Svalbard

Norge ble i 1920 tilkjent overhøyhet over arkipelet gjennom Svalbardtraktaten («Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen»). Da traktaten trådde i kraft i 1925, ble navnet endret til Svalbard.

Svalbard administreres av en sysselmester oppnevnt av Kongen med myndighet som en statsforvalter (tidligere fylkesmann). Fra 1. juli 2021 ble stillingstittelen endret fra sysselmann som ledd i regjeringens arbeid for å gjøre stillingstitler i Norge kjønnsnøytrale. Sysselmesteren er videre notarius publicus, politimester og hjelpedommer ved underretten, samt innehar en rekke andre offentlige verv. Sysselmesteren holder til i Longyearbyen.

Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms tingrett og Hålogaland Lagmannsrett, som har sete i Tromsø. Sysselmesteren er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet ved Polaravdelingen, og er faglig underlagt andre departementer. Det interdepartementale polarutvalg er et samordnende og rådgivende organ for Svalbard og sysselmesteren, med Polaravdelingen i Justisdepartementet som sekretariat. Sysselmester fra 2015 til 2021 var Kjerstin Askholt. I juni 2021 overtok Lars Fause, som var assisterende sysselmann fra 2008 til 2010. Han ble den første med tittel sysselmester på Svalbard.

Selv om Svalbard er en del av Kongeriket Norge, har det verken status som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn på fastlandet, i den kommunen de var bosatt før de reiste til Svalbard. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd, som utviklet seg til et politisk valgt organ som var rådgivende for lokale og sentrale myndigheter.

Svalbardrådet ble i 2002 avløst av Longyearbyen lokalstyre, som et ledd i en utvikling mot økt lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyrets medlemmer og leder velges gjennom direkte valg hvert fjerde år. Lokalstyret har ansvar for myndighetsutøvelse på visse saksområder, for offentlig tjenesteyting, for utviklingsoppgaver og for tekniske tjenester som elektrisitet og fjernvarme, veier, vann, avløp og renovasjon. Lokalstyret er blitt omorganisert flere ganger, og organisasjonen har nå en administrasjonssjef og to sektorsjefer (for Oppvekst og kultur og Teknisk) som leder staben.

Svalbard har egen bergmester som skal påse at bergverksordningen for Svalbard blir overholdt. Russland har et generalkonsulat i Barentsburg.

Svalbard har et maritimt tundraklima med mye tåke og skyer. Indre fjordområder har tørt klima. En gren av Golfstrømmen gjør vestkysten av Spitsbergen til det nordligste isfrie området i verden i sommerhalvåret; samtidig kan østkysten være blokkert av is som til dels føres med strøm rundt Sørkapp.

Årets gjennomsnittstemperatur for Longyearbyen er stort sett mellom −8 °C og −2 °C. Middeltemperaturen for kaldeste måned (mars) varierer fra −7 °C (Bjørnøya) til cirka −15 °C i indre fjordområder på Spitsbergen. Middeltemperaturen for varmeste sommermåned (juli eller august) er 3–6 °C.

Nedbøren er, som normalt i arktiske strøk, beskjeden. Den ligger på omkring 200–500 millimeter i året. I sørøst er det mest nedbør, cirka 1000 millimeter i året.

Det er helt klart at klimaet på Svalbard er i endring mot fuktigere og mildere vær, og dette merkes godt på alt fra mindre isdekke i fjordene og rundt Svalbard til minkende isbreer og infrastrukturutfordringer grunnet tining av permafrost. Ved slutten av februar 2020 hadde målinger for Longyearbyen vist foreløpig 111 sammenhengende måneder med gjennomsnittstemperatur over normalen (som er et gjennomsnitt av temperaturen i tidsrommet 1961 til 1990). Dette er seks ganger høyere enn den globale temperaturøkningen og skyldes til en stor grad oppvarming i havet. Varmere vann presses nordover og fører blant annet til at fjordene på vestsiden av Spitsbergen forblir stort sett isfrie gjennom vinteren.

Tilpassing av infrastrukturen (boliger, veier med mer) til klimaendringene i de nærmeste årene kommer til å bli svært dyrt. Mars 2020 viste imidlertid en snittemperatur som var en halv grad kaldere enn normalen og brøt således den sammenhengende rekken siden november 2010 med snittemperaturer over normalen. Den kaldeste temperaturen som ble målt i Longyearbyen i mars 2020 var −29,9 °C. Men så, i juli 2020, ble varmerekorden i Longyearbyen på 21,3 °C fra 16. juli 1979 slått. Rekorden som ble satt 25. juli 2020 er 21,7 °C. Temperaturen holdt seg over 20 °C også de påfølgende to dagene. I juli 2023 ble det satt ny varmerekord på Svalbard. Ved Svalbard lufthavn ble det målt en gjennomsnittstemperatur på 10,1 grader som er 3,1 grader over normalen. Juni måned 2024 var den varmeste juni som er registrert på Svalbard lufthavn på nesten 50 år. Snittemperaturen var 2,5 grader over normalen. Sommeren 2024 ble den varmeste sommeren som er målt på Svalbard. 11. august ble det målt 20,3 grader på Svalbard lufthavn. Det var ny temperaturrekord for august for Longyearbyen. Samtidig var det en eksepsjonell stor smelting av snøen og isen på breene gjennom sommeren, og det er aldri blitt målt så lite sjøis rundt Svalbard i slutten av august før.

