[go: up one dir, main page]

Elg

Elgokse i norsk vinterskog. Noen okser ser nesten svarte ut når pelsen står i kontrast til de lysere beina.

Elg
Av /NTB Scanpix ※.
7 badende elger
Sju badende elger under fjellrekken Sju søstre. Bildet er tatt sør på Offersøya; ofte omtalt som «Elgøya» grunnet stor elgbestand.
7 badende elger
Lisens: CC BY SA 3.0
utbredelse av elg
Utbredelse av elg (Alces alces). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av elg

Elgen er en partået klovdyrart i hjortedyrfamilien og verdens største hjortevilt. Den er Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene (oksene) kan veie opp mot 800 kilo.

Faktaboks

Også kjent som
Bringe er et dialektord for elgokse
Vitenskapelig navn
Alces alces
Beskrevet av
(Linnaeus, 1758)
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Globalt er elgen utbredt på den nordlige halvkule og knyttet til det nordlige, boreale skogsbeltet (taigasonen) i Eurasia og Nord-Amerika. Innen utbredelsesområdet deles elgen gjerne i to undergrupper:

  • Eurasisk elg (Alces alces alces), utbredt fra Skandinavia, Baltikum og Polen østover til elven Yenisey.
  • Sibirsk-amerikansk elg eller moose (Alces alces americanus), utbredt østover i Sibir og i Nord-Amerika.

Denne artikkelen handler i hovedsak om eurasisk elg.

Beskrivelse

elgku

Voksen elgku. Det opphøyde skulderpartiet danner en «kul» på nakke-rygglinjen som er mer markert enn hos andre hjortedyr.

elgku
Av .

Elgen har et påfallende, nesten forhistorisk utseende, med kort og kraftig kroppsbygning og lange og kraftige bein. Hals og nakke er kort og fyldig, og det opphøyde skulderpartiet danner en «kul» på nakke-rygglinjen som er mer markert enn hos andre hjortedyr.

Hodet er karakteristisk med store bevegelige ører, et langt neseparti og ei bred, krum og bevegelig overleppe og store nesebor. Hos voksne dyr, særlig elgokser, er det vanlig med et mer eller mindre markert «hakeskjegg».

Størrelse

Voksne dyr Hann Hunn
Skulderhøyde 180–220 centimeter 150–180 centimeter

Total lengde

260–310 centimeter 230–280 centimeter
Totalvekt 380–700 (800) kilo 280–400 kilo

Pelsfarge

Ved fødselen er elgkalvene jevnt lyst brune eller rødbrune. Den brunlige fargen beholdes til de får den første mer grålige vinterpelsen i september–oktober. Vinterpelsen er tykkere og gråere enn sommerpelsen og skiftes igjen i mai–juni. Pelsen hos eldre dyr er gråbrun eller mørkt grå.

Noen voksne dyr (okser) kan virke nesten svarte, også fordi beina, spesielt bakbeina, er markert lyse, nesten hvite, og danner kontrast til pelsfargen for øvrig. Bortsett fra de lyse beina er pelsen på resten av kroppen relativt lik i farge over det hele.

Ulikt andre norske hjorteviltarter har ikke elgen et lyst parti i bakenden («speil»), men de lyse partiene i bakre del av lysken og på beina strekker seg på baksiden av låra opp mot kjønns- og endetarmsåpning, spesielt tydelig hos elgkyr. Både leukisme (redusert pigmentering) og partiell eller hel albinisme forekommer hos elg, noe som gir mer eller mindre lys (hvit) pels på hele eller deler av kroppen.

Gevir

Som for de fleste hjortedyr er det bare hanndyrene (oksene) hos elgen som har gevir. Ulikt andre hjortedyrarter vokser geviret (rosenstokkene) nærmest horisontalt ut fra kraniet (pannebeinet). Første gevir dannes om sommeren i elgens andre leveår og består oftest av 1–3 tagger på hver side. Vanligvis øker antall tagger hvert år til oksene er 10–12 år, men økningen er ikke sammenfallende med alder og kan derfor ikke brukes til å bestemme alder.

Fullt utviklet er elggevir oftest én av to hovedtyper:

  • fjølgevir (palmat type)
  • stanggevir (cervin type)

Palmate gevir har gjennomgående langt flere tagger enn stanggevir.

Geviret hos elgoksene er viktig både som våpen og statussymbol som signaliserer styrke og rang overfor artsfrender. Geviret felles årlig (desember–mars) og er ferdig utvokst og rent for bast på ettersommeren (august). I sjeldne tilfeller forekommer det som kalles parykkgevir hos elg.

Levevis

Vekst og utvikling

Elgku med tvillingkalver
Elgku med tvillingkalver i sommerpels
Av .
Elg
Elgkalv nær Trysil.

