Plantelivet i Norge preges av at Norge har vært dekket av snø og is, som så har trukket seg tilbake. Deretter har landet på nytt blitt kolonisert av planter som innvandret. De fleste er kommet sørfra.
Bergfrue anses som en av de vakreste viltvoksende plantene våre, og den har mange navn: bergabrur, bergalilje, fjellfrue, bergfrue, fjelldronning, fjellrose, venegut o.fl. I 1935 ble den utpekt som Norges nasjonalplante, en tittel den deler med røsslyng etter en radiokåring i 1976.
Røsslyng er en av våre vanligste lyngplanter.
Lapprose på dolomittgrunn i Porsanger
Arnstein Rønning.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Historie
Under siste istid var størstedelen av Norge dekket av snø og is som umuliggjorde enhver vegetasjon. Bare langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge kan det ha vært isfrie områder, hvor enkelte planter har kunnet overvintre. Da så isen trakk seg tilbake, ble landet på nytt kolonisert av planter som innvandret på forskjellig vis.
De fleste er kommet sørfra via Danmark og Sør-Sverige. For enkelte planters vedkommende er dette bevist ved fossile funn.Noen av de første treslagene var bjørk, hassel og furu, av andre planter kan nevnes musøre og reinrose. Enkelte planter har en mer eller mindre tydelig, østlig utbredelse i vårt land og må antas å være kommet østfra. Et kjent eksempel er gran, som ennå ikke har nådd sin klimatiske vestgrense, men fremdeles er i spredning.
- Les mer om klima i Norge, istid
Landflora
Plantelivet er i det store og hele fattig, slik som det er å vente i et land så langt mot nord. Av frøplanter er det knapt 2000 arter.
Det er imidlertid stor variasjon i planteveksten fra Sørlandet til Finnmark og fra havet opp til fjelltoppene. Skiftet i klima fra kysten til innlandet, fuktighetsforhold og det geologiske underlag spiller dessuten en stor rolle for planteveksten. Løs, lett smuldrende skifer har et langt rikere planteliv enn harde bergarter. Kalkrike bergarter er særlig gunstige for et rikt og frodig planteliv.
Fra kyst til fjell
Langs kysten finnes flere planter som mangler i innlandet, for eksempel barlind, vintereik, kristtorn, bergflette, revebjelle, klokkelyng og purpurlyng. Omvendt finnes det i innlandet mange planter som skyr kysten, for eksempel klåved, mogop og tysbast. Det finnes en stor gruppe fjellplanter som er utbredt overalt i fjellene, mens en liten gruppe, bisentriske planter, har et isolert område i Sør-Norge og et annet i Nord-Norge. Hit hører for eksempel lapprose og høyfjellsklokke. Planter som bare finnes i ett av disse områdene, kalles unisentriske. Lengst nordøst i Finnmark finnes et lite selskap arktiske planter, polarflokk, sibirkoll, finnmarksnøkleblom, finnmarkssvineblom og noen flere.
Høyderegioner
For å skaffe seg en oversikt kan man fordele vegetasjonen på fem regioner etter høyden over havet:
- den varmekjære løvskogen
- barskogen
- bjørkeskogen
- vierkrattene
- høyfjellet
Den øvre grense for hver av disse regionene er imidlertid ikke konstant, den stiger eller synker etter terreng- og naturforhold. Bjørkegrensen synker både mot nord og vestover mot havet og er avhengig av lokale forhold. Normalt er den høyere på sørsiden av et fjell enn på nordsiden.
Den varmekjære løvskogen finnes bare i lavlandet i Sør-Norge opp til ca. 300 moh. Sin beste utvikling har den fått i kambrosilurstrøkene fra Skiensfjorden til Mjøsa og i kyststrøkene på Sørlandet og Vestlandet nordover til Trøndelag. Karakteristiske treslag er eik, alm og ask, lind og lønn, svartor, hassel, asal, villeple og flere andre. Bøken hører også hit. Den finnes langs kysten fra Botne ved Holmestrand til Skåtøy ved Kragerø. Vill bøk finnes også ved Grimstad og i Alversund nord for Bergen, men egentlige bøkeskoger har vi lite av; de største ligger i Vestfold. Sammen med disse varmekjære trærne finnes en del varmekjære urter, som kung (bergmynte) og myske.
Barskogen
Furu er vanlig i hele Norge, mot nord går den til Kistrand i Porsanger kommune.
Barskogen består av furu og gran. Furu er vanlig i hele Norge, mot nord går den til Kistrand i Porsanger kommune. Gran har sin hovedutbredelse på Østlandet, i Trøndelag og Nordland, men finnes også i Sør-Varanger. Over til Vestlandet er den først kommet i forholdsvis sen tid, og har dannet skog, for eksempel på Voss. På Østlandet går barskogen helt ut til havet, men fra Lindesnes til Sør-Varanger er det en skogbar stripe ytterst.
i fjellet
På fjellet er det oftest furu som danner barskoggrensen. Denne ligger på Østlandet ved ca. 950 moh., på Vestlandet og i Nord-Norge noe lavere. Enkelte steder på Østlandet går granskogen litt høyere opp enn furuskogen og stopper først ved 1000 moh.
artsmangfold
Det er granskogene som ruver mest, de er i areal nesten dobbelt så store som furuskogene, og målt i kubikkmasse er de mer enn dobbelt så store. Barskogen har oftest en ensformig og artsfattig plantevekst i skogbunnen. Mose og lav dominerer mange steder, eller det kan være lyng og andre lite krevende planter, som linnea og marimjelle.
Kulturlandskap
Bygg kan dyrkes opp til 700 meter over havet på Østlandet.
