Arbeiderpartiet (Ap) er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Det ble stiftet i 1887, og har vært det største partiet ved alle valg i Norge siden 1927. Jonas Gahr Støre er Arbeiderpartiets leder siden 2014 og Kjersti Stenseng er partisekretær siden 2015.
Siden 2021 sitter Arbeiderpartiet i regjering sammen med Senterpartiet. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre er Norges statsminister.
Det offisielle navnet fra stiftelsen i 1887 var Det Forenede norske Arbeiderparti (DNA), fra 1891 Det norske Arbeiderparti. I 2011 ble navnet offisielt endret til Arbeiderpartiet, som også har vært den daglige betegnelsen på partiet i flere tiår. Partiets ungdomsorganisasjon heter Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), som siden 2020 ledes av Astrid Willa Eide Hoem.
Arbeiderpartiet har vært det mest innflytelsesrike partiet i Norge etter andre verdenskrig, og hadde rent flertall på Stortinget fra 1945 til 1961. Flere av de mest fremtredende statsministrene i norsk historie har kommet fra Arbeiderpartiet, deriblant Johan Nygaardsvold, som ledet regjeringen under andre verdenskrig, Einar Gerhardsen, som ledet landet i mange år etter krigen, Gro Harlem Brundtland, som var Norges første kvinnelige statsminister, og Jens Stoltenberg, som var statsminister i til sammen ni år, deriblant under finanskrisen fra 2008 og under terrorangrepet mot Arbeiderpartiet og AUF i 2011. I 2005 dannet Arbeiderpartiet for første gang (unntatt krigsårene) en koalisjonsregjering med andre partier, den rødgrønne trepartiregjeringen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ledet av Jens Stoltenberg.
Ved stortingsvalget i 2021 fikk Arbeiderpartiet 26,3 prosent og 48 representanter på Stortinget, tilbake 1,1 prosentpoeng og ett mandat fra stortingsvalget i 2017. Dette var Arbeiderpartiets dårligste valgresultat etter andre verdenskrig, men sammen med andre partier som ønsket å bytte ut den Høyre-ledede regjeringen Solberg fikk de flertall på Stortinget, og ble enige med Senterpartiet om å danne en mindretallsregjering. Samtidig satt Arbeiderpartiet med makten i Norges tre største byer Oslo, Bergen og Trondheim.
- Les mer om regjeringen Støre.
Formål og ideologi
Arbeiderpartiet har i likhet med andre sosialdemokratiske partier sine røtter i en sosialistisk idétradisjon.
Partiets formål er nedfelt i vedtektene, som innledes med at «Arbeiderpartiet vil skape et rettferdig samfunn som sikrer alle menneskers likeverd. Vi bygger på verdiene frihet, likhet og solidaritet. Vi ønsker en verden uten krig og fattigdom, der frie og likestilte mennesker har innflytelse på sine livsvilkår, der menneskene lever i harmoni med naturen, og der kapitalistisk utbytting bekjempes.»
I den økonomiske politikken har Arbeiderpartiet stått for en blandingsøkonomi basert på en balanse mellom tre maktinstanser – arbeidsgivere gjennom deres organisasjoner, fagforeningene og det offentlige, gjennom statlige reguleringer. Dette gjenspeiles også i formålsparagrafen der det heter at partiet «vil bygge på et samvirke mellom arbeid og kapital».
Historie
Opphavet
Det Forenede norske Arbeiderparti ble stiftet i Arendal 21.–22. august 1887. I løpet av ett år var imidlertid ledelsen i