Svalbard har sju nasjonalparker, seks naturreservater, femten fuglereservater og ett geotopvernområde. Nasjonalparkene utgjør 24 prosent av Svalbards landareal og omfatter i tillegg 20 000 kvadratkilometer marine områder. 65 prosent av Svalbards areal har en form for vern.

• Les mer om Natur- og miljøvern på Svalbard.

Bare 6–7 prosent av Svalbards landareal har vegetasjon. Trær og busker finnes ikke, men dvergbjørk vokser noen steder ved indre deler av Isfjorden. Polarvier er vanlig. Omkring 170 arter av karplanter er registrert, samt om lag 380 mose- og 600 lavarter. Vegetasjonen er tilpasset en kort vekstsesong og tidlig blomstring når de øverste jordlagene er opptint.

I flatlendte strøk er det store områder med mosebevokst og fuktig tundra. Under fuglefjell, der jordsmonnet blir sterkt gjødslet, kan det etter arktiske forhold være en svært rik vegetasjon.

• Les mer om Planteliv på Svalbard.

Også dyrelivet har relativt sparsomt med arter. Pattedyr er representert av isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein og flere arter av seler og hvaler. Hvithval er den mest tallrike av hvalartene. Isbjørn og hvalross er totalfredet. Det er omkring 800 hunder på Svalbard som eies enten av kommersielle aktører eller privatpersoner.

212 ulike fuglearter er blitt observert på Svalbard per 2015, men bare 28 regnes som vanlige hekkefugler der. Med den pågående klimaendringen vil antagelig flere nye, tilfeldig besøkende, arter bli observert. Svalbardrypa er den eneste standfuglen og snøspurven den eneste spurvefuglen. De mest tallrike artene er sjøfugler som alkekonge, teist, krykkje, havhest, polarmåke og polarlomvi og lomvi på Bjørnøya. Ærfugl er den vanligste andefuglen.

Røye er den eneste ferskvannsfisken. Havet omkring Svalbard er relativt rikt på fisk og reker.

• Les mer om Dyrelivet på Svalbard.

Tradisjonelt var bosettingene på Svalbard knyttet til gruvevirksomhet og var det som kalles 'company towns', det vil si at gruveselskap eide og drev det meste i bosettingene, både når det gjaldt arbeidsplasser og infrastruktur. Nå som gruvevirksomheten er nede på et minimum, har arbeidsplasser knyttet til turisme og utdanning/forskning overtatt mye, i tillegg til statlige stillinger i forbindelse med myndighetsutøvelse. Ny-Ålesund er nå viet til forskning, mens Longyearbyen blir mer og mer normalisert sammenlignet med bosettinger på fastlandet. Sveagruva er nedlagt og er ryddet for den tidligere gruveaktiviteten. I Barentsburg er det lite gruvedrift igjen, men også der satses det på turisme og forskning. Pyramiden er nedlagt, men har en viss turismeaktivitet.

Bortsett fra en nedgang i forbindelse med koronapandemien i 2022 har befolkningen på Svalbard stadig økt. I april 2024 ble det satt ny befolkningsrekord i de to norske bosettingene Longyearbyen og Ny-Ålesund. 2617 innbyggere ble registrert, som er 21 flere enn rekorden fra 2023. Over de siste ti årene har befolkningen i disse bosettingene økt med 517 personer, stort sett i Longyearbyen. De ansatte på de meteorologiske stasjonene på Hopen (4) og Bjørnøya (9) kommer i tillegg. Fra 2021 til 2022 gikk også befolkningstallene i Barentsburg og Pyramiden ned, fra 410 til 388 (Hornsund beholdt antallet på 10), men i april 2024 var antallet 415.

