Willem Barents, forkortelse av Barentzoon
Willem Barentsz
Byste av Willem Barentsz i Vardø
Willem Barentsz var en nederlandsk navigatør, kartograf og sjøfarer som deltok i tre ekspedisjoner sendt ut fra Nederland i årene 1594 til 1597 for å finne en nordøstlig gjennomfart fra Europa til Øst-Asia. Underveis ble blant annet Svalbard oppdaget i 1596.
Barentsburg, Barentshavet og Barentsøya er oppkalt etter Willem Barentsz.
Lite er kjent om Barentsz' liv utover det som er dokumentert i forbindelse med hans reiser nordover. Fødselsåret oppgis til cirka 1550 på øya Terschelling utenfor Nederlands kyst. Han ble glad i kart og karttegning, og studerte under og samarbeidet med astronom, kartograf og prest Petrus Plancius (1552−1622). Han ble senere borger av Amsterdam, og det eneste portrettet av ham som er kjent er hentet fra et kobberstikk som viser Amsterdams havn og fem kjente sjøfarere.
Barentsz giftet seg og fikk fem barn, men ingen detaljer om navn, hvor eller når er kjent utover at enken skal ha fått økonomiske problemer etter hans død.
Før de nordlige ekspedisjonene hadde Barentsz seilt på europeiske hav fra unge dager. Han kjente Middelhavet godt og hans kartografiske arbeid Nieuwe Beschrijvinghe ende Caertboeck van de Middellandtsche Zee ('Ny beskrivelse og atlas over Middelhavet') ble utgitt av Cornelis Claesz i 1595. Opplysningene om kyster og havner, samt andre iakttagelser i atlaset var mer omfattende og nøyaktige enn på tidligere kart.
Hans kart over Irland og over Skandinavias nordlige kyster ble også publisert i 1596 i nederlandsk navigatør Lucas Jansz Waghenaers kartbok Spieghel der zeevaerdt (Speil for sjømenn), som sies å være verdens første originale sjøatlas. Barentsz lærte seg også flere språk – tysk, en del spansk og portugisisk og kanskje også noe fransk. Han oversatte en beskrivelse av Grønland fra tysk.
I tillegg til å være en viktig sjøfartsnasjon var Nederland på denne tiden også verdensledende i kartproduksjon. På reisen i 1594 kartla Barentsz vestkysten av Novaja Semlja. Under hans siste overvintring i 1596−1597 fullførte han dette kartet samt kartet over det nyoppdagede nordvest-Spitsbergen og Bjørnøya som begge ble forenet i et «Nordpolskart». Kartet ble utgitt etter hans død og dette såkalte Barentsz-kartet er berømt i dag, spesielt for dokumentasjonen av delene av Svalbard.
I likhet med andre var nederlandske handelsmenn opptatt av å finne en nordlig sjørute til Østen i forbindelse med handel, spesielt med krydder. På den kjente sørlige ruten var Spania og Portugal uvillig til å gi plass til nederlandske skip. Veien til Kvitsjøen i nord var allerede kjent, men det var uenighet om den videre veien østover skulle gå nord eller sør for Novaja Semlja. Både Barentsz og Plancius mente det gjaldt å seile mest mulig i åpent hav, som var nordover.
Initiativet til utforsknings-ekspedisjonen i 1594 kom fra en rik kjøpmann, Balthasar de Moucheron fra Zeeland, men ansvaret ble overtatt av myndighetene i kystprovinsene Zeeland og Holland. Barentsz fikk kommando over to skip og Cornelis Cornelisz Nay over to andre. Nay mente det gjaldt å seile sør for Novaja Semlja og ekspedisjonen delte seg. Barentsz' to skip seilte nordover langs vestkysten av Novaja Semlja inntil cirka 77 nordlig breddegrad, da isen stanset dem. Underveis fikk de etter mange strabaser tatt livet av en svømmende isbjørn. 15. august møttes begge ekspedisjonene igjen og Nay kunne fortelle at de hadde seilt et godt stykke østover i Karahavet. Så det syntes å være en lovende rute selv om Barentsz mente det ville vise seg å være et lukket hav og ikke en åpen sjørute østover.
