selje

Selje er små eller mellomstore trær som blir rundt åtte meter høye. Ved kysten eller på skrinne steder kan selje være buskforma. Stammer og greiner har gulgrå bark i begynnelsen, men denne blir seinere grå. Mindre stammer har glatt bark, mens eldre, større stammer har en karakteristisk oppsprukken bark.

Bladene er ganske tjukke og stive og er som regel avlange, men de kan også være nær hjerteforma eller nesten runde. Selje har ofte akselblad om våren. Disse faller av i løpet av sesongen. Bladskaftene er under én centimeter lange. Bladplatene varierer fra tre til over ti centimeter, med en bredde på mellom to og åtte centimeter. Bladkanten er hel eller har grunne, runde tenner. Undersida av bladene er blågrå eller grågrønn og gjerne tett håra, men kan også være ganske glissent håra. På oversida er bladene mørkt grønne eller grågrønne. Bladene er blanke eller halvblanke og kan være ganske tett silkehåra eller mer glissent håra. Seint i sesongen kan bladene være nærmest snaue, men de har alltid hår langs nervene.

Som alle arter i vierslekta er selje særbu, som vil si at det er egne hunn- og hannplanter. Det er lett å se forskjell på hunn og hann når plantene er i full blomst: De tette blomsteraksene som står opp fra kvistene er tydelig gule hos hannplantene som følge av fargen på pollenet, mens hunnaksene er grågrønne med små gule arr. Det er primært hannaksene som kalles gåsunger. Blomsterstandene kalles ofte rakler, men dette begrepet bør reserveres til rakletrærne som bjørk, hassel, or og eik med flere.

Selje er vanlig i lavlandet i hele landet og finnes trolig i alle landets kommuner, men forekommer noe sjeldnere i de østlige fjellområdene og langs kysten av Finnmark. Som busk er treslaget registrert helt opp til 1140 meter over havet på Hardangervidda. Selja er svært lyskrevende, og derfor finnes seljetrær ofte i jordekanter og som kantvegetasjon langs elver, bekker og vann. Treslaget spirer raskt på hogstflater og fungerer der som et pionertreslag. Selje finnes i både i lauvskog og barskog, arten vokser også i sumpskoger, på rasmark og i tørre lier. Selje er vanlig i kulturlandskapet slik som i åkerkanter og beiter.

I Norge oppfattes Selje som to underarter: skogselje (ssp. caprea) som finnes i lavlandet og ut til kysten, og silkeselje (ssp. sphacelata) som finnes i lier og fjelldaler. De to underartene er ikke enkle å skille fra hverandre og utbredelsen er derfor ikke godt kjent.

Selje produserer nektar og er en svært viktig matplante for insekter tidlig i sesongen. Ofte blomstrer selja mens det fremdeles er snø på bakken og seljas nektar er blant de viktigste næringskildene for insekter som humler og bier tidlig på året. Fugler beiter også på selja om våren.

Landsskogtakseringen har beregnet at stående volum av selje på skogsmark er 9 583 687 kubikkmeter. Med skogsmark menes produktiv mark (som altså produserer minst 0,1 kubikkmeter per dekar) der det kan drives økonomisk skogbruk. Naturvernede områder og arealer under kraftlinjer omfattes ikke av begrepet skogsmark. På ikke produktiv skogsmark, altså der hvor tilveksten er mindre enn 0,1 kukbikkmeter per dekar, står det 971 853 kubikkmeter.

Årlig tilvekst på skogsmark er beregnet til 349 917 kubikkmeter. På ikke produktiv skogsmark er tilveksten 43 505 kubikkmeter.

Seljetrærne er sterkt utsatt for beiting både av husdyr og vilt. Dette gjelder beiting både av bark, knopper, lauv og kvist. Beveren feller gjerne seljetrær og beiter bark og kvister. Elgen setter stor pris på selje i vinterkosten, barken er ettertraktet. Hare beiter også gjerne på selje.

Selje har hatt en rekke ulike bruksområder, både bruk av treverk, som fôr og annet. Velkjent er for eksempel tillaging av seljefløyter fra greiner av passelig tykkelse.

Yteveden er helt lys, kjerneveden gulbrun. Tettheten ved 15 prosent trefuktighet er 0,53 gram per kubikkcentimeter (cm³). Trevirket er stabilt og seigt, men lite elastisk, og det har dårlig holdbarhet under fuktige forhold. Det har vært anvendt til tresko, treull, kurvmøbler og sponarbeider.

Tradisjonelt har treverk av selje vært brukt til en rekke redskaper slik som riveskaft, orv og ulike kjerald. Selje ble også brukt som hesjestaur og gjerdestolper. Bark av selje ble brukt i garving, men kun unntaksvis til dyrefôr. Derimot ble lauv av selje sanka til dyrefôr.

Om våren er selja full av sevje og barken løsner relativt lett. Dette har i mange, mange generasjoner blitt benyttet til å lage seljefløyter av egnede greiner. Noen fløyter blei laget med flere hull, slik at man kunne spille melodier. Blåsehullene satt som regel på siden. Ove Arbo Høeg skriver i sin bok Planter og tradisjon at tonene kunne være usedvanlig vakre. Tidligere laget mange unger fløyte av seljepinner om våren. Men i dag skjer dette sjeldnere. Olav H. Hauge har skrevet et dikt om selja:

«Selja / stend gul / som i fjor, / men færre ser henne. / Fløytor høyrer ein / heller ikkje no.» Fra diktsamlingen Dropar i austavind (1966).

Tradisjonelt var såkalt «lauving» nødvendig for mange gårder, da de ikke avlet nok høy på jordene til buskapens vinterfôr. Fra flere lauvtreslag skar man av lauv og småkvist for tørking som så kunne fores dyra utover vinteren. Seljelauv har blitt framhevet som et særlig smakelig fôr til husdyra. Også griser har blitt foret med seljelauv.

Selje benyttes også noen ganger som ved, siden treslaget har så stor geografisk utbredelse. Men treslaget har mindre egenvekt enn bjørk og regnes derfor ikke blant de beste til fyring. Selje inneholder cirka 14 prosent mindre energi per volumenhet enn bjørk.

Selje er navnet som brukes på arten over hele landet, men tidligere har varianter som 'silje', 'silju' eller lignende vært brukt. Blomstrende kvister av selje har en rekke ulike navn rundt i landet, se gåsunger.

• vierfamilien
• pil
• vierslekta

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon – floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973. Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)