Albert Viljam Hagelin

Hagelin vokste opp i Bergen. Faren, som døde da Albert var bare 8 år gammel, var tredje generasjon gullsmed av en slekt som hadde innvandret fra Sverige tidlig på 1700-tallet. Moren var av dansk-jødisk slekt, og også hennes far var gullsmed; som enke drev hun et privathotell i Bergen etter at familiens gullsmedforretning var nedlagt. Selv forlot Hagelin Norge rundt 1900 for å studere til arkitekt ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han av Nina Grieg tilskyndet til musikkstudier, og sang operetteroller både i Berlin og Dresden.

Våren 1939 forsøkte Hagelin ved initiativ helt til topps i Det tredje rike å skaffe tyske penger til NS. Forsøkene, som ble foretatt gjennom Hermann Görings nevø Herbert Göring (som Hagelin møtte i sin tennisklubb i Dresden), mislyktes, men brakte ham i forbindelse med mektige menn som storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Overfor disse to snakket Hagelin positivt om Quisling med iherdighet, og overdrev i betydelig grad Nasjonal Samlings innflytelse i Norge.

I desember 1939 fikk Hagelin gjennomslag og assisterte Quisling ved det som ble resultatet av anstrengelsene: at Adolf Hitler selv tok imot den norske NS-føreren til to lengre samtaler 14. og 18. desember. Her ble omsider pengestøtten til NS sikret, samtidig som Quisling, og i enda høyere grad hans tolk og hjelper Hagelin, gikk langt i retning av å skissere en mulig maktovertakelse fra NS’ side i Oslo for å understøtte en tysk invasjon. Møtene med Hitler var viktige skritt på veien fram mot den senere tyske invasjonen av Norge, og selv om han langt fra festet lit til all informasjonen han fikk fra Quisling og Hagelin, ga Hitler kort tid etter møtene ordre om å begynne planleggingen av et tysk angrep på Norge.

Det var da også Hagelin og hans tyske venn, Rosenberg-agenten Hans-Wilhelm Scheidt, som fra Hagelin-familiens suite på Hotel Continental regisserte Quislings kupp den 9. april 1940. Hagelin fikk selv plass i den kortvarige kuppregjeringen, som handels- og forsyningsminister, og han fikk noen travle dager: 12. april fikk han sendt sin svoger, kaptein Kjeld Stub Irgens, gjennom linjene til kong Haakon med bønn om å vende tilbake til Oslo. Dagen etter oppsøkte Hagelin selv Hitler i Berlin for å sikre mer tysk støtte til den norske kuppregjeringen. Begge fremstøtene mislyktes, og 15. april gikk Hagelin av sammen med de øvrige regjeringsmedlemmene.

Hvilke konkrete motiver som drev den 60-årige kaffegrossisten ut på storpolitikkens skråplan, er vanskelig å fastslå med sikkerhet. Gamle NS-medlemmer betraktet Hagelin med mistro, der han hvileløst var på ferde, først i riksrådsforhandlingene, så blant de kommissariske ministere, og fra februar 1942 (statsakten) i Quislings såkalte nasjonale regjering.

Fra 25. september 1940 bestyrte Hagelin det nye Innenriksdepartementet. Der fikk han hånd om nazifiseringen både av kommunene, organisasjonene og den indre og ytre forvaltning. Han viste seg forbausende effektiv, dertil overraskende steil i forsvaret av norske interesser vis-à-vis tyskerne. Han tok stadige konfrontasjoner med Josef Terboven og hans stab. Med særlig hell trenerte han den skattereformen tyskerne anså nødvendig for å sikre sitt utbytte av okkupasjonen.

Hagelin var også den i NS som gikk hardest på Quisling for å få ham til å forlange en fredsavtale med Tyskland, slik at okkupasjonen kunne bli hevet. Han penneførte all Quislings korrespondanse med Berlin i den anledning, mens hans hustru skrev ut brevene og notatene på maskin. Til tross for at Hagelin selv hadde jødisk bakgrunn, ble han gjennom sitt departement ansvarlig for å utarbeide flere av de sentrale juridiske tiltakene som ble iverksatt av NS-regimet under forfølgelsen av den jødiske befolkningen i Norge. Selv om Hagelin forsvarte seg med at han hadde forsøkt å dempe virkningen av de juridiske tiltakene hans departement innførte, ble han under rettsoppgjøret dømt for forsettlig bistand til fienden for dette forholdet.

En kombinasjon av tysk påtrykk og intern misnøye i NS, der Hagelin i vide kretser og uten synderlig realitet ble ansett som korrupt, svekket gradvis hans stilling. Partivervet som fylkesfører i Stor-Oslo ble tatt fra ham i 1942. En granskningskommisjon ble året etter nedsatt for å vurdere anklagene om korrupsjon. Resultatet var frifinnelse, men i november 1944 ble Hagelin tvunget til å ta avskjed som minister, da han motsatte seg å reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen. Som detronisert outsider uten støtte fra noe hold var det nå definitivt ute med ham.

Han levde deretter en anonym tilværelse til han ble arrestert ved frigjøringen.

Under landssviketterforskningen og enda mer under rettssaken, som åpnet i Oslo november 1945, forsvarte Hagelin seg med en påstått hukommelsessvikt. Resultatet ble at han under rettssaken gjorde en ynkelig figur. Dødsdommen var enstemmig i begge instanser. Hans hustru forsøkte forgjeves å påta seg skylden for sin manns landsforræderi ved å si at det var hun som opprinnelig var nazisten av de to, og anmodet også om å bli henrettet sammen med sin mann. Henrettelsen av Hagelin var den fjerde av i alt 25 dødsdommer som ble eksekvert over nordmenn i rettsoppgjøret.

• innenriksdepartementet
• landssvikoppgjøret
• Nasjonal Samling
• Norge under andre verdenskrig
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten

• Landssviksak Oslo Politikammer D 84, i Riksarkivet, Oslo
• Landssviksak ED-sak 316, i Riksarkivet, Oslo
• Bohn, Robert: Reichskommissariat Norwegen. ’Nationalsozialistische Neuordnung’ und Kriegswirtschaft, München 200
• Dahl, Hans Fredrik: Vidkun Quisling, bind 2, 1992
• Dahl, Hans Fredrik: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Dahl, Hans Fredrik, et. al. (red.): Norsk krigsleksikon, 1940–1945, Oslo 1995
• Drolsum Kroglund, Nina: Hagelin. Quislings høyre hånd, Oslo 2016
• Loock, Hans-Dietrich: Quisling, Rosenberg und Terboven, Stuttgart 1970
• Melsom, Odd: På nasjonal uriaspost, 1975
• Skodvin, Magne: Striden om okkupasjonsstyret, 1956
• Sørensen, Øystein: Hitler eller Quisling?, 1989