På den første av disse reisene, i 1594, var isforholdene meget gunstige. Ekspedisjonen nådde Novaja Semlja og Karahavet. En ny ekspedisjon ble derfor utrustet det følgende året, denne gangen med syv skip og store laster med handelsvarer og penger. Et hovedmål var å komme forbi «Kapp Tabin» som ble ansett som det asiatiske fastlandets nordligste punkt (i dag Kapp Tsjeljuskin). Barentsz førte flåtens største skip Winthont.
Flåten skulle seile gjennom Vajgatsjstredet mellom Vajgatsjøya og Novaja Semlja og ut i Karahavet, men stredet var denne gangen blokkert av is. Noen menn som gikk i land på en øy ble angrepet av isbjørn og to av mennene ble drept. Det var ellers misnøye på skipene og tendens til mytteri som medførte at fem sjømenn ble hengt på den samme øya. Tegning av bjørnen og galgen forekommer på en tysk kartillustrasjon av dette området fra 1598 (de Veer, 1598, Nürnberg). Hele ekspedisjonen ble avbrutt grunnet de vanskelige isforholdene.
Det var bystyret i Amsterdam som tok sjansen på en tredje ekspedisjon som skulle forsøke å finne veien til Østen. To skip ble utrustet, blant annet med handelsvarer. Det ene skipet hadde Jacob van Heemskerck som skipper og handelsagent og Barentsz som førstestyrmann. Det andre hadde Jan Cornelisz Rijp som skipper og handelsagent.
Selv om Barentsz mente de måtte seile nordøstover, var Rijp innstilt på en mer vestlig rute. Denne kursen medførte at Bjørnøya ble oppdaget 8. juni 1596 og Spitsbergen 17. juni. Det kan derfor hevdes at Rijp hadde mer å si for den nederlandske oppdagelsen av Svalbard enn Barentsz. Bjørnøya fikk navnet «Beeren Eylandt» etter at mennene på Barentsz' skip 12. juni hadde slåss med en svømmende isbjørn i to timer før de klarte å ta livet av den. Det nordvestlige hjørnet av Svalbard ble kartfestet som «Het nieuwe land» (Det nye landet).
Barentsz hadde enda større grunn nå til å mene at de var for langt vest til å finne veien til Østen og han og van Heemskerck seilte østover uten Rijp. Øst for Novaja Semlja satte fartøyet seg fast i isen i august så Barentsz, van Heemskerck og 15 andre ble tvunget til å overvintre på den nordøstlige delen av øya. Et overvintringshytte ble bygget av plank fra fartøyet og ble kalt for «Behouden Huys» (Safe House). Mennene var blant de første europeerne til å overleve en vinter i høy-Arktis. Likevel var det to som døde i hytta.
I midten av juni 1597 forlot de gjenværende overvintringsstedet i åpne robåter for å komme seg sørover på vestsiden av Novaja Semlja og forhåpentlig etter hvert møte folk og skip. Barentsz og en til døde underveis, den 20. juni 1597. Det er flere ganger blitt lett etter deres graver, men uten hell og det kan kanskje hende at de ble begravet til sjøs. Bakken på land ville på den årstiden ha vært ganske hardfrosset. De resterende menn greide å komme seg frem til fastlandet og ble tilfeldigvis reddet av et nederlandsk handelsskip som ble ført av deres tidligere medreisende Jan Cornelisz Rijp.
En detaljert dagbok ble ført under hele ekspedisjonen av Gerrit de Veer og ble publisert kort tid etter på flere språk. Den geografiske informasjonen som Barentsz hadde samlet under de tre ekspedisjonene, ble publisert i 1598 av Cornelis Claesz av Amsterdam i form av «Willem Barentsz polarkart». Istedenfor tidligere kart som viste fire landområder rundt Nordpolen, tolket en nå at det nordligste området heller var hav omringet av kontinenter.
Vinterhytta ble funnet av den norske ishavsskipperen Elling Carlsen i 1871. Det var da mange gjenstander inni og flere av disse finnes nå på Rijksmuseum i Amsterdam. I årene etter har det vært relativt mange ekspedisjoner til overvintringsstedet, enkelte med profesjonelle arkeologer og andre med interesse for stedet og historien. Underveis er mye blitt borte og det finnes nå lite annet igjen på stedet enn omrisset av hytta.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.