Martin Tranmæl

Tranmæl vokste opp på en mellomstor gård i Melhus i Sør-Trøndelag. Han var et lesende barn, en begavet og vitebegjærlig bondesønn. I likhet med så mange i samtiden fikk han et heller magert skoletilbud og måtte finne frem på egen hånd. Han pløyde snart gjennom hjembygdas skrinne folkebibliotek og lånte ellers alt han kom over av bøker. Særlig var han opptatt av historie, men skaffet seg også omfattende kjennskap til skjønnlitteratur, en interesse han som voksen supplerte med å bli en lidenskapelig teatergjenger.

Opptattheten av det skrevne ord kunne kanskje ha eslet Tranmæl til bondestudent eller lærer, som annen begavet landsungdom på hans tid. I stedet gikk veien hans fra bondestanden til arbeiderklassen. Mange fulgte samme bane, men Tranmæls var særegen. Den gikk gjennom et personlig jordskjelv da hans far måtte gå fra slektsgården. For Martin Tranmæl var resultatet at han etter konfirmasjonen begynte i malerlære og snart endte som bygningsarbeider i Trondheim.

Tranmæls sosiale bakgrunn hadde også en politisk side. Født inn i en solid trøndersk bondeslekt var han samtidig plassert i dette sjiktets politiske hovedstrømning. Familien sognet til Venstre, og i Tranmæls barndomshjem var politiske diskusjoner en del av hverdagen. Fra tidlig ungdom ble han her preget av den politiske mobiliseringen og de demokratiske idealene fra forfatningsstriden i 1880-årene og unionskonfliktene utover i 1890-årene. Denne radikale arven var bakgrunnen for at han også selv ved første leilighet aktiviserte seg politisk, først i avholdssaken, så i arbeiderbevegelsen.

Etter deklasseringen som fulgte med tapet av slektsgården, brøt Tranmæl i likhet med andre arbeidere snart opp fra sin barndoms Venstre og ble med i Arbeiderpartiet. Han agiterte og organiserte for partiet og var i 1899 med på å etablere en ny arbeideravis, Ny Tid, i Trondheim.

Kort etter dro Tranmæl til Amerika. Fra århundreskiftet til slutten av 1905 streifet han omkring i USA, kun avbrutt av et kort hjemmebesøk. Han levde av malerjobber eller annet forefallende arbeid, og var også med i amerikansk fagbevegelse. I 1905 var han en engasjert observatør på stiftelsesmøtet for Industrial Workers of the World, IWW eller «the Wobblies», en ny og sosialistisk fagorganisasjon utenfor og i opposisjon til den etablerte landsorganisasjonen American Federation of Labor, AFL.

Samtidig engasjerte han seg i det amerikanske sosialistpartiet, som ble ledet av Eugene Debs, og fikk sin første marxistiske skolering i sosialistiske studiesirkler i dette partiets regi. Ellers leste han seg inn på den amerikanske arbeiderbevegelsens historie. Han sendte reisebrev til Ny Tid om både denne historien, om amerikansk politikk og om en rekke streikekamper. Han var særlig slått av hvor aggressivt kampene ble ført fra bedriftsherrenes side, samt av den støtten de fikk fra offentlige myndigheter med politi og militære. Dette la grunnlaget for hans senere alltid fastholdte overbevisning om at arbeiderbevegelsens kamp måtte være et politisk prosjekt.

Tranmæls viktigste impuls fra Amerika er likevel oppfatninger om fagbevegelsens organisasjonsform og virkemåte. Han trakk negative konklusjoner av AFLs etter hans oppfatning kapitalistiske og fagarbeiderforankrede karakter, mens han så positivt på IWWs klassefokusering og sosialistiske målsetning. Han fikk styrket sin oppfatning om at arbeidernes kamp i produksjonslivet måtte knyttes sammen med direkte politisk kamp om makt i staten.

