Da Hans Majestet kong Christian 7. våren 1767 ga justisråd Martinus Nissen bevilling til å utgi den publikasjonen vi i dag kaller Adresseavisen, overprøvde han stiftsbefalingsmann Diderich Otto von Grambow (1732–1773) i Trondhjem. Stiftsbefalingsmannen, og flere med ham, mente at folk nok fikk nyss om det meste som skjedde i byen før noen kunne rekke å trykke det. Avisens navn ved grunnleggelsen var «Kongelig allene privilegerede Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger». Privilegiet gjaldt hele det nordenfjelske Norge.
Den første redaktøren (1767–1795) var justisråd Martinus Nissen. Hans etterfølger, Matthias Conrad Peterson, var meget radikal i sin journalistikk, mens de følgende redaktørene var mer nøkterne og inntok stort sett en konservativ holdning.
Siste halvdel av 1920-årene var avisen nær konkurs, men sjefredaktør Harald Torp førte avisen ut av krisen. Torp var sjefredaktør i perioden 1927–1969, bortsett fra under okkupasjonen. Høsten 1941 ble Harald Torp og redaktør Sverre J. Herstad avsatt av nazimyndighetene. Han som overtok og satt fram til frigjøringen, Jacob Skylstad, kom fra avisen Nasjonalbladet, en Bondeparti-avis som ble slått sammen med Adresseavisen i 1942. På lederplass torsdag 13. august 1942 satte Skylstad en egen standard, selv i nazipressen, ved å betegne kong Haakon som «landstrykeren Carl Fredriksen».
Svaret på hvorfor Adresseavisen står så sterkt i dag, beror på hvem man spør. Adresseavisen var blant dem som tjente godt på navnestriden i Trondheim rundt 1930, da den konkurrerende avisen Nidaros gikk inn for at byen også skulle hete Nidaros. Adresseavisen hadde også økonomisk fordel av ikke å bli stanset under okkupasjonen. Samtidig har den hatt en dyktig ledelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.