permafrost

De fleste stedene der det finnes permafrost i dag, er denne under oppvarming. Det betyr at selve temperaturen i bakken stiger. Dersom bakketemperaturen overstiger 0 grader celsius har man ikke lenger permafrost.

Permafrost oppfører seg som et impermeabelt lag i bakken, og nedbørsvann og smeltevann i det aktive laget vil derfor hindres fra å sige inn i jorden eller berggrunnen og samler seg i overflatelaget.

Dersom det aktive laget består av sedimenter eller organisk materiale vil den oppbløtte massen ha lav skjærstyrke og lett kunne bevege på seg. Bevegelser i slike masser kan skje sakte og kontrollert som solifluksjon (en prosess som strengt tatt ikke krever permafrost, men sesongfrost) eller som gelifluksjon (krever tosidig frysing, altså permafrost). Bevegelser kan også skje raskt og uforutsigbart som ved utglidning av det aktive laget.

Andre landformer som kun dannes der man har permafrost er steinbreer, palser, pingoer, iskilepolygoner og langtlivede iskjernemorener.

Vi deler normalt permafrosten inn i ulike soner etter hvor store deler av området det er sannsynlig at inneholder permafrost. Permafrost er en ren temperaturdefinert størrelse, og det må derfor bakkemålinger til for å sikkert kunne angi om det faktisk er permafrost til stede. Det fins svært mange borehull der man måler bakketemperaturer på jorden, men selvsagt ikke overalt. Derfor baserer man seg på modeller for å beregne utbredelsen til permafrost. Vi sier at vi har:

• kontinuerlig permafrost der 90-100 prosent av landarealet sannsynligvis inneholder permafrost
• diskontinuerlig permafrost der 50-90 prosent av landarealet sannsynligvis inneholder permafrost;
• sporadisk permafrost der 10-50 prosent av landarealet sannsynligvis inneholder permafrost
• isolert permafrost der mindre enn 10 prosent av landarealet sannsynligvis inneholder permafrost

Denne inndelingen i soner bruker man både på kontinentskala (mer permafrost jo høyere breddegraden er), og i fjellområder (mer permafrost jo høyere over havet man kommer).

Å bygge hus eller andre konstruksjoner i områder med permafrost kan skape tekniske problemer. Det går greit å bygge hus i områder med permafrost, men når huset varmes opp vil grunnen gradvis tine dypere enn det aktive laget og synke sammen. Dette fører til sprekkedannelser og setninger i bygninger. På Svalbard bygger man derfor på påler fundert dypt nede i permafrosten, og med selve bygningen «svevende» over bakken for å hindre direkte kontakt mellom den oppvarmede bygningen og bakkeoverflaten. Man isolerer også olje- og vannledninger gjennom områder med permafrost. Disse kan avgi varme slik at undergrunnen tiner og deformeres. For å motvirke dette har man i Alaska eksperimentert med å fryse undergrunnen kunstig. I områder hvor det øverste jordlaget tiner om sommeren, vil telehiv og jordflytning by på store tekniske problemer.

• solifluksjon
• strukturmark

• American Geophyscial Union (AGU): How much of the Earth's Surface is underlain by permafrost? (Vitenskapelig artikkel på engelsk)