Mot Dag

Foreningen Mot Dag ble formelt stiftet i februar 1922. Å være medlem innebar en totalforpliktelse. Det ble forventet at medlemmene viet sin arbeidskraft og sine midler til saken, og derfor ikke pådro seg andre forpliktelser. Et prinsipp om at de av denne grunn ikke skulle gifte seg, og at kvinner ikke kunne bli medlemmer, kunne ikke opprettholdes i lengden, men i flere år var Mot Dag en rent mannlig sammenslutning. Den var også, som Hoel, Trond Hegna og Aake Anker Ording har understreket, et tros- og livsfellesskap, nærmest en orden.

Mot Dag satset mye på å påvirke Det Norske Studentersamfund, som ble regnet som en av landets viktigste talerstoler. Dette var langt på vei vellykket. Med unntak av årene 1928–1932 satt det motdagister som formenn i samfunnet fra høsten 1925 og fram til 1940.

Mot Dag engasjerte seg tidlig i striden mellom Det norske Arbeiderparti og Den kommunistiske internasjonale (Komintern) om kontrollen over den norske arbeider­bevegelsen. Falk ble en verdifull forbundsfelle for den fløyen i partiet som ville begrense Kominterns direkte innflytelse, og som ble ledet av Martin Tranmæl. I 1925 ble imidlertid Mot Dag ekskludert av Arbeider­partiet. Formelt skjedde dette fordi Mot Dag ikke hadde villet avblåse en aksjon for militærstreik som partiet hadde lansert i 1924, men senere oppgitt (se Arbeideropposisjonen). Reelt skyldtes det både motdagistenes misnøye med det de mente var en høyredreining i Arbeider­partiet, og personlige motsetninger mellom Falk og Tranmæl.

I samråd med Komintern gikk Mot Dag i 1926 inn i Norges Kommunistiske Parti (NKP). Hensikten var å styrke den revolusjonære delen av arbeider­bevegelsen og om mulig få etablert et norsk «Labour Party», altså en overbygning over de eksisterende arbeiderpartiene. Dette mislyktes, og gruppen trådte ut av NKP i 1928. Det sier mye både om Falks lederegenskaper og motdagistenes indre samhold at Mot Dag ble holdt samlet (med svært få unntak) gjennom disse brytningene, og til og med tiltrakk seg nye medlemmer.

Motdagistene trodde på kunnskap og logisk resonnement. De var overbevist om at rett innsikt ville føre til rett handling, og satset målbevisst på opplysningsvirksomhet. De startet Fram Forlag i 1929. Det gav ut både de første bindene av Karl Marx’ Kapitalen, oversatt av Falk, og omkring 90 andre bøker som på ulike måter fremmet et kommunistisk samfunnssyn.

Arbeidernes leksikon i seks bind, utgitt 1932–1936 er, ved siden av tidsskriftet, gruppens mest imponerende felles prestasjon. Mot Dag tok ellers initiativ til å stifte en rekke profesjons­organisasjoner og publikasjoner, blant annet Populært tidsskrift for seksuell opplysning. Mot Dag drev også Arbeidernes aftenskole. Gruppens samlede aktivitet hadde på 1930-tallet et klart anifascistisk preg.

Fra høsten 1934 ble Falk stadig sterkere preget av en (udiagnostisert) hjernesvulst, og var i perioder ikke i stand til å arbeide. Ledelsen av Mot Dag måtte året etter overtas av en sjumannskomité. Arbeider­partiets sterke framgang i valg, og særlig dets regjeringsdannelse i 1935, gjorde det stadig klarere at dette partiet representerte hovedstrømmen i norsk arbeider­bevegelse og den beste muligheten for å bekjempe fascismen. Uten at Falk deltok, ble det åpnet forhandlinger mellom Mot Dag og partiet. De førte til at Mot Dag i juni 1936 oppløste seg selv og at medlemmene, på denne tiden omkring 100, meldte seg inn i Arbeider­partiet. Falk selv trådte før dette ut av Mot Dag for å lette overgangen. Tidsskriftet ble slått sammen med partiets Det 20. århundrede og forsvant som egen tittel.