Tilbake i Norge mot slutten av 1905 ble Tranmæl ansatt som journalist i Ny Tid. Her skrev han blant annet om sine ideer til omlegging av fagbevegelsen, samtidig som han engasjerte seg i en opposisjonell politisk oppmarsj i Arbeiderpartiet. I 1903 hadde han tatt initiativet til å stifte Uttrøndelag (senere Sør-Trøndelag) arbeiderparti, der han nå gjeninntrådte som formann. I 1906 ble han for første gang ble valgt som delegat til partiets landsmøte.

På dette landsmøtet ble Tranmæl en av de ledende i et oppgjør med de arbeiderpartipolitikerne som hadde brutt partilinjen og gått imot Karlstad-forliket under unionsoppløsningen. Han foreslo og bidro sterkt til å få vedtatt strengere disiplinbestemmelser. Disse bestemmelsene gjorde stortingsrepresentantene klarere underlagt partiorganisasjonens beslutninger. Videre var han aktivt med på å kaste noen mer utpregede reformistiske partiledere og gjeninnsette veteranene Christian Holtermann Knudsen, Carl Jeppesen og Anders Buen i partistyret.

Tranmæl var med på å reise et høyere gjerde mot samarbeid med borgerlige partier, en tradisjon som gjennom resten av 1900-tallet skulle komme til å prege det norske Arbeiderpartiet sterkere enn de fleste andre sosialdemokratiske partier. Endelig var han på 1906-landsmøtet aktivt med på å få gjennom et klarere antimilitaristisk program. Til sammen utgjorde disse vedtakene en radikalisering av Arbeiderpartiet, som i neste omgang kom til uttrykk i at Tranmæl ble innvalgt i partiets landsstyre. Der ble han sittende til han frasa seg gjenvalg i 1963.

Tranmæl hadde ett organisatorisk ståsted i fagbevegelsen, i Malerforbundet, som flere ganger valgte ham som delegat til LO-kongressene. Et annet organisatorisk ståsted hadde han i Uttrøndelag arbeiderparti, som jevnlig valgte ham som utsending til partiets landsmøter. På landsmøtene fortsatte han linjen fra 1906 og fremmet i særlig grad et antimilitaristisk program, «militærstreik støttet av faglig aktion». Samtidig søkte han å bekjempe alt samrøre med de borgerlige partiene og andre uttrykk for den fremvoksende reformismen i Arbeiderpartiet, den «smaaborgerlig revisionisme», som han så foraktelig kalte den.

Sitt viktigste organisasjonsståsted hadde Tranmæl likevel i partiets ungdomsorganisasjon, Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Han var formann for forbundets lokallag i Trondheim helt til han i 1918 overtok som Arbeiderpartiets sekretær. Mens fagforeningen og amtspartiet var mest preget av faglige spørsmål eller valgarbeid, var ungdomslagene, som Tranmæl selv, langt mer orientert mot allmenne politiske og ideologiske spørsmål.

Det var da også i regi av Ungdomsforbundet at Tranmæl fikk lansert Fagopposisjonen av 1911 på landsplan. I begynnelsen av 1912 dro han som forbundets agitator på turné over hele Sør-Norge. Turneen ble innledet i Kristiania, der han kom med sitt berømte utsagn om «dynamitt i borehullene» (en advarsel til potensielle streikebrytere om at streikende arbeidere kunne ha latt det ligge igjen sprengstoff i borehullene de forlot). Det gjorde ham landskjent over natten og fungerte som en meget effektiv reklame for Fagopposisjonen.

Endelig hadde Tranmæl et organisatorisk ståsted i avisen Ny Tid. Her ble han fast ansatt som redaktør ved en kampvotering høsten 1912. I en verden uten radio, film og fjernsyn var avisene, ved siden av organisasjons- og folkemøter, tidens viktigste massemedium. Tranmæl brukte avisen systematisk til å fremme sitt politiske budskap, til gjengjeld fikk han av sine motstandere i arbeiderbevegelsen karakteristikken «paven i Trondhjem».

Essensen i budskapet hans var at veien til et lykkeligere og mer rettferdig – sosialistisk – samfunn ikke gikk gjennom politiske representanters parlamentariske innsats. Veien gikk gjennom de brede folkemassers egenaktivitet, gjennom «revolusjonær masseaksjon» som streiker og demonstrasjoner, med sikte både på sosialisering av produksjonsmidlene gjennom direkte arbeiderovertakelse av bedriftene og på arbeidererobring av makten i staten. Den største og viktigste masseorganisasjonen, fagorganisasjonen, var ifølge Tranmæl «livsnerven i arbeiderbevegelsen». Han så den både som et hovedredskap i den politiske kampen og som et mulig grunnlag for en ny sosialistisk og forutsetningsvis mer demokratisk forfatning «på arbeidslivets grund».

Den parlamentariske virksomheten så Tranmæl som et supplement til denne hovedsaken. Han var ingen antiparlamentariker. Men samtidig var han engstelig for at den parlamentariske virksomheten skulle overskygge kampen for hovedmålet, et sosialistisk samfunn.

Tranmæl var en gudbenådet taler og fortsatte med taler og foredrag også etter at han ble redaktør. Det var for eksempel ikke minst hans agitasjon som gav støtet til den protestbølgen som reiste seg mot Arbeiderpartiets stortingsgruppe for å ha stemt for nye militærbevilgninger ved utbruddet av første verdenskrig i 1914. Kampanjen resulterte i at landsmøtet i 1915 fordømte det inntrufne som programbrudd, og i at Tranmæl ble idømt sin første fengselsstraff for antimilitær agitasjon. Tilsvarende måtte han som nyvalgt sekretær i Arbeiderpartiet i 1918 nærmest starte med å sone en ny fengselsdom for antimilitær agitasjon.

Den russiske marsrevolusjonen i 1917 ble fulgt av streiker og hungerrevolter i Tyskland og ikke minst av soldatdemonstrasjoner og sosial uro i Sverige og Finland. Tranmæl konkluderte med at revolusjonen var i ferd med å spre seg, og at tiden nå også i Norge var inne til revolusjonær masseaksjon. Dette ble hans politiske budskap på en foredragsturné der han oppfordret tilhørerne til sosial reisning. Og han søkte å skape press fra grunnorganisasjonene på «vore politiske søvngjængere», slik han foraktelig omtalte arbeiderbevegelsens ledere. Det gjaldt å presse dem til å innkalle en «alminnelig arbeiderkongress», som skulle «træffe bestemmelse om en aktionslinje».

Selv regnet Tranmæl «generalstreiken som det nærmestliggende middel». Noe slikt trodde han myndighetene ville møte med å utkommandere militære, slik at aksjonen måtte være ledsaget av en antimilitær aksjon i form av forberedelser til «mobiliseringsnegtelse og nøitralitetsvægring». Han mente dette igjen ville «foranledige nye forfølgelser fra de styrende», og at tidspunktet da måtte være kommet til «at desorganisere hele militærstellet». Opplegget ble imidlertid forpurret av parti- og LO-lederne med forhaling og utsettelser.

Bolsjevikrevolusjonen i Russland, sterkt økende matmangel hjemme og en tilsynelatende ny revolusjonsbølge i andre land i begynnelsen av 1918 skapte etter Tranmæls oppfatning nye revolusjonære muligheter også i Norge. «Verdensrevolutionen i anmarsch!», skrev han og bidro så sterkt han kunne til å fremme den. For å mobilisere politisk tok opposisjonen initiativet til den arbeiderrådsbevegelsen som nå utviklet seg i stort omfang. Tranmæl gikk i spissen for bevegelsen nordafjells, samtidig som han i Ny Tid fremmet bolsjevikenes sak.

Dermed valgte han side i et spørsmål som nå økte motsetningene i internasjonal sosialistbevegelse. Både bolsjevikenes politikk og arbeiderrådsbevegelsen ble fordømt av de fleste sosialdemokratier, og så også av arbeiderbevegelsens ledere i Norge. Tranmæl på sin side støttet altså bolsjevikene, og aksepterte til og med fullt ut deres oppløsning av den russiske grunnlovgivende forsamling i slutten av januar 1918.

En uke før Arbeiderpartiets landsmøte i påsken 1918 var Tranmæl en av innlederne på en landskonferanse for arbeiderrådene. På konferansen gav han blant annet parolen om å «ta» 8-timersdagen som direkte aksjon, manet til massestreik og militæraksjon og fortsatte: «Som en given ting kommer vor overtagelse av samfundsmagten naar den politiske massestreik har ført til revolutionære tilstande. Vi skal eller maa nu ikke længer snakke om revolutionær bevægelse eller radikalisme, thi vi staar midt oppe i den.»

Helst så han at masseaksjonene skjedde i samforstand med de gamle organisasjonene, med Arbeiderpartiet og LO, men fra våren 1917 var han også nå villig til aksjon på siden av dem. Tranmæl regnet imidlertid ikke med det vi paradoksalt nok kan se var det viktigste resultatet av arbeiderrådsbevegelsen, nemlig at opposisjonen kom i flertall på Arbeiderpartiets landsmøte. Den nye retningen overtok ledelsen av partiet, og Martin Tranmæl ble valgt til ny partisekretær.

For Tranmæl var opposisjonens seier og lederskiftet i Arbeiderpartiet et nytt personlig oppbrudd. Han måtte forlate Trøndelag og bosette seg i Kristiania, en by han aldri hadde likt. Verst var det likevel å måtte oppgi redaktørplassen i Ny Tid.

Etter hvert fant han seg likevel til rette, i en ny krets av yngre politiske kamerater fra Ungdomsforbundet, med Einar Gerhardsen i spissen. Sammen med dem gjentok Tranmæl det han hadde vært med på i Trondheim ti år tidligere – å overta ledelsen av og dominansen i byens gamle arbeiderpartiorganisasjoner. Her gjaldt det Kristiania Arbeidersamfund og Kristiania Arbeiderparti. Tranmæl bidro sterkt til å få i gang samme slags foredrags- og diskusjonspartiliv her som han hadde vært med på å skape i Trondheim.

Som medlem av partiledelsen så Tranmæl det likevel som sin hovedoppgave å konsolidere «den nye retnings» seier i partiet, noe som lyktes langt på vei. Sammen med partiformannen Kyrre Grepp la han seg på en så utpreget kompromiss- og moderasjonslinje overfor «den gamle retning» at den ble splittet, og forsøkene på å gjenerobre partiledelsen mislyktes.

Til grunn for krisen lå massearbeidsløsheten, i kombinasjon med frykt for den fremvoksende fascismen og for at arbeidsløsheten skulle gi denne en folkelig grobunn også i Norge. Snuoperasjonen ble innledet med Arbeiderpartiet og LOs felles manifest «Det arbeidende folks krisekrav» i 1932. Men den kom for alvor i gang da Tranmæl slapp den gamle motdagisten og moskvafareren Ole Colbjørnsen løs i Arbeiderbladets spalter, med et økonomisk-politisk program som var inspirert så vel av Josef Stalins femårsplaner som av John Maynard Keynes’ underskuddsbudsjetteringsforslag og tyske statsøkonomiteorier. Tranmæl fikk også Colbjørnsen med i en komité som skulle utarbeide et nytt program for Arbeiderpartiet.

I det nye kriseprogrammet slo Colbjørnsens ideer langt på vei igjennom, utmyntet i slagordet «arbeidsreising». Poenget var, stikk i strid med rådende liberalistisk teori, å bruke statsmakten til å utvikle økonomien med sikte på å skape nye arbeidsplasser. Dermed kom også regjeringsmaktspørsmålet i et nytt lys i Arbeiderpartiet. Tranmæl innledet selv til debatt om det nye programmet på Arbeiderpartiets landsmøte i 1933 og lanserte slagordet «Hele folket i arbeid! Flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet!». Dermed hadde han også lansert en ny satsing fra partiets side på det eksisterende – parlamentaristiske – politiske systemet.