Bjørkeskogen
Ovenfor barskogen kommer oftest et belte med skog og kratt av fjellbjørk, og det er den som normalt danner skoggrensen hos oss. I fjellet på Østlandet ligger skoggrensen ved ca. 1100 moh., enkelte steder ved nesten 1200 moh., men synker derfra både mot nord og vestover mot havet. I Rana ligger den ved ca. 650 moh., og lengst nord i Finnmark bare 300 moh. Sin nordgrense har bjørka på Magerøya (71°10ʹ).
Artsmangfold
I bjørkeskogen vokser hardføre treslag, som rogn og hegg, gråor, osp og selje. På mager grunn er bunnvegetasjonen ensformig og fattig med blåbærlyng og planter som skogstjerne, gullris og marimjelle. På bedre jord og med gunstige fuktighetsforhold finnes derimot en rik og frodig plantevekst, der skogstorkenebb, tyrihjelm, turt, soleier, høye gressarter og store bregner gjør seg sterkt gjeldende. I fjellbjørkeskogene opptrer gjerne rødskrubb og brunskrubb i store mengder; av andre matsopper i fjelltraktene kan nevnes rimsopp og sjampinjong, som i visse år kan være meget utbredt.
Kulturlandskap
Setrene lå ofte i fjellbjørkeskogen, men mye av skogen er blitt brukt til brensel.
Storparten av setrene ligger eller har ligget i fjellbjørkeskogene. Når bjørkegrensen nå mange steder ligger nedenfor setrene, kommer det svært ofte av at skogen i tidens løp er brukt opp til brensel.
Vierkrattene
Vierkrattene danner et mer eller mindre sammenhengende belte ovenfor skoggrensen, og opp til ca. 1300 moh. i Sør-Norge der berggrunnen ikke er for fattig. De er frodigst der grunnen er fuktig, og buskene blir da så høye som en meter eller mer.
Artsmangfold
Det er især de tre grå vierartene sølvvier, lappvier og ullvier, som danner krattene, men ofte blandet med grønnvier, blekvier og myrtevier. Dvergbjørk vokser også i vierkrattene, men ellers gjør denne seg mest gjeldende på myrene. I vierkrattene finnes en broket blanding av fjellplanter, gul fjellfiol, rød jonsokblom, fiolett fjelltistel, blå veronika-arter og fjellforglemmegei og hvite, gule og røde sildrearter. I senkninger og på fuktige skråninger er vierkrattene gjerne mest markert.
På fattigere grunn overtar blåbærhei vierkrattenes plass.
Høyfjellet
Reinrose på dolomittgrunn i Porsanger
Reinrose
Av
Arnstein Rønning.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
På løs skifer og på kalk vokser et artsrikt selskap fjellplanter, blant annet polarvier.
Uten skarp overgang kommer vi fra vierbeltet over til det egentlige høyfjell, snaufjellet. Her dominerer mose og lav, mens frøplantene oftest bare danner et sparsomt innslag. Noen steder i høyfjellet er det store steinflyer, der gule, grå og svarte skorpelaver er de viktigste plantene. Andre steder, for eksempel på Dovre og i Femundtraktene, dekker reinlaven store strekninger. Snødekket er meget viktig for høyfjellsplantene. På rabber og avblåste steder der snøen aldri blir liggende, vokser greplyng, rypebær og andre nøysomme planter.
Der snøfonnene ligger lenge, på snøleiene, vokser musøre, snøarve, fjellveronika, dvergsoleie og mange andre høyfjellsplanter. Noen av de vakreste plantene i høyfjellet finnes ved småbekker, ved fuktige berghamrer og andre steder med rikelig tilgang på væte.
På løs skifer og på kalk vokser et artsrikt selskap fjellplanter som gjerne kalles dryas-formasjonen etter ledeplanten reinrose. Her finnes blant annet polarvier og rynkevier, reinmjelt og setermjelt, snømure og flere rublomarter.
På grus i dovretraktene og Trollheimen vokser en av våre sjeldneste høyfjellsplanter, norsk malurt (også funnet i Rogaland og Hordaland). I Jotunheimen går flere frøplanter opp til 2200, og enkelte opp til 2300 moh.
Høyest når issoleien, som på Galdhøpiggen er funnet opp til 2370 moh. Mose og lav går derimot opp på toppene; på selve toppen av Galdhøpiggen er det funnet 30 lavarter.
Den nedre grensen for fjellplantene varierer sterkt. Mange går ned i fjellskogene, og enkelte kan på Vestlandet og i Nord-Norge følge elvene helt ned til sjøen.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Aagaard, K. m.fl., red.: Biologisk mangfold i ferskvann, 2002, isbn 82-426-1345-1
- Fægri, Knut: Norges planter : blomster og trær i naturen, 1970, 3 b. (1. utg. 1958-60)
- Gjærevoll, Olav: Norges planteliv : fra sørlandsskjærgård til svalbardtundra, 3. utg., 1994, isbn 82-03-22078-9
- Gjærevoll, Olav & Reidar Jørgensen: Fjellflora, 13. utg., 2005, isbn 82-05-34181-8
- Lid, Johannes & Dagny Tande Lid: Norsk flora, 7. utg., 2005, isbn 82-521-3754-7
- Moen, Asbjørn m.fl.: Nasjonalatlas for Norge : Vegetasjon, 1998, isbn 82-90408-26-9
- Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Den nya nordiska floran, 2003, isbn 91-46-17584-9
- Rueness, Jan: Alger i farger : en felthåndbok om kystens makroalger, 1998, isbn 82-7858-006-5
- Ryvarden, Leif, red.: Norges planter, 1993-94, 4 b., isbn 82-02-14254-7
- Throndsen, Jahn m.fl.: Norsk kystplanktonflora, 2003, isbn 82-7858-037-5
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.