Næringsliv på Svalbard

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 tilkjenner Norge suverenitet over øyene, men gir samtidig alle underskriftsland (44 land inkludert Norge har så langt ratifisert traktaten) like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen.

Svalbard har alltid hatt en spesiell geopolitisk betydning. Under den kalde krigens dager (1945–1991) var forholdet til Sovjetunionen/Russland tidvis utfordrende, men det dominerende trekket var allikevel stabilitet. De siste 20 årene har Svalbardsamfunnet gradvis blitt normalisert og har stått på tre bein; gruvedrift, forskning/utdanning og reiseliv. Norge regner imidlertid med å ha avsluttet sin gruvevirksomhet på Svalbard i nærmeste fremtid og gruveaktiviteten i Barentsburg er nedadgående.

Norsk politikk på Svalbard blir nedfelt i regelmessige stortingsmeldinger (meldinger til Stortinget, Meld. St.). Regjeringen befestet i Meld. St. 26 (2023−2024) at forvaltningen av Svalbard ligger på en lang linje av forutsigbarhet og stø kurs. De overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fremdeles fast. Regjeringen ser det som viktig å styrke det norske familiesamfunnet i Longyearbyen, og vil styrke statlig kontroll med viktig infrastruktur. Det understrekes at det alltid har vært knyttet sterke nasjonale interesser til forvaltningen av Svalbard, og at dette er reflektert også i denne nyeste meldingen. Summen av de grep som er foreslått er forventet å ytterligere styrke graden av nasjonal kontroll med aktivitet på øygruppen.

Klimaforskere fra hele verden har over noen år nå reist til øygruppen – det er her de raskeste og største klimaendringene i Arktis kan studeres – og forskningsaktiviteten på Svalbard har økt en god del de siste årene.

Fortsetter denne rivende utviklingen, vil Norge stå overfor noen valg. Ett overordnet spørsmål vil være om morgendagens norske virksomhet på Svalbard bør være på samme nivå og ha samme innhold som dagens.

Det har vært gruvedrift på Svalbard i over hundre år, men den er nå utsatt for økonomiske nedgangstider og økende miljøkrav. De siste tiårene frem til 2016 ble det drevet tre kullgruver på øygruppen: Det statseide norske selskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani drev Sveagruva (Svea Nord og den nye utvidelsen til Lunckefjell) og Gruve 7 i Longyearbyen, og det russiske Trust Arktikugol med gruven i Barentsburg. I rekordåret 2007 var den norske kullproduksjonen på Svalbard 4,1 millioner tonn, noe som var en firedobling av produksjonen i forhold til år 2000. Uttaket var desidert størst i Sveagruva.

I 2015 var den norske kullproduksjonen 1,1 millioner tonn. I 2018 var det sunket til 142 500 tonn. I Gruve 7 ved Longyearbyen utvinnes cirka 70 000 tonn årlig som blant annet forsyner det lokale energiverket. I Barentsburg brukes tilsvarende som i Longyearbyen cirka 25 000 tonn av kullet til å forsyne den lokale bosetningen med energi, mens 65 030 tonn ble utskipet i 2018. Sveagruva ble satt på vent i 2016 og stengt for godt i 2019. Hele området er nå ryddet og tilbakeført til en tilnærmet naturlig tilstand. Gruve 7 i Longyearbyen er planlagt nedlagt i 2025, og energiverket i byen gikk over til fyring med importert diesel i oktober 2023.

I takt med endringene og fremtidsmulighetene i Longyearbyen og på Svalbard generelt utvider Store Norske Spitsbergen Kulkompani (nå Store Norske) sin aktivitet vekk fra gruvedrift til andre områder som eiendom, logistikk og mulige nye «grønne» energikilder. Trust Arktikugol satser også på utvikling av turisme og forskning i Barentsburg.

Stortinget utpekte reiseliv som satsingsområde på Svalbard på begynnelsen av 1990-tallet. Siden har tilstrømningen av turister til det eksotiske Svalbard steget i takt med velstandsutviklingen. I 2013 gjenopptok Norwegian ruteflyging til Svalbard for tredje gang og trafikkgrunnlaget er mer enn stort nok for regulære ruter for både Norwegian og SAS. I 2015 ankom vel 82 000 passasjerer til Svalbard lufthavn, dog var ikke alle disse turister. Antall gjestedøgn i Longyearbyen økte fra drøyt 23 000 i 1993 til 162 949 i 2019, som er det høyeste antall hittil og rett før koronapandemien begrenset besøk.

Samtidig har cruisetrafikken økt. Antall turistrelaterte anløp i Longyearbyen økte med 162 prosent fra 2007 til 2023, fra omtrent 500 til 1300 anløp per år. Antall turistpassasjerer i Longyearbyen havn økte med 183 prosent i samme periode, fra cirka 32 000 til 90 000 passasjerer per år. Etter nedgang i forbindelse med pandemien var Longyearbyen i 2022 den femte mest besøkte cruisedestinasjonen i Norge (statistikk fra Kystverket).

