Venstre

Partidannelsen fant sted i 1883–1884. 30. januar 1883 konstituerte Stortingets venstreforening seg offisielt, og 28. januar 1884 ble Norges venstreforening, senere Norges venstrelag, stiftet i Oslo.

Venstrebevegelsen, med sitt krav om et bredere folkestyre, var blitt sveiset sammen under kampen mot det gamle embetsmannsregimet. Etter 1884, da Venstre dannet sin første regjering med Johan Sverdrup som statsminister, kom det tidlig fram at partiet rommet ulike krefter som trakk i forskjellige retninger. Sverdrup kom snart i opposisjon til majoriteten i sitt eget parti, og i slutten av 1880-årene oppstod en splittelse, idet det «rene Venstre» og det «moderate Venstre» skilte lag.

Dette ble den første av flere slike splittelser som alltid har endt med at den radikale delen av partiet har båret det videre mens den moderate har visnet hen.

I årene 1913–1920 var partiet klart det ledende i norsk politikk og satt hele tiden med regjeringsmakten under Gunnar Knudsen, støttet av et flertall i Stortinget frem til 1918. I mellomkrigstiden måtte Venstre bytte på regjeringsmakten med de andre partiene uten at noe parti hadde flertall. Johan Ludwig Mowinckel var som oftest partiets regjeringssjef. Han er også den siste av partiets statsministere.

Etter andre verdenskrig har ikke Venstre spilt samme rolle som tidligere. Partiet var delt, og radikale «Dagblad-Venstre» og moderate elementer stod i en lang periode ofte mot hverandre.

På slutten av 1960-tallet ble det sterk indre uro og mer og mer strid innad i partiet. Det internasjonale ungdomsopprøret hadde stor påvirkning på partiets ungdomsorganisasjon, Unge Venstre, som gikk aktivt til verks for å få moderpartiet til å innta nye standpunkter i utenrikspolitikken. I skyggen av Vietnamkrigen kom holdningen til USA og amerikanernes krigføring til å skape stor splittelse i Venstre. Ungdomsorganisasjonen ønsket dessuten å gjøre Venstre til et anti-NATO-parti. Nedrustning og brobygging mellom øst og vest under den kalde krigen hadde sterk appell blant ungdom, til stor irritasjon for mange av de eldre i partiet.

Ved inngangen til 1970-årene kom så EF-striden til å dominere hele den politiske dagsorden. På samme tid var de personlige motsetningene i partiets ledelse så ødeleggende og synlige at partiorganisasjonen ble passivisert. Mellom partileder Helge Seip og nestlederne Gunnar Garbo og Hallvard Eika var det ingen fortrolig kontakt. Før folkeavstemningen i september 1972 hadde EF-motstanderne fått flertall på Venstres landsmøte, og partiet var et erklært «nei-parti».

De politiske og personlige motsetningene i Venstre ble etter hvert så store at partiet til slutt sprakk på spørsmålet om Norge skulle søke om fullt medlemskap i EF. Men den konkrete grunnen til splittelse gjaldt uenighet om stortingsgruppens selvstendige stilling. Etter at Arbeiderparti-regjeringen gikk av etter folkeavstemningen, ønsket EF-motstanderne at Venstres stortingsgruppe skulle bidra til å danne en regjering av «nei-partiene» KrF, Senterpartiet og Venstre, under ledelse av Lars Korvald. Men i stortingsgruppen var EF-tilhengerne i flertall og nektet å medvirke til en slik regjeringsdannelse.

Denne uenigheten førte til partisplittelse. På det ekstraordinære partilandsmøtet på Røros i november 1972 brøt EF-tilhengerne ut og dannet sitt eget parti under ledelse av formann Helge Seip, Det Nye Folkepartiet (fra 1980 Det Liberale Folkepartiet). Dette viste seg å få enda mindre tilslutning enn det gjenværende Venstre, som antok en radikal «grønn» profil. Før splittelsen hadde Venstre 13 stortingsrepresentanter. Etter valget i 1973 fikk det bare to. I perioden 1985–1993 var ikke Venstre representert på Stortinget.

I 1988 gikk Det Liberale Folkepartiet sammen med Venstre igjen. Etter en langvarig konsolidering presenterte Venstre seg i 1990-årene som et tradisjonelt liberalt og borgerlig parti og etablerte seg gradvis som en maktfaktor i norsk politikk.

I ettertid har Lars Sponheim fått æren for å ha gjenreist Venstre etter splittelsen i 1972. Sponheim, som er fra Ulvik i Hordaland, lovte foran valget i 1993 at han skulle vandre over fjellet til Oslo dersom han ble valgt inn på Stortinget. Han holdt sitt løfte da mandatet var sikret og fikk mye positiv oppmerksomhet. Fire år senere fikk Venstre seks representanter, og Sponheim var i 1996 blitt partileder. I Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (1997–2000) hadde Venstre fire statsråder.

Ved stortingsvalgene etterpå har det gått opp og ned for Venstre. I 2001 var nederlaget så merkbart at partiet mistet fire av de seks mandatene og kom under sperregrensen. Likevel bestemte Venstre seg for å delta i Bondevik II-regjeringen sammen med KrF og Høyre.

Ved stortingsvalget i 2005 var Venstre det eneste av regjeringspartiene som fikk notert fremgang, med 5,9 prosent av stemmene – partiets beste resultat siden 1969. Det ga en uttelling på ti mandater.

Stortingsvalget i 2009 ble imidlertid en katastrofe for partiet. Venstre kom under sperregrensen og mistet åtte av sine ti stortingsmandater, deriblant partilederen Lars Sponheim. Han trakk seg deretter som leder. Sponheim hadde i valgkampen selv brukt slagordet «Heller Jens enn Jensen» og insistert på at Frp måtte hindres i å få regjeringsmakt.

Foran stortingsvalget i 2013 lå Venstre ifølge de fleste meningsmålingene relativt trygt over sperregrensen. Valgresultatet viste 5,2 prosent og partiet fikk 9 av totalt 169 mandater.

På samme måte som Kristelig Folkeparti hadde Venstre vedtatt at det ville gå aktivt inn for et regjeringsskifte. Men Venstres ledelse uttalte gjentatte ganger at partiet likevel ikke ville delta i regjering sammen med Fremskrittspartiet. I den politiske debatten foran valget uttrykte imidlertid ikke Trine Skei Grande samme motstand som Lars Sponheim i 2009. Sammen med Kristelig Folkeparti, Høyre og Frp deltok derfor Venstre i sonderingene etter stortingsvalget med sikte på å finne et grunnlag for en firepartiregjering. Etter to uker erkjente både Venstre og KrF at de ikke ville være tjent med å delta i en slik regjering. Men i en samarbeidserklæring forpliktet de seg til å utgjøre en del av regjeringen Solbergs parlamentariske grunnlag.

Ved stortingsvalget i 2017 fikk Venstre 4,4 prosent oppslutning, en tilbakegang på 0,8 prosentpoeng fra valget i 2013 da partiet fikk ni representanter.

Under valgkampen i 2017 gjorde både Venstre og KrF det enda en gang klart at de bare ønsket å delta i regjering sammen med Høyre. Men etter valget skilte de to sentrumspartiene lag. Etter valget vedtok Venstre, i motsetning til Kristelig Folkeparti, å innlede forhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet med sikte på å delta i Regjeringen Solberg. Et betydelig mindretall i Venstres ledende organer advarte imidlertid mot å påta seg regjeringsansvar sammen med Frp, som de mente sto for langt fra Venstre i saker som primært gjaldt miljøpolitikk og asyl- og flyktningpolitikk.

Ved regjeringsutvidelsen 17. januar 2018 fikk Venstre tre statsråder. Partileder Trine Skei Grande ble kulturminister, partiets nestleder Ola Elvestuen klima- og miljøminister og Iselin Nybø forsknings- og høyere utdanningsminister. I januar 2019 tok også KrF plass i regjeringen, som dermed hadde parlamentarisk flertall i Stortinget. Da Frp i januar 2020 valgte å tre ut av regjeringen, som igjen ble en mindretallsregjering, økte antallet statsråder fra Venstre fra tre til fire. Venstre valgte samtidig å endre personkabalen. Trine Skei Grande ble kunnskapsminister, Iselin Nybø næringsminister, Abid Raja kultur- og likestillingsminister og Sveinung Rotevatn klima- og miljøminister. Skei Grande valgte i mars 2020 å tre ut av regjeringen og ble erstattet av Guri Melby.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk Venstre 4,6 prosent oppslutning og åtte mandater, det samme antallet som ved valget i 2017. Fem av dem var utjevningsmandater. Venstre var det eneste partiet i Solberg-regjeringen som holdt stillingen i møte med velgerne i 2021.

Lokalvalget i 2007 ble Venstres beste siden ordningen med direkte fylkestingsvalg ble innført i 1975. Venstre fikk 5,6 prosent av stemmene og gikk markert fram over nesten hele landet. Spesielt ble valgresultatet i Oslo lagt merke til, der Venstre nesten doblet sin stemmeandel og fikk 8,7 prosent av stemmene. Oslo ble dermed for første gang Venstres beste fylke. Ved lokalvalget i 2011 gikk Venstre fram til en ny toppnotering i moderne tid, med 5,7 prosent av stemmene i fylkestingsvalget og 6,3 prosent i kommunevalget.

Ved lokalvalgene i 2015 ble det imidlertid ny tilbakegang. Fylkestingsvalget ga partiet 5,0 prosent, og kommunevalget 5,5 prosent. Nedturen fortsatte ved kommunevalg- og fylkestingsvalget i 2019 da oppslutningen om Venstre ble redusert til henholdsvis 3,9 og 3,5 prosent. Ved stortingsvalget i 2021 fikk Venstre 4,6 prosent oppslutning og åtte stortingsmandater.