Elgkalvene fødes for det meste i juni, men noen i siste halvdel av mai og andre så sent som i juli. Fødselsvekta varierer, men er oftest 10–15 kilo. Førstegangsfødende kyr får som regel én kalv, men senere er tvillingkalver vanlig til kyrne blir gamle og i svakere kondisjon. I sjeldne tilfeller forekommer trillingfødsler. Elgkalver vokser raskt og legger på seg om lag én kilo per døgn den første tida, basert utelukkende på morsmelk. Etter 2–3 uker blir planteføde stadig større innslag i kosten, men morsmelk er en viktig del av næringsgrunnlaget frem til ettersommeren.

I oktober er elgkalvene avvent og veier opptil 140–180 kilo. Høsten etter veier de rundt 300 kilo. Elgkyr er størrelsesmessig fullt utviklet ved 4–5 års alder, oksene et par år senere. I Norge er det en klar tendens til at elgen øker i størrelse og kroppsvekt fra sør til nord innen sammenlignbare kjønns- og aldersklasser. I mange områder med økende bestandstetthet er det registrert en samtidig reduksjon i kroppsvekter. Til dels henger dette sammen med større konkurranse mellom individer om den mest næringsrike maten.

I dag blir svært få elgokser eldre enn 12–13 år, mens elgkyr sjelden blir mer enn 20 år.

Kjønnsmodning og brunst

Store individer kan bli kjønnsmodne som ettåringer, altså om lag 18 måneder gamle, men det vanligste er at elgkyr blir drektige første gang som toåringer. I bestander med små dyr får enkelte kyr kalv først når de er fire år gamle. Unge kyr blir brunstige 2–3 uker senere enn eldre dyr.

Brunstperioden er fra slutten av september til månedsskiftet oktober–november. Drektighetstida er om lag åtte måneder. Under gode næringsforhold får elgkyr vanligvis kalver hvert år til de er 15–16 år, senere noe mer uregelmessig.

Leveområde og ernæring

elgku med kalver

I sommerhalvåret finner vi ofte elgen over skoggrensa, her ei elgku med tvillingkalver.

elgku med kalver
Av /Jakt & Fiske.
Elg i frukthage
Om vinteren kan elger søke inn mot tettbygde strøk og beite på frukttrær i hager.
Elg i frukthage
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Elg

Vår og sommer beiter elgen ofte på røtter og undervannsstengler av vannplanter.

Elg
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Elgen er i hovedsak et skogsdyr, men innen det globale utbredelsesområdet har den tilpasset seg svært ulike naturtyper. Det gjenspeiles også i Norge, hvor vi finner elgen i barskogområder i lavlandet, høgt til fjells i bjørkeskogen, i krattskog og røsslynglandskap langs kysten og i karrige fjellområder nord til Finnmark.

Innen ulike naturtyper utnytter elgen skjul og beiter avhengig av årstidene. Det betyr at i mange tilfeller har dyra sesongtrekk mellom sommer- og vinterområder for å sikre tilgang til viktige beiteressurser. I den forbindelse kan den også svømme lange strekninger. Både voksne okser og elgkyr med kalver kan være sesongmessig stedbundne innen noen få kvadratkilometer, men her er det individuelle variasjoner. Generelt er okser mer mobile enn kyr med kalver.

Elgens viktigste sommerernæring består av gras, urter og løv fra treslag som rogn, selje, osp og bjørk. Dessuten er vierarter, lyng, einer og skudd av løvtrær og furu viktige innslag i kostholdet, både sommer og vinter. I mindre grad beites skudd og unge planter av gran. Om vinteren, når snø og kulde presser elgen sammen på begrensete områder, kan beiting på ung barskog medføre skade av stor økonomisk betydning.

Til alle årstider er elgen selektiv i matfatet og beiter fortrinnsvis på de planteartene og plantedelene som inneholder mest protein og energi. Vår og sommer er det vanlig at elgen beiter på vannplanter som bukkeblad og nøkkeroser. Røtter og undervannsstengler av slike planter inneholder viktige mineraler (blant annet natrium) som elgen trenger etter vinteren. En rekke kulturplanter står også på elgens meny, og beiteskader på eng, kornåkrer og rotvekster kan ha betydelig omfang lokalt.

Tilgang til næringsrike beiteplanter er sterkt redusert gjennom vinteren, og selv om elgen med sine lange bein er godt tilpasset å bevege seg i snø, er maten vanskeligere tilgjengelig og av dårligere kvalitet. Derfor går elgen på «sparebluss» om vinteren, med senket stoffskifte og redusert fysisk aktivitet sammenlignet med sommeren.

