Alsace (historie)

Alsace var før Caesars tid bebodd av keltiske stammer, isprengt noen gotogermanske elementer. Alsace ble erobret av Caesar i år 58 fvt. etter seieren over den germanske høvdingen Ariovist.

På 300-tallet evt. ble Alsace oversvømmet av fremtrengende alemanner. De alemannene som var blitt igjen på høyre Rhinbredd, kalte sine frender på venstre bredd alisazas, «de som bor i et annet land», og landet selv for Alisaza, derav navnet Alsace.

Ved Chlodvigs seier over alemannerne i 496 kom Alsace under frankisk herredømme. Ved Verdun-forliket i 843 ble det til en del av Lothars rike, og ved Meissen-forliket i 870 til Ludvig den tyskes rike (det som senere ble Tyskland). I de følgende årene var de statsrettslige forholdene meget usikre. Landet fikk tysk kultur, men forbindelsen med riket var alltid meget løs.

I trettiårskrigen ble det meste av Alsace erobret av den tyske feltherren Bernhard av Weimar, og ved den westfalske fred i 1648 kom Alsace til Frankrike. Biskopen i Strasbourg, hertugen av Württemberg og riksridderskapet vedble imidlertid å stå under det tyske rike, inntil Ludvig 14 i kraft av reunionskamrenes kjennelse også fikk disse under den franske krone (Strasbourg i 1681).

Alsace ble ikke fullstendig innlemmet i Frankrike, blant annet ikke tollmessig, så området vedble å være livlig handelsforbindelse med Tyskland, inntil den franske revolusjon medførte en fullstendig politisk sammensmeltning og gjennom felles ideer knyttet Alsace til fransk ånd. Denne politikk fortsatte under Napoleon, og landet gjennomgikk på 1800-tallet en rask økonomisk og industriell utvikling, under beskyttelse av det franske tollsystem.

• Alsace
• Alsace-Lorraines historie
• Frankrikes historie