Dannelsen av regjeringen Johan Nygaardsvold våren 1935 førte til at Tranmæls dominerende maktstilling i arbeiderbevegelsen ble noe svekket. Regjeringen ble et nytt maktsentrum, og den var i liten grad besatt med tranmælitter. I stedet dominerte partiets tradisjonelle parlamentarikere, med blant annet inngrodd skepsis til mange aspekter av det nye kriseprogrammet.

Ikke desto mindre klarte Tranmæl og hans følgesvenner å gjennomtvinge nok en snuoperasjon i partiet i 1936–1937. Utgangspunktet var fascismens fremgang i Europa, særlig venstresidens tilstundende tap mot Francisco Franco-opprørerne i Spania og Adolf Hitler-regimets utradering av den tyske arbeiderbevegelsen. Tranmæl hadde som nytt medlem av Nobel-komiteen vært med på å gi fredsprisen til fredsaktivisten Carl von Ossietzky, som nå satt i tysk konsentrasjonsleir.

Blant annet gjennom LOs internasjonale utvalg var Tranmæl videre aktivt med på å få i stand en arbeiderbevegelsens hjelpekomité for Spania under den spanske borgerkrigen og i forbindelse med Vinterkrigen også for Finland. Sammen med sine følgesvenner aksjonerte han dessuten internt for å få Arbeiderpartiet til å forlate sin tradisjonelle motstand mot militærbevilgninger og i stedet satse på en viss opprustning med sikte på en mulig kamp mot fascismen. Etter en opphetet debatt resulterte aksjonen i Arbeiderpartiets forsvarsforlik med Venstre i 1937 og i stigende forsvarsbevilgninger frem mot 1940.

Under andre verdenskrig var Tranmæl flyktning i Sverige. Han var leder for et nyopprettet (norsk) LO-kontor og en iherdig foredragsholder for Norges sak, som det het. Samtidig var han fullt engasjert i politisk etterkrigsplanlegging, så vel for norsk arbeiderbevegelse som for det internasjonale sosialdemokratiet. Han tilhørte den indre krets av den såkalte «lille internasjonalen» sammen med blant andre Willy Brandt, Bruno Kreisky, Ernst Paul, Gunnar Myrdal og Torsten Nilsson og var med på utformingen av «De demokratiske sosialisters fredsmål».

Tranmæl selv gjorde seg blant annet til talsmann for en forsonlig fredsslutning med Tyskland og for en fremtidig nordisk union. Han deltok i planleggingen av Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk, så vel gjennom den såkalte «Blåboka» som gjennom korrespondanse med arbeiderbevegelsens ledere i eksil i London.

Ved frigjøringen i 1945 var Tranmæl aktivt med både på å reetablere parti og fagbevegelse og på å utforme den nye arbeiderpartiregjeringens politikk. I denne regjeringen ble tranmælittene dominerende og makten, som Jens Arup Seip formulerte det, forankret på Youngstorget. Dermed kunne man ta opp de overordnede elementene fra 1930-årenes kriseprogram, som Nygaardsvold-regjeringen verken hadde ønsket eller hatt parlamentarisk makt til å sette ut i livet. Nå var denne økonomiske politikkens tid kommet.

Tranmæl fortsatte som redaktør av Arbeiderbladet til han gikk av med pensjon i 1949. Hans siste formelle politiske innsats var å delta i komiteen som utformet Arbeiderpartiets nye program «Grunnsyn og retningslinjer» i 1949. Han var også aktivt med i Arbeiderpartiets kamp mot kommunistene under den kalde krigen og fulgte blant annet opp Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale med antikommunistisk agitasjon i sin avis. Han engasjerte seg sterkt i den interne aksjonen for å utvirke tilslutning innen arbeiderbevegelsen til norsk medlemskap i NATO.

