Ved riksdagsreformen av 1866 ble stenderriksdagen avløst av en Riksdag med to kammer. Medlemmene av Första kammaren ble valgt indirekte av landstingene (fylkestingene) og bystyrene i de største byene. Medlemmene av Andra kammaren skulle velges ved direkte valg, men censusbestemmelsene var så strenge at bare 5,5 prosent av befolkningen fikk stemmerett.
Riksdagsreformen av 1866 markerte slutten på en over 20-årig reformperiode. To store hovedspørsmål kom til å dominere svensk innenrikspolitikk i tidsrommet frem til århundreskiftet, nemlig kravet om en omlegning av grunnskatten og et ønske om å avskaffe den gamle hærordningen (indelningsverket) med en større og bedre trent hær av vernepliktige. Det var førstekammeret som krevde en militær nyordning og modernisering av forsvaret, mens annetkammeret nektet å gå med på dette dersom ikke det gamle skattesystem med grunnskatter ble reformert. Først i 1892 kunne begge kamre bli enige om grunnskattens suksessive bortfall i forbindelse med en omlegging av hærorganisasjonen. I 1901 tok man så skrittet fullt ut og innførte en hærorganisasjon som utelukkende bygde på alminnelig verneplikt.
De sterkt fallende kornprisene på verdensmarkedet i 1880-årene skulle komme til å få avgjørende betydning i svensk politisk historie. Den heftige striden som brøt ut mellom proteksjonister og frihandelsmenn, førte til at Lantmannapartiet, som hadde vært det ledende parti i annetkammeret, ble sprengt i 1887. Tilhengerne av frihandel brøt ut og kom til å utgjøre kjernen i et liberalt parti, Liberala samlingspartiet, som ble stiftet i 1900 og alt i 1903 ble det største partiet i annetkammeret. Mot det liberale partiet og et sosialdemokratisk arbeiderparti (stiftet i 1889) stod det konservative Lantmannapartiet (Högern).
Frem til slutten av 1800-tallet ble utenrikspolitikken sett på som kongens personlige domene. Alt som kronprins hadde Karl Johan på egen hånd avsluttet en traktat med Russland mot en så å si enstemmig opposisjon. Denne russisk-orienterte utenrikspolitikken fortsatte gjennom resten av Karl Johans regjeringstid. Men Oscar 1 fikk ved November-traktaten av 1855 svensk utenrikspolitikk orientert mot vestmaktene (Storbritannia og Frankrike).
Spørsmålet om en skandinavisk union var sentralt fra midten av 1850-årene, men etter den dansk-tyske krig i 1864 var det slutt på alle forhåpninger om å få Danmark tilknyttet den svensk-norske unionen. Under krigen mellom Preussen og Østerrike i 1866 og under den fransk-tyske krig i 1870–1871 var Sverige offisielt nøytralt, selv om Karl 15 sympatiserte med Frankrike. Oscar 2 (1872–1907), derimot, var mektig imponert av det nye tyske keiserrike under Otto von Bismarcks ledelse, og begynte en omlegging av Sveriges utenrikspolitiske kurs. Fra midten av 1870-årene var et nært vennskap med Tyskland det viktigste element i svensk utenrikspolitikk, noe som ble enda tydeligere da frykten for Russland økte i 1890-årene. Det er mulig at kongens tyskorienterte utenrikspolitikk i en viss utstrekning også var diktert ut fra en frykt for separatistiske strømninger i Norge.
Unionen med Norge kom i høy grad til å påvirke den politiske utviklingen i Sverige. Stattholderstriden, som i Norge ble en mektig stimulans for Johan Sverdrups kamp for parlamentarisme og et utvidet folkestyre, førte i Sverige til at regjeringen – støttet av Riksdagen – styrket sin stilling overfor kongemakten. I 1905 kom unionsspørsmålet igjen til å gripe inn i svensk politikk. Oppløsningen av unionen med Norge var også samtidig en begrensning av kongens maktstilling. En regjering fra flertallspartiene i Riksdagen ble nemlig utpekt til å lede forhandlingene med Norge. Dermed hadde Sverige fulgt Norges og Danmarks eksempel og tatt det avgjørende steget over i parlamentarismen.
Størstedelen av bøndene var i løpet av 1700-tallet blitt selveiere. Samtidig vokste det frem et tallrikt proletariat på landsbygda, bestående av husmenn (torpare), innerster (backstugusittare), landarbeidere (statare) og daglønnere (blant annet inndelte soldater). Loven av 1827 om utskiftning (laga skifte) bidrog i vesentlig grad til et mer effektivt jordbruk og til en så omfattende nyrydding at Sverige fra omkring midten av 1800-tallet ble selvforsynt med korn. I perioden 1815–1900 økte folketallet fra 2,1 millioner til 5,1 millioner, selv om hele 825 000 emigrerte – vesentlig til USA – i tiden 1840–1900.
Den økonomiske liberalisme slo igjennom for alvor omkring midten av 1800-tallet. Johan August Gripenstedt, som var finansminister 1856–66, kom til å stå som leder og drivende kraft i arbeidet for en friere økonomisk lovgivning. Den industrielle revolusjon kom forholdsvis sent til Sverige. Først fra 1870-årene la nye oppfinnelser og bedre produksjonsmetoder i jern- og stålproduksjonen og en begynnende maskinindustri grunnlaget for landets overgang fra et overveiende jordbruksland til en moderne industristat.
Etter valget til annetkammeret i 1905 dannet den liberale leder Karl Staaff sin første regjering. Da hans forslag til stemmerettsreform ble forkastet av Riksdagen, gikk han av alt i 1906. Hans etterfølger, den konservative Arvid Lindman, la frem et nytt forslag, som ble endelig vedtatt i 1909. Det innebar ikke bare praktisk talt alminnelig stemmerett for menn, men en gjennomgripende demokratisering av hele det politiske liv. I 1911 førte det første annetkammervalget etter stemmerettsutvidelsen til stor fremgang for sosialdemokratene på de konservatives bekostning, og Staaff dannet sin annen regjering.
Næringslivet var i sterk vekst på denne tiden. Det gjaldt særlig treforedlingsindustrien, som innførte stadig mer avansert teknologi. En tilsvarende utvikling fant sted i jernverkene, mens verkstedindustrien ennå spilte en forholdsvis beskjeden rolle. Både Staaff og Lindman tok initiativet til en rekke sosiale reformer som arbeidervernlov (1912) og alminnelig folkepensjon (1913). Likevel ble den første tiden etter 1905 preget av en sterk sosial uro som nådde et høydepunkt med storstreiken i 1909.
Etter hvert som motsetningene mellom stormaktene tilspisset seg, kom forsvarsspørsmålet til å spille en hovedrolle i svensk politikk. Staaff gikk her inn for en mellomløsning. Da Gustav 5 (1907–1950) åpent tok standpunkt for forsvarsvennene, trådte Staaff tilbake i februar 1914 (se Bondetoget). Han ble etterfulgt av den konservative Hjalmar Hammarskjöld.
Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 erklærte Sverige seg nøytralt, og partiene i Riksdagen inngikk en borgfred. Men Hammarskjölds nøytralitetspolitikk, som hellet mot Tyskland, vakte sterk misnøye i Storbritannia. Dette gikk ut over den allerede vanskelige svenske forsyningssituasjonen, og kritikken mot regjeringen vokste. I 1917 måtte Hammarskjöld tre tilbake, og etter annetkammervalget samme år dannet de liberale og sosialdemokratene en koalisjonsregjering, Sveriges første fullt parlamentariske regjering. Utenrikspolitisk ble vinteren 1918 med borgerkrigen i Finland det store problem. Sverige anerkjente det «hvite» regimet som det selvstendige Finlands lovlige regjering, men avslo å gi det offisiell våpenhjelp. Et forsøk på å få Ålandsøyene inn under svensk suverenitet ble avvist av Folkeforbundet i 1921.
Kommentarer (3)
skrev Lars Mæhlum
skrev June Foss
Det finske navnet på Björneborg er Pori og ikke Uusikaupunki. Uusikaupunki er Nystad.
svarte Erik Opsahl
Hei!
Takk for kommentar!
"Uusikaupunki" står i parentes bak "Nystad" ved omtalen av freden i Nystad i 1721.
I artikkelen om "Björneborg" står det at det finske navnet er "Pori".
Vennlig hilsen
Erik O.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.