Av de 2617 personene registrert i Longyearbyen og Ny-Ålesund i april 2024 er andelen med norsk statsborgerskap rekordlav (1676 = 64,0 prosent), mens 941 har annet statsborgerskap med alle kontinentene representert. Det er 139 innbyggere fra Norden ellers, 255 fra EU/EFTA frem til 2004 utenom Norden, 198 fra Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia og nye EU-land etter 2004, 269 fra Afrika og Asia, og 80 fra Amerika og Oseania. Sysselmesterens årsrapport for 2023 nevner at «det er særlig gruppen ikke-nordiske vesteuropeere som har økt siden 2019, fra 5,7 til 9,6 prosent» og at flere østeuropeere har bosatt seg i Svalbard-hovedstaden, men også antallet fra Sørøst-Asia øker.

Over halvparten av de bosatte i Longyearbyen og Ny-Ålesund (1463) er i alderen 20–44 år. Av alle bosatte (2617) er 1363 menn og 1254 kvinner.

Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere år. Dette skyldes blant annet at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og ved utbygging av overnattingsmulighetene. I dag er det daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo. Det er en mindre flyplass i Ny-Ålesund for nødvendig trafikk, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med helikopter og båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosetningene.

Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn, med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedfunksjoner. Her kommer avisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres nå fra Svalbard Radio. På grunn av klimaendringer, med mildere og våtere vær, er deler av bosettingen i Longyearbyen nå utsatt for ras og må etter hvert fraflyttes. Dette har allerede skjedd med boliger under Sukkertoppen. Det bygges for tiden en del nye boliger både i sentrum og ved den østlige munningen av Longyeardalen (Gruvedalen).

På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard satellittstasjon, SvalSat satellittsamband (fra 1979) til Norge, har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya radio fjernstyres fra Bodø radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Ny-Ålesund og de russiske bosetningene. Det er også radio på den meteorologiske stasjonen på Hopen.

Fra høsten 1996 ble GSM-mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt. Både Longyearbyen og Ny-Ålesund har nå superrask fiberkabelforbindelse til fastlandet, og 4G-mobildekning rundt Longyearbyen ble oppgradert i 2016. I oktober 2019 startet Telenor med testing av 5G-nettet i Longyearbyen.

Islandske årbøker nevner for året 1194 «Svalbard funnet», og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Island til Svalbard «nord i havsbotn». Det er uvisst om det refereres til Svalbard av i dag. Den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596, og det første kjente Svalbard-kartet ble laget i 1598 på basis av den reisen.

I 1612 begynte særlig nederlendere og briter fangst av grønlandshval rundt Svalbard, og spekkokerianlegg ble etablert på egnede strender. Kong Christian IV av Danmark-Norge gjorde krav på suverenitet over området uten å få gjennomslag for det.

Etter hvert som hvalfangsten ble ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet aktualitet, og Svalbard ble regnet som «terra nullius». Russiske pelsjegere overvintret fra 1704, og russere drev fangst til omkring 1850. Den første norske overvintringen skjedde på Spitsbergen i 1795–1796, da handelshuset Buch i Hammerfest utrustet en gruppe sjøsamer for en overvintring sammen med et for øvrig russisk mannskap. Norsk overvintrings- og sommerfangst på Svalbard fikk et oppsving på 1800-tallet, og Tromsø ble Norges fremste ishavsby.

Etter at regulær kulldrift tok til tidlig på 1900-tallet, ble spørsmålet om suverenitet over øygruppen aktualisert. I 1910, 1912 og 1914 ble det holdt Spitsbergen-konferanser som ikke løste problemet, men i 1920 ble Norge gjennom Svalbardtraktaten tilkjent overhøyhet over Svalbard. Suvereniteten ble overtatt først i 1925 etter et tidkrevende arbeid om anneksjonskravene. Etter hvert ble 4223 kvadratkilometer «traktateiendommer» innløst eller oppkjøpt av Norge, mens Sovjetunionen utover 1920- og 1930-årene kjøpte opp tidligere russiske og andre utenlandske interesser. Det er først og fremst Sovjetunionen/Russland som har benyttet seg av Svalbardtraktatens rett for alle borgere av alle signaturland til å utnytte Svalbards naturressurser. All aktivitet i dag er imidlertid på lik linje underlagt Norges strenge miljølovgivning.

I 1941 ble driften ved gruveanleggene stanset og de norske borgerne på Svalbard evakuert til Skottland og de sovjetiske borgerne til Arkhangelsk. En tysk flåtestyrke anført av slagskipene ‘Tirpitz’ og ‘Scharnhorst’ ødela Longyearbyen, Barentsburg og Grumantbyen i 1943, og året etter ble bebyggelsen ved Sveagruva rasert av en tysk ubåt.

Etter andre verdenskrig ble de norske og sovjetiske gruvesamfunnene gjenoppbygd. Under den kalde krigen var det tidvis friksjon mellom Norge og Sovjetunionen om Svalbard, men det kom ikke til kritisk konflikt. Norsk suverenitet er markert med betydelige investeringer på øygruppen. Den største av flere gruveulykker i Kings Bay-området, i 1962, førte til regjeringen Gerhardsens fall året etter, og gruvevirksomheten her ble nedlagt.