Ekspedisjonscruisetrafikken, som satser på opplevelser rundt på øygruppen, varierte før 2016 mellom 15 og 35 båter, med utvikling mot flere, men mindre båter. Fra 2016 økte antall skip hvert eneste år, fra 39 skip i 2016, 43 i 2017, 59 i 2018 og 71 skip i 2022. Antall personer i land fra turistskip og -båter økte fra cirka 24 000 personer i 1996 til cirka 87 000 i 2023 på 220 steder på Svalbard utenom bosetningene og Isfjorden. Dette var en økning fra 60 168 personer i land på til sammen 177 forskjellige steder i 2014. Antall private båter er også økende, men representerer et lite volum sammenlignet med ekspedisjonscruisetrafikken.

Knappheten på villmark på verdensbasis sammenholdt med velstandsutviklingen tilsier at reiselivet på Svalbard kan vokse, selv om finanskrisen i 2008−2009 og pandemien i 2020−2021 bremset utviklingen for en periode. I volum representerer cruiseturismen den største mulige vekstfaktoren innen reiseliv, men dette er også den mest bekymringsfulle sett fra et sjøsikkerhetssynspunkt. Hensynet til den sårbare naturen og kulturminnene bør også sette grenser for denne typen turisme.

Myndighetene hadde inntil 2007 (da tungoljeforbud og passasjerbegrensninger ble innført øst på Svalbard) ikke satt særlige begrensninger på utviklingen av næringen. Noen få steder og områder med ferdselsbegrensninger var pekt ut av myndighetene, og bransjeorganisasjonen Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO) laget retningslinjer for besøk i land, men faren for negativ påvirkning på natur og kulturminner var fortsatt til stede.

Den økende turistaktiviteten krever i tillegg større beredskap fra Sysselmannen (nå Sysselmesteren) og sykehuset i Longyearbyen. I 2012 ble det innført losplikt i deler av svalbardfarvannene. I 2024 ble det imidlertid vedtatt endringer i svalbardmiljøloven i et forsøk på å verne bedre om Svalbards naturmiljø. Prop. 47 L (2023–2024) Endringer i svalbardmiljøloven (beskyttelse av sjøfugl og isbjørn, overtredelsesgebyr, opprydding m.m.), som gjelder fra 1. januar 2025, inneholder en del nye forbud og innstramninger rettet mot den økende ferdsel og fritidsbruk av Svalbards natur.

Klimaendringene har gjort Svalbard viktigere for forskere, både fordi området er blitt mer tilgjengelig og fordi endringene på Svalbard er mer merkbare enn i Arktis for øvrig. Kunnskap om hva som skjer i nordområdene kan derfor benyttes til å bedre forvaltningen av naturressurser verden over. Forskning er i tillegg utpekt som satsingsområde både av norske myndighetene og av myndighetene i Barentsburg.

Det ble registrert til sammen vel 38 500 forskerdøgn på Svalbard i 2010, en økning på rundt 30 prosent sammenlignet med 2006. I 2014 var tallet oppe i 61 000. Nordmenn sto for 53 prosent. Fire nasjoner har økt sin aktivitet i Ny-Ålesund de senere årene: India, Japan, Kina og Sør-Korea. Samtidig har Russland bygget opp sin forskningsvirksomhet i Barentsburg.

Per mai 2024 var det 678 aktive forskningsprosjekter ledet av forskere fra 192 institusjoner fra til sammen 30 land. Norske institusjoner står for nesten halvparten av aktiviteten, og leder 291 prosjekter registrert i forskningsdatabasen Research in Svalbard (RiS), og er partnere i ytterligere 69 prosjekter.

• Les mer om Forskning på Svalbard.

Potensialet for ny næringsvirksomhet på og rundt Svalbard er stort. Høsten 2012 observerte kystvaktskipet «Svalbard» fiske av torsk og hyse 300 kilometer nord for Svalbard. Klimaendringer gjør at nye marine arter vandrer nordover til svalbardområdet, og snøkrabbefiske er den nyeste virksomhet innen fiske- og fangstnæringen. Kommersielt fiske så langt nord var for kort tid siden utenkelig. Hvordan dette utvikler seg vet forskerne lite om. I slutten av desember 2018 forliste reketråleren Northguider i fjæra i Nordaust-Svalbard Naturreservat nord i Hinlopenstredet. I stummende mørke og vanskelige værforhold ble de 14 om bord reddet av Sysselmannens to redningshelikoptre. Vraket ble forsøkt fjernet i 2019, og i 2020 ble hele vraket kuttet opp i mindre biter som ble fraktet til fastlandet.

Sommeren 2012 var det også isfritt nord for dagens skipsled gjennom Nordøstpassasjen. Nordøstpassasjen har smale og grunne områder og krever tillatelse og støtte fra russisk side. Fortsetter issmeltingen, kan rederinæringen se åpenbare fordeler med å seile lengre mot nord, og dermed kan det bli skipstrafikk øst for Svalbard. Skjer dette, vil Svalbards plassering bli svært viktig for søk og redning, logistikkstøtte og oljevernberedskap knyttet til skipstrafikken.

Videre avgjør framtidig politikk om petroleumsaktiviteten vil bevege seg videre nordover.

• Svalbard
• forskning på Svalbard
• natur- og miljøvern på Svalbard
• klima i Arktis

• Melding til Stortinget nr. 26 (2023–2024) – Svalbard
• Prop. 47 L (2023–2024)
• Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen