Grevefeiden

Grevefeiden er navn på borgerkrigen i Danmark i 1534–1536 om tronfølgen etter Frederik 1.s død, der også Sverige og Lübeck engasjerte seg. Krigen har fått sitt navn etter grev Christoffer av Oldenburg, som ledet lübeckernes hær. Krigen endte med at Christian 3. ble dansk og norsk konge. Med ham ble også reformasjonen innført i begge landene.

I 1533 døde Frederik 1., og grevefeiden brøt ut. Denne konflikten trakk inn andre aktører, fra Nederlandene til hansaen og Gustav Vasa. Det var lenge uklart hvem som skulle bli konge i Danmark, og den norske erkebiskopen Olav Engelbrektsson agiterte for at den tysk-romerske keiseren Karl 5. skulle gripe inn for å hindre at reformasjonen ble innført i Norge, som den var blitt i Sverige i 1527 og var i ferd med å bli i Danmark.

I 1534 angrep Lübeck Danmark for å gjenopprette sitt handelsherredømme, samtidig som borgerne i Malmø og København gjorde opprør for å få den avsatte Christian 2 tilbake som konge.

I juni 1534 valgte adelen lutheraneren Christian 3. til dansk konge, og fikk militær støtte fra den holsteinske adel og en leiehær under den danske feltherren Johan Rantzau. Det lyktes Rantzau å slå ned et farlig jysk opprør og å erobre Fyn tilbake. Ved Gustav Vasas hjelp ble Skåne befridd fra lübeckerne, som også tapte til sjøs overfor en forent svensk-dansk flåte.

Olav Engelbrektsson var en av de siste mektige middelalderske potentatene som disponerte store private styrker i form av soldater, festninger og skip. Den formidable festningen Steinvikholmen innerst i Trondheimsfjorden ble for eksempel bygd for erkebiskopens regning i 1520-årene. I tillegg hadde han spesialister i kruttvåpen i sin husholdning, og festningen var bygd med tanke på å motstå en beleiring med kanoner. Olav støttet Christian 2. og fikk sine politiske motstandere i Norge drept, men han kunne ikke rå over Norge alene, og ventet på støtte fra katolske makter i sør. Håpet hans brast da Christian 3. gikk seirende ut av grevefeiden i 1536.

I februar 1536 sluttet Lübeck fred, i juli samme år overgav København seg etter ett års beleiring. 6. august kunne Christian 3 holde sitt inntog i byen. Deretter lot han de katolske biskoper fengsle og innførte reformasjonen.

Året etter kunne styrker fra Danmark komme via Bergen, og Olav Engelbrektsson flyktet til Nederlandene, mens høvedsmannen på Bergenhus, Eske Bille, var på vei nordover. Olavs tropper på Steinvikholmen overga seg etter en kort, men intens beleiring i mai 1537.

Reformasjonen kuet kirkens makt i Norge, riksrådet ble avskaffet og erstattet med embetsmenn som sto direkte under København (i Christian 3.s håndfesting formulert «som et ledemot av Danmarks rike»).