Tranmæl fortsatte å gjøre seg politisk gjeldende utover i 1950-årene, dels gjennom sin faste spalte «kårteigen» i Arbeiderbladet, dels gjennom sitt medlemskap i samarbeidskomiteen frem til 1959 og i partiets sentralstyre frem til 1963, dels gjennom sine politiske vennskap, fremfor alt med Einar Gerhardsen og Haakon Lie.

Tranmæl ble imidlertid mer tilbakeholdende med å gi sitt besyv med i laget etter hvert; «klok nok til å gi seg i tide», sier Haakon Lie. Et tegn på at Tranmæls innflytelse ebbet ut, var da han i 1961 uten å bli hørt gikk imot eksklusjonen av «Orienterings-kretsen», som ble til Sosialistisk Folkeparti.

Helt frem til sin død i 1967, 88 år gammel, fulgte Martin Tranmæl fortsatt ivrig med i den politiske utviklingen. Han var særlig opptatt av spørsmålet om Norges forhold til det europeiske fellesmarkedet EEC. I tråd med sitt sterke internasjonale engasjement var han en svoren tilhenger av norsk medlemskap. Hans håp var at denne internasjonale organisasjonen skulle kunne forhindre ny krig og skape økonomisk grunnlag for en videre utbygging av det velferdssamfunnet som han selv så sterkt hadde bidratt til å forme.

• De faglige kampmidler og organisasjonsformer, 1911
• Hvad fagopposisjonen vil, 1913
• Til handling! Foran den store arbeiderkongress (sammen med Jakob Friis, Emil Stang og Eugene Olaussen), 1917
• Hvem vil borgerkrig?, 1918
• Socialisme og de socialistiske fremgangslinjer, 1918
• Hvad Arbeiderpartiet vil, valgbrosjyre (sammen med O. Pedersen), 1918
• Revolutionær fagbevægelse, 1920
• Cellebetragtninger, 1922
• Arbeiderungdom! Et alvorsord fra fengslet, arbeiderungdommen og kommunismen, 1925
• Den faglige enhet, foredrag på Sovjetunionens 8. fagkongress (sammen med Mikhail Tomskij), 1929
• Vi og Internasjonalen, referat av innledningsforedrag i Oslo Arbeiderpartis representantskap, 1938
• Kyrre Grepp (sammen med Aa. Henriksen), 1954

• Byste (bronse) av Daniel Hagerup, 1915; Folkets Hus, Trondheim
• Maleri av Henrik Sørensen, 1937; Folkets Hus, Oslo
• Skisse av Henrik Sørensen, 1949; Det norske Arbeiderpartis Sentralstyre, Oslo
• Maleri av Per Krohg, 1950; Dagsavisen, Oslo
• Portretthode av Nils Aas, 1965; Dagsavisen, Oslo

• arbeiderbevegelse
• Arbeiderpartiet
• avholdsbevegelsen
• fagbevegelsen
• Fagopposisjonen av 1911
• Moskvatesene

• Zachariassen, Aksel: Martin Tranmæl, 1939
• Gabrielsen, Bjørn: Martin Tranmæl ser tilbake, 1959
• Hvem er hvem 1964
• Kokkvoll, Arne: biografi i Norsk biografisk leksikon (NBL1), bind 17. 1975
• Martin Tranmæl, spesialnummer av Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, nr. 2/1988
• Lie, Haakon: Martin Tranmæl. Et bål av vilje, 1988
• Lie, Haakon: Martin Tranmæl. Veiviseren, 1991
• Bjørgum, Jorunn: «Den revolusjonære Martin Tranmæl – et barn av sin tid», i Portretter fra norsk historie, 1993
• Bjørgum, Jorunn: Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906–1918, 1998
• Bjørgum, Jorunn: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)