den overlegne «nordiske rase». Misnøye på grunn av mellomkrigstidens økonomiske og sosiale kriser gjorde at partiet samlet tilhengere og sympati ved å ta politisk og ideologisk stilling mot parlamentarismen og mot demokratiet mer allment. Fra 1935, og i enda sterkere grad fra 1938, var partiet også gjennomsyret av antisemittisk tankegods.

Partiet var bygd opp på grunnlag av «førerprinsippet», med Quisling som fører for riksorganisasjonen. Innenfor partiet fantes en rekke organisasjoner, blant annet en kamporganisasjon (NSKO), en kvinneorganisasjon (NSK) og en ungdomsfylking (NSUF). Etter tysk og italiensk mønster dannet NS også egne halvmilitære stormtropper, Hirden.

Ved stortingsvalget i 1933 stilte NS flere lister, men oppnådde bare 27 850 stemmer, noe som utgjorde 2,2 prosent av stemmene (3,5 prosent hvis man ser bort fra valgkretsene der det ikke ble stilt NS-liste). I kommunevalget året etter sank oppslutningen til 1,5 prosent og kun 16 130 stemmer. Ved stortingsvalget i 1936 steg oppslutningen noe, til 1,8 prosent og 26 577 stemmer, mens partiet nærmest ble helt utradert ved kommunevalget i 1937. Partiet fikk da kun 1422 stemmer, noe som tilsvarte 0,06 prosent av de avgitte stemmene. Valgnederlaget førte til motsetninger innad i partiet, og mange meldte seg ut.

Frem til utbruddet av andre verdenskrig førte NS en tilbaketrukket tilværelse, selv om Quisling arbeidet i kulissene i et forsøk på å få Nazi-Tyskland til å foreta en invasjon av Norge. Argumentene fant særlig gjenklang hos sjefen for den tyske Kriegsmarine, storadmiral Erich Raeder, som introduserte Quisling for Adolf Hitler i midten av desember 1939. Quisling overdrev da NS' oppslutning i betydelig grad og påsto at en tysk invasjon av Norge var det som skulle til for å begrense den britiske innflytelsen i Norge og de øvrige nordiske landene. Selv om det er lite trolig at Hitler lot seg overbevise av Quislings foredrag, ble den tyske planleggingen for angrepet på Norge og Danmark intensivert nettopp ved årsskiftet 1939–1940.

Da Quisling begikk statskupp og dannet sin «regjering» om kvelden 9. april 1940 i kjølvannet av det tyske angrepet samme dag, trådte partiet åpent frem som en støtteorganisasjon for den tyske okkupasjonsmakten. Dette ble ytterligere understreket ved reichskommissar Josef Terbovens forordning 25. september 1940, som nedla forbud mot alle andre partiorganisasjoner. På dette grunnlaget fikk Nasjonal Samling en viss tilslutning, blant annet fra kretser som regnet med eller ønsket tysk seier, i tillegg til opportunister som ønsket å benytte seg av muligheter som ikke ville vært åpne for dem i fredstid.

NS stilte et flertall av medlemmene i det såkalte kommissariske statsråd fra 25. september 1940 og ble i 1942 «det statsbærende parti» i Norge. Quisling hadde da fått tittelen «ministerpresident» og dannet en «nasjonal regjering» (Statsakten). Ved propaganda for den nasjonalsosialistiske ideologien, understøttet av sterkt press på forskjellige samfunnsgrupper og ved dannelsen av militære formasjoner til bruk mot sabotasjehandlinger eller til frontinnsats på tysk side, bidro NS til å støtte okkupasjonsmakten.

I april 1940 hadde NS trolig bare noen hundre medlemmer, men til sammen 2691 personer som på et eller annet tidspunkt hadde vært medlem av NS før krigen, er også registrert som medlemmer under krigen. I desember 1940 var antallet NS-medlemmer steget til rundt 22 000, og medlemstallet kulminerte i november 1943 med 43 400 voksne medlemmer. I løpet av krigsårene var det også 8371 medlemmer som meldte seg ut av partiet, noe som gjerne skjedde etter at krigen hadde begynt å gå dårligere for tyskerne. Til sammen 54 651 personer ble registrert som NS-medlemmer på et eller annet tidspunkt under krigsårene ifølge oversikter satt opp etter krigen.

Nasjonal Samling var i utgangspunktet et parti med medlemmer fra den midlere eller øvre middelklassen, men i løpet av okkupasjonen kom flere medlemmer fra arbeiderklassen til. Mens medlemsmassen opprinnelig hovedsakelig besto av menn, ble det også flere kvinner i rullene utover i krigen.

Utviklingen i partiets medlemsmasse speiler til en viss grad utviklingen i andre europeiske fascistiske bevegelser. I mange europeiske land, særlig Italia, Tyskland og Østerrike, ga en opplevelse av normer i oppløsning, kulturkrise og økonomisk nedgang seg utslag særlig hos deler av borgerskapet i oppkonstruerte fiendebilder med utgangspunkt i klasse, rase og påståtte kulturelle forskjeller.

Nasjonal Samling ble på mange måter etablert som en reaksjon blant reaksjonære elementer i den norske middelklassen på Det norske Arbeiderpartis politiske framgang i mellomkrigstiden. Dette ga utslag i NS’ politiske program, som var preget av kommunistfrykt, antiparlamentarisme, ultranasjonalisme og raseforestillinger.

Ved provisorisk anordning av den norske regjering i London 22. januar 1942 ble medlemskap i partiet uttrykkelig erklært straffbart, og NS-medlemmer ble under rettsoppgjøret etter krigen kollektivt tiltalt for landssvik. Det ble opprettet landssviksak mot 92 805 personer, og i løpet av landssvikoppgjøret ble 46 085 personer dømt eller fikk en straffereaksjon i form av tvangsarbeid, fengsel, bøter, inndragning, erstatning og/eller tap av borgerlige rettigheter.

I etterkrigstiden etablerte tidligere medlemmer og sympatisører av NS organisasjoner som siktet mot rehabilitering av NS, NS-medlemmer og andre landssvikdømte. De viktigste av disse var Forbundet for sosial oppreisning og Institutt for norsk okkupasjonshistorie. Disse miljøene gav også ut avisen Folk og land fra 1952 til 2003.

• Hirden
• Institutt for norsk okkupasjonshistorie (INO)
• landssvikoppgjøret
• Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon
• Norge under andre verdenskrig
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten i Norge
• Stortingsvalg i Norge 1882–2017

• «NS-medlemmene: Hvem var de?» – Norgeshistorie.no
• Om Nasjonal Samling i HL-senterets kunnskapsdatabase

• Brevig, Hans Olaf og De Figueiredo, Ivo (2002): Den norske fascismen. Nasjonal samling 1933–1940
• Dahl, Hans Fredrik (1991): En fører blir til
• Dahl, Hans Fredrik (1992): En fører for fall
• Dahl, Hans Fredrik (2001): Norsk idéhistorie, bind 5: De store ideologienes tid
• Dahl, Hans Fredrik med flere (1995): Den norske nasjonalsosialismen. Nasjonal Samling 1933–1945 i tekst og bilder, tredje utgave
• Jensen, Tom B. (1992): Nasjonal samlings periodiske skrifter 1933–1945: en bibliografi
• Jensen, Tom B. og Dahl, Hans Fredrik (1988): Parti og plakat: NS 1933–1945
• Loock, Hans-Dietrich (1972): Quisling, Rosenberg og Terboven: Den nasjonalsosialistiske revolusjon i Norge, dens forhistorie og forløp
• Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling?: ideologiske brytninger i Nasjonal samling 1940–1945
• Sørensen, Øystein (1991): Solkors og solidaritet: høyreautoritær samfunnstenkning i Norge cirka 1930–1945
• Ugelvik Larsen, Stein et al (red.) (1980): Who were the Fascists? Social Roots of European Fascism