avis

Det norske avistallet ligger på et stabilt og meget høyt nivå. Antallet lokalaviser er også høyt i verdenssammenheng og antas å spille en viktig rolle for nordmenns geografiske tilknytning og identitet på lokalt plan. Ved utgangen av 2022 ble det i Norge utgitt 245 aviser med minst en utgave per uke.

Avislesing har tradisjonelt stått sterkt i Norge, men avisenes opplagstall falt kraftig utover 2000-tallet. Etter nettavisenes ankomst på 1990-tallet fikk store deler av avisverdenen økonomiske utfordringer på grunn av færre abonnenter, dårligere løssalg og raskt fallende annonseinntekter. Etterhvert sto digitale avisutgaver for veksten og veide i økende grad opp for nedgangen i salgstall for papiraviser. I 2023 øker det digitale opplaget fortsatt.

Den første betalingsmuren for en norsk generell nettavis ble introdusert av Hallingdølen den 5. november 2011. Inside Telecom var sannsynligvis den første nettavisen bak betalingsmur, fra mai 2006. Stadig flere aviser innfører brukerbetaling for digitalt innhold og beskytter (deler av) innholdet sitt bak en abonnementsløsning.

Nye betalingsordninger for nettnyheter begynte høsten 2011, og det virkelig store gjennombruddet for nye abonnementsmodeller kom i 2015. I løpet av dette året hadde mer enn halvparten av avisene innført en betalingsordning for nettnyhetene, og mer enn halvparten brukte ordningen med komplett abonnement. I begynnelsen av 2023 var det 1,5 millioner heldigitale avisabonnement i Norge.

I dag har et flertall av norske aviser innført en betalingsordning for nettsidene sine og satser på en modell som kombinerer papiravis med digital tilgang. Både Schibsted, Amedia og Polaris Media har bidratt aktivt til denne utviklingen.

Det samlede avisopplaget har sunket siden tidlig 2000-tall, og nedgangen var ekstra sterk etter 2009. De annonsefinansierte avisene har måttet tåle store omstillinger. I 2016 viste opplagstallene en positiv utvikling for første gang på mange år med en kraftig vekst i salget av digitale abonnementer. I 2023 hadde 66 av 235 sammenlignbare titler opplagsvekst. Totalopplaget for norske aviser var 2 545 000 aviser, hvorav fire prosent var rent papiropplag, 60 prosent var kun digitalt og 35 prosent var komplettabonnement med en kombinasjon av digitale og parpirutgivelser. Den senere tid ser vi en tendens til at avisene skifter fokus bort fra antall lesere til type lesere, fra kvantitet til kvalitet, der målsetningen er å få flest mulig betalende abonnenter. Samtidig viser tallene at unge mennesker leser langt færre aviser nå enn før og gjennomsnittsalderen på abonnentene stiger.

Avisstrukturen, avisenes tilhørighet og graden av uavhengighet er nært knyttet til det enkelte lands egne tradisjoner, historie og samfunnsforhold. I stater med liten pressefrihet har avisene karakter av å være talerør for myndighetene. I andre land kan pressen være sterkt politisert, det vil si at hver avis er talerør for et enkelt politisk parti.

Tidligere var det også i Norge vanlig at avisene opererte som politiske organer med tette bånd til de politiske partiene. Redaksjonell uavhengighet har stått som et sentralt premiss siden partipressen ble gradvis svekket og forsvant rundt 1980 og en mer markedsorientert presse vokste frem. Avisene var ikke lenger i første rekke målbærere av spesielle politiske ideer, men ville tilby kundene, leserne, en stoffblanding av blant annet nyheter, kommentarer og underholdning. Samtidig skulle avisene være attraktive for annonsørene. Ettersom avisene vektlegger ulike typer stoff, og dermed innretter seg mot ulike målgrupper, utviklet de seg forskjellig og fordelte seg på en akse fra såkalte kvalitetsaviser, innrettet mot et kritisk, lesende publikum, til utpregede populæraviser eller tabloidaviser som konkurrerte med TV om oppmerksomheten. I land som Storbritannia og USA var forskjellen mellom kvalitetsavisene og enkelte av populæravisene svært stor. I Norden har forskjellen tradisjonelt vært mindre, siden også løssalgsavisene leverte seriøst politisk og kulturelt innhold, mens de store abonnementsavisene hadde mer underholdningsstoff enn tilfellet er i en del andre land.

Ulik lokal tilknytning fører også til variasjon i avistypene. Rene lokalaviser tar utgangspunkt i en by eller et tilsvarende område. I tillegg til å være forum for lokale nyheter og debatt, fyller disse en viktig rolle som lokalt annonseorgan. Regionaviser har en utbredelse over et større område. Få aviser er rene riksaviser. For eksempel har de store og kjente avisene i USA, som The New York Times og Washington Post, ikke noen reell riksdekning. I Norge er det bare løssalgsavisene VG og Dagbladet som med noen rett kan kalles riksaviser.

