lauvskog

Bøk er det treslaget som kom sist til Norge. Trolig ble bøkenøtter innført med mennesker for 1000–1500 år siden gjennom handelsvirksomhet med Danmark. De største bøkeskogene finnes i Vestfold og bøketrærne sprer seg nå videre. Verdens nordligste bøkeskog ligger på Lindås nord for Bergen og man tror denne skogen ble etablert i vikingtiden. Bøk er svært skyggetålende og spirer villig under et tett kronedekke. Med et stadig varmere klima vil bøk spre seg til stadig nye områder på bekostning av andre treslag.

Eiketrærne gikk i fronten av de varmekjære lauvtrærne i vandringen nordover etter siste istid. I en varmeperiode for 7000–8000 år siden var det store eikeskoger i Norge. Når klimaet etter hvert ble kjøligere trakk eikeskogene seg sørover. Spredt eik finnes fortsatt nord til Mjøsa, men egentlige eikeskoger er begrensa til kystnære områder på Sørlandet. Eikevirke var svært populært til mange formål; skipsplanker, tønner, møbler og våpen. Store mengder eiketømmer ble eksportert til Nederland og England, eikeskogene ble hardt utnytta. Nå finnes bare rester igjen av de store eikeskogene, og det meste av Sørlandets eikeskoger er stubbeskudd kommet opp fra hogde trær. Gamle eiketrær blir ofte hule innvendig og er levested for mange sjeldne arter. Eiketrærne kan bli opptil 1000 år gamle og er svært viktige for det biologiske mangfoldet i skogen.

Ask krever mer fuktighet og næring i jorda enn hva bøk og eik gjør. Askeskoger finnes i solvarme lisider eller i lune bekkedaler, der asketrærne gjerne får selskap av gråor. Or-askeskoger finnes på Østlandet opp til Mjøsbygdene og langs kysten nord til Trøndelag. Verdens nordligste askeskog har fått vernestatus – Hindrum naturreservat – og ligger på vestsiden av Trondheimsfjorden. Askeskogene går en dyster framtid i møte. En sykdom som skyldes en sopp som spres med vinden – askeskuddsjuke – ble påvist i Norge i 2008. Den har spredd seg raskt og truer den norske bestanden av ask. Ask er nå rødlista som en utrydningstruet art i Norge.

Alm er den av de varmekjære lauvtrærne som, sammen med hassel, går lengst mot nord i Norge. Før jordbruket tok den beste jorda og forsynte seg av almelauv til dyrefôr, var det store almeskoger i Norge. Restene av disse skogene finnes i dag som små holt og enkeltindivider i sørvendte lier og rasmarker nord til Beiarn i Nordland. Også almetrærne er plaget av en sopp som spres med biller og forårsaker almesyke. Almesyke ble første gang påvist i Norge i 1963 og har nå angrepet almetrær over det meste av Østlandet.

Lind er noe mer varmekjær enn alm og blomstrer seint på sommeren, i juli. Lind rekker sjelden å lage modne frø i vårt klima, slik at de lindetrærne som finnes i Norge er rotskudd eller stubbeskudd fra trær som kan være flere tusen år gamle.

Hver for seg lager verken alm eller lind egne skoger i Norge nå, men de vokser ofte sammen i solvarme rasmarker og danner vegetasjonstypen alm-lindeskog.

Gråor er en pionerart som er først ute til å ta i bruk mark som enten er, eller har vært ødelagt. Trærne samarbeider med bakterier som fester seg til røttene og forsyner treet med nitrogen. Dette gjør at oretrærne ikke trenger et næringsrikt jordsmonn for å vokse. Gråorskoger finnes på tre ulike voksesteder:

• På flommark langs bekker og elver som årlig oversvømmes av smeltevann. Her får gråora ofte selskap av hegg og selje. Flommarkskogene er viktige fuglebiotoper.
• I nedbørrike lisider langs kysten nord til Troms.
• I ravinelandskap der det tidligere var husdyrbeite. Når husdyra er borte gror beitemarkene raskt til med gråor, så kommer bjørk og gran etter.

I motsetning til andre lauvtrær, feller oretrærne bladene sine mens de ennå er grønne. Slik forsynes marka i oreskogene med næringsrikt, råtnende lauv og gir grobunn for andre, mer kravfulle vekster.

Bjørk er det treslaget som det er mest av i Norge. I låglandsstrøk på Østlandet og i Trøndelag finnes bjørk enkeltvis eller som små holt i lysåpninger i barskogen. Nær gårdene ble husdyra sluppet ut for å beite, og de skapte en parklignende bjørkeskog med urter og gras og ranke trestammer – hagemarkskog. Langs kysten i vest og nord finnes sammenhengende lauvskoger med gråor i de fuktige lisidene og bjørkeskoger på mer opplendt mark.

Av alle de norske treslagene er det bjørk som er minst avhengig av varme for å vokse. Mot fjellet og nordover, der det blir for kaldt for gran og furu, finnes store, sammenhengende areal med bjørkeskog – fjellbjørkeskog.

Fjellbjørkeskogen ligger som et vern mot snaufjellets kalde vinder og danner skoggrensa de fleste stedene i Norge.

De andre boreale lauvtrærne osp, rogn, vier, selje og hegg vokser enkeltvis i skogkanter og lysåpninger og danner vanligvis ikke egne skoger.