I 1973 ble de første nasjonalparkene, naturreservatene og fuglereservatene opprettet. Svalbard lufthavn Longyearbyen ble åpnet offisielt i 1975. Svalbard ble tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet i 1978 og NRK TV i 1984. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) ble opprettet i 1993 og er verdens nordligste utdannings- og forskningsinstitusjon.

I 1996 inntraff Norges største flyulykke da et russisk fly styrtet på Operafjellet og 141 personer omkom.

I 1997 åpnet Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) på Platåberget ved Longyearbyen. I 2001 ble Svalbards første lokalstyre valgt. Svalbards globale frøhvelv åpnet i 2008.

• Les mer om Svalbards historie.

Samtlige 46 land som til nå har underskrevet Svalbardtraktaten av 1920 har like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen. I dag er det kun Norge og Russland som har gruver. Gruvedrift på kull, som har en mer enn hundre år lang historie på Svalbard, er det ene av tre hovedbein norske myndigheter har bestemt at samfunnet skal stå på; de to andre er forskning/utdanning og reiseliv.

Store Norske Spitsbergen Gruvedrift ble skilt ut som eget selskap fra statseide Store Norske Spitsbergen Grubekompani i 2018, og driver i dag Gruve 7 i Adventdalen. Driften er imidlertid planlagt faset ut i 2025. Kullet leveres til europeisk eksport og frem til midten av oktober 2023 ble det også levert til Longyearbyen Energiverk, som forsyner Svalbard med strøm. Der overtar diesel som energikilde frem til et grønnere system er på plass. I 2021 var 55 personer sysselsatt ved gruven. Selskapet driver også med utleie av personell til andre selskaper i konsernet, samt utleie av gruveutstyr. Gruvene ved Svea Nord og i Lunckefjell ble vedtatt nedlagt i 2016, og det er blitt brukt store ressurser på å tømme og stenge gruvene og rydde samfunnet og omgivelsene så mye som mulig tilbake til en mer naturlig tilstand. Russiske Trust Arktikugol driver en gruve i Barentsburg, men der er nå turismen mer lønnsom enn kulldriften.

På grunn av mer isfritt hav i senere år har kommersielt fiske etter torsk og hyse ved Svalbard utviklet seg siden 2012, og områdene det fiskes i blir også utvidet.

Satsing på turisme og reiseliv i Longyearbyen begynte i 1990-årene, og i tiden som fulgte har reiselivet vært i sterk vekst. Fra 1999 til 2015 økte antallet gjestedøgn i Longyearbyen fra over 43 000 til 131 154. Antall besøksovernattinger på Svalbard økte med 30 prosent fra 2015 til 2019. Turister kommer til Svalbard med fly eller båt (cruiseskip eller private småbåter). I annen kvartal 2022 var antall passasjerer på Svalbard lufthavn Longyearbyen 29 825 som var 79,9 økning fra 2012. Longyearbyen var i 2022 den femte mest besøkte cruisedestinasjonen i Norge. 196 cruiseanløp ble registrert med 40 182 passasjerer (tall fra Kystverket).

• Les mer om Næringsliv på Svalbard og Forskning på Svalbard.

• Norge
• Spitsbergen
• Longyearbyen
• Svalbardtraktaten
• Svalbard lufthavn
• Svalbards globale frøhvelv
• Store Norske Spitsbergen Gruvedrift

• TopoSvalbard – kartportal for Svalbard
• Svalbardkartet − temakart
• Lovdata: Forskrift om bergverksordning på Svalbard
• SSB: Samfunnsforhold på Svalbard (2023)
• SSB: Befolkningen på Svalbard (2024)

• Arlov, Thor B.: Svalbards historie, 2. utgave, 2003
• Helberg, Bjørn Hebba: Svalbards arkeologiske historie, 1998
• Ellingsve, Eli Johanne: Stedsnavn på Svalbard, 2005
• Harland, W.B. med flere: The geology of Svalbard, 1997
• Hoel, Adolf: Svalbard: Svalbards historie 1596–1965, 1966, 3 bind
• Holtsmark, Sven G. (red.): Norge og Sovjetunionen 1917–1955. En utenrikspolitisk dokumentasjon. Oslo 1995: J.W. Cappelens Forlag a.s.
• Kovacs, Kit M. & Christian Lydersen, red.: Svalbards fugler og pattedyr, 2006
• Rønning, Olaf I.: Svalbards flora, 3. utgave, 1996
• Thuesen, Nils Petter: Svalbards historie i årstall, 2005
• Ulfstein, Geir: The Svalbard Treaty: From terra nullius to Norwegian Sovereignty, 1995