I Norge oppstod det i 1990-årene to nye typer aviser: gratisaviser og søndagsaviser. Gratisavisene baserte inntektene sine utelukkende på annonser. Dagbladet startet søndagsavis i 1990 og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Antallet søndagsaviser steg frem til rundt 2005, deretter har tallet sunket, og i 2023 er det bare Aftenposten, Bergensavisen og VG som publiserer søndagsavis. Den eneste gjenværende søndagsavisen på papir er det VG som utgir, og bare sør for Namsos.

Datateknologi og offsetteknikk revolusjonerte produksjonen av aviser. Den første overgangen var fra bly til fotosats, og denne var for det meste fullført for norske avisers vedkommende i 1970-årene. Neste fase i effektiviseringen var å la journalistene selv skrive inn på avisenes dataanlegg, noe som førte til sterk motstand blant typografer. Særlig i Storbritannia førte det til uforsonlige arbeidskonflikter, som toppet seg i oppsigelsen av over 5000 typografer i Rupert Murdochs aviser i 1986. I Norge gikk man mer forsiktig frem, og her har man stort sett oppnådd avtaler med de ansattes ulike organisasjoner.

Fjernsynets inntog ga avisene betydelig konkurranse. Konkurransen var medvirkende til avisnedleggelser og strukturendringer i den vestlige verdens presse. Samtidig fikk TV innflytelse på avisenes innhold og presentasjonsform og resulterte i økt vekt på underholdningsstoff og utvidet bruk av bilder. Også i formidlingen av seriøst stoff ble visuelle presentasjoner og grafiske virkemidler tatt i bruk.

I 1980-årene eksperimenterte noen norske aviser med lokal radio- eller TV-virksomhet, men dette ble stort sett oppgitt etter få år. På 1990-tallet ble det vanlig med digital formidling via Internett. I 2007 ble VGTV ble etablert på VG Nett og den reklamefinansierte fjernsynskanalen ble senere skilt ut som eget datterselskap av VG og sender også på ordinær TV.

Avisen har sin opprinnelse langt tilbake i tiden, helt fra Romerrikets nyhetsoppslag og de håndskrevne brevaviser på kontinentet på 1400- og 1500-tallet. Den første trykte avisen var, ifølge de nyeste pressehistoriske forskninger, Nieuwe Tijdingen, hvis første nummer utkom i Antwerpen i mai 1605. Byen var den gang beleiret av fienden, og en boktrykker kom på ideen å sende ut et skrift to ganger i uken med beretninger om de beleiredes tilstand, deres heltemot og så videre. Avisen fortsatte etter krigen og fikk i 1610 en fransk utgave, Nouvelles Recentes. I 1609 kom Tysklands to første aviser. Den ene var Relation i Strasbourg (som da var en del av Tyskland), og den andre Aviso Relation oder Zeitung i Wolfenbüttel. Frankrike fikk sin første avis i 1631, nemlig Nouvelles Ordinaires de Divers Endroits. Senere samme år kom La Gazette, utgitt av den berømte journalist Theodore Renaudot. Den første engelske avisen het Weekly News og utkom i London i 1622, mens pioneren i USA var Boston News-Letter i 1704.

I Norden var Sverige først ute med Ordinari Post Tijdender i 1654, en avis som har fortsatt helt til våre dager under navnet Post och Inrikes Tidningar. Extraordinarie Relationes het et dansk blad som i 1672 fikk kongelig privilegium mot at det forpliktet seg til å bringe «Kundskab om Handelen paa fremmede Steder». Fem år tidligere hadde imidlertid kongens hoffpoet Anders Bording startet sin Danske Mercurius i delvis versifisert stand. Norges første avis var Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763. Den ble utgitt av boktrykker Samuel Conrad Schwach i Christiania. Tidningar – Utgifne af et Sällskap i Åbo var tittelen på Finlands første avis i 1771.

• Se norsk presses historie for en mer detaljert oversikt over avisenes historie i Norge.

Netto totalopplag. Summen av papir- og digitalopplag, kombinerte papir- og digitalabonnement telles som ett abonnement.

Oversikten er basert på opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og Landslaget for lokalaviser (LLA) og omfatter aviser som kommer ut minst én gang pr uke. For å regnes som avis stilles det i henhold til Sigurd Høsts definisjon krav om at en avis skal orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål, og ta reell betaling for abonnement og løssalg.

*For VG og Dagbladet er det benyttet opplagstall som inkluderer plussutgaven på nett der dette er tilgjengelig.

• Norsk presses historie
• Massemedier i Norge

• MedieNorge

• Høst, Sigurd (2021). Avisåret 2020. Rapport nr. 108. Høgskulen i Volda.
• Ottosen, R. Røssland, l. A. og Østbye H.( 2002): Norsk pressehistorie. Samlaget
• Stangerup, H. (1973-74): Avisens historie. Politikens Forlag and J.W. Cappelens Forlag, København.