Familiegrupper og sosial struktur

Elgen Stolta
Det har vært gjort noen forsøk på å domestisere elg, men det har stort sett vært mislykket. I Sverige ble imidlertid elgen «Stolta» kjent på begynnelsen av 1900-tallet for å delta i travløp. Hun ble angivelig temmet etter at moren ble truffet av et tog. Her er hun med Lars Mattson.
Elgen Stolta
Av /Upplandsmuseet, Sverige.

Elgen er ikke utpreget sosial, og ansamlinger av dyr er helst knyttet til attraktive beiter eller fordi dyra er presset sammen på grunn av fysiske forhold som store snømengder.

Grunnenheten i elgbestanden er familiegruppen (matriarkat) med ei voksen ku, kalv og fjordyr. Voksne hanndyr inngår vanligvis ikke i slike grupper, unntatt i forbindelse med brunst om høsten. Elgens avkom skilles vanligvis fra familiegruppen når de er ett (to) år gamle. Familiegruppene er til dels stedbundne og har gjerne tilhold innenfor et begrenset område, avhengig av årstid og beiteressurser.

Ei elgku med nyfødte kalver holder seg tett ved kalvene, klar til å forsvare dem fysisk. På grunn av sin størrelse og styrke klarer elgkyr ofte å avvise rovdyr som ulv og bjørn. Dette er en forsvarsstrategi ulik den vi ser hos hjort og rådyr, hvor kalvene «trykker» for å unngå å bli oppdaget, samtidig som mordyret mesteparten av tida holder seg på avstand og dermed unngår å røpe avkommets tilstedeværelse.

Sanser og kommunikasjon

I likhet med andre hjortedyr har elgen godt utviklete sanser, kanskje spesielt luktesans og hørsel. Sidestilte øyne er egnet til å oppfange bevegelse i en vid synssektor. Flere steder på kroppen har elgen sekretkjertler som produserer signalstoff. Disse bidrar til kommunikasjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon, hevding av revir og reproduksjon.

I forbindelse med brunsten sparker elgoksene også opp brunstgroper hvor de urinerer og ruller seg. Slike groper lukter sterkt og har tiltrekningskraft på andre elger. De besøkes ofte av voksne elgkyr, og det skjer trolig en form for «informasjonsutveksling» knyttet til paringsfasen.

Elgen har en rekke lydytringer, og mest vanlig er noe sutrende kontakt- og lokkelyder mellom ku og kalv. I brunsten går ofte oksene rundt og utstøter korte, nasale gryntelyder som et signal til mulige partnere. Lignende lyder kan også høres fra elgkyr i brunst.

Opprinnelse og utbredelse

Fra første utgave av Aschehougs leksikon (1906–1913)

/Store norske leksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Elgens opprinnelse går tilbake til siste del av pliocen og tidlige utviklingsformer forekom i Eurasia for om lag to millioner år siden.

Elg med moderne karakteristika var etablert i Europa for 100 000 år siden, blant annet i Frankrike. Mot slutten av siste istid spredte elgen seg fra sørlige deler av Europa, nordover og mot øst, og etablerte seg i de store skogområdene i Vest- og Sentral-Europa, og i Russland øst for Uralfjella helt til området mot Bajkalsjøen.

I Sibir utviklet det seg en underart som etter hvert også etablerte seg i Nord-Amerika – moose (Alces alces americanus). Europeisk elg er i dag utbredt i Skandinavia, Finland, Baltikum, Polen, Belarus og Russland til elva Yenisey. Enkeltdyr og små grupper av elg er også observert i nordlige deler av Ukraina, Tyskland, Slovakia og Tsjekkia.

I Norge er det funnet 6000 år gamle helleristninger av elg i Oppland, noe som indikerer at arten var kjent på den tid. Det er også funnet rester av fangstanlegg for elg datert tilbake til cirka år 3700 fvt.

Her i landet har elgen tradisjonelt vært vanligst i Trøndelag og på Østlandet med størst bestander i Hedmark, Oppland og Buskerud. Etter andre verdenskrig, og særlig fra 1970-åra, spredte elgen seg til nye områder mot sør, vest og nord.

Bestandsutvikling

Elgbestanden i Norge har i lengre tid vært i vekst. Frem til etter andre verdenskrig ble det offisielt skutt færre enn 1500 dyr i året i hele landet. Etter den tid kom en markert økning i fellingstall, samtidig som elgen ekspanderte geografisk. Veksten i elgstammen knyttes særlig til to forhold, nemlig skogbrukets praksis med omfattende flatehogst (og påfølgende oppslag av løvskog), og bedre beskatning av ulike kjønns- og aldersgrupper. Fra tidlig 1990-tall har imidlertid elgstammen stabilisert seg eller gått litt tilbake flere steder i landet.

Helsetilstand og dødsårsaker

elgpåkjørsel

Hvert år blir hundrevis av elg og andre hjortedyr drept på vei og jernbane. Dette har store samfunnsmessige kostnader for liv og helse i tillegg til materielle skader.

Av /Namdalsavisa.

Den norske elgbestanden består generelt av sunne og livskraftige individer. Sammenfallende med økt dyretetthet og generelt større bestand har imidlertid gjennomsnittlig størrelse og vekt på elgen sunket innen utbredelsesområdet i Norge. I ekstreme tilfeller kan dette tenkes å ha effekt på både reproduksjon og overlevelse.

Sykdom utgjør en liten andel av alle dødsårsaker i den norske elgbestanden. Alvorlige sykdommer som bakteriesykdommen miltbrann har vært fraværende i mange tiår, og en antatt virussykdom som tok livet av mange elger i Sverige for noen år siden har ikke slått til i Norge. I senere tid er imidlertid en alvorlig prionsykdom, skrantesyke, diagnostisert hos gamle elger i Midt-Norge.

Et 20-tall endoparasitter, inkludert bendelormer, rundormer og ikter er påvist hos den norske elgen. Av disse er kanskje hjernemark (Elaphostrongylus sp.) den farligste, ved at den angriper sentralnervesystemet og kan forårsake alvorlige balanse- og bevegelsesproblem. Ektoparasitter som nesebrems, flått og hjortelusflue kan være plagsomme for dyra, men er neppe direkte dødsårsak. Det samme gjelder virus som forårsaker fibropapillomatose i form av vortelignende utvekster i huden hos elg. I alvorlige tilfeller kan dette svekke dyras kondisjon.

Bjørn og ulv er i stand til å drepe elg, men i lang tid har disse bestandene vært så små at det ikke har hatt betydning for den norske elgstammen. De senere år har likevel økningen av de store rovdyra trolig hatt en viss effekt på antallet elg lokalt.

Årlig skjer det trafikkulykker på veg og jernbane som tar livet av mer enn 1000 elg, og som også rammer samfunnet dyrt i form av skade på mennesker og økonomiske kostnader. Ulykkene skjer oftest når elgen er på sesongmessig vandring og når dyra på grunn av store snømengder press ned i lavlandet og inntar veier og jernbanespor.

Den klart største dødsårsak hos elgen er imidlertid jakt. I gjennomsnitt vil om lag 90 prosent av alle elger som fødes i Norge til slutt bli skutt under elgjakt.

Bestand og forvaltning

Bestandsøkningen (som blir gjenspeilet i fellingstall) skyldes flere faktorer, men driftsformer i skogbruket og endringer i beskatningspraksis er nok de viktigste. Veksten har vært særlig markert fra tidlig 1970-tall og er knyttet til et beskatningsmønster som i større grad enn tidligere skjermet produktive elgkyr. Hard beskatning av hanndyr har tidvis og stedvis ført til lav gjennomsnittsalder for okser, og formet en skjev kjønnsfordeling med mange kyr i produktive årsklasser. Seleksjon av hanndyr har ført til lavere gjennomsnittsalder hos elgokser enn det som kunne forventes uten jakt.

Jakt

Felte elg, statistikk
Antall felte elg i Norge perioden 1970–2022.
Felte elg, statistikk

Elgjakt reguleres gjennom fellingstillatelser knyttet til arealkrav og vurdering av områdenes bonitet og bæreevne. Fellingstillatelser spesifiseres i kjønns- og aldersgruppe i et visst forhold, og etter hvert er det stadig vanligere at elgjakt over større områder forvaltes gjennom flerårige bestandsplaner.

I dag jaktes det elg i alle fylker, men fellingstalla er beskjedne på Vestlandet fra Rogaland til Møre og Romsdal, og i Finnmark. Flest elger felles i Trøndelag og Hedmark fylker.

Systematikk

Sibirsk-amerikansk elg eller moose (Alces alces americanus), som lever i Sibir, Kamtsjatka og Nord-Amerika, er større, mørkere og har større gevir enn europeisk elg. Den skiller seg også genetisk ved ulikt kromosomtall. Eurasisk og Sibirsk-Amerikansk elg hybridiserer der de overlapper i utbredelse øst for Ural.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Reidar & Sæther, Bernt Erik (1996): Elg i Norge: biologi, atferd og forvaltning, isbn 82-529-1826-3
  • Haagenrud, Hans (1995): Elgjakt, isbn 82-7643-044-9
  • Hohle, Per & Lykke, Jon (1993): Elg og elgjakt i Norge, [ny utgave] isbn 82-7643-028-7
  • Reimers, Eigil (2018): Våre hjortedyr. Yrkeslitteratur
  • Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. eds. (2011). Handbook of the Mammals of the World. Vol. 2. Hoofed Mammals. Lynx Edicions, Barcelona.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Alces alces
Artsdatabanken-ID
48103
GBIF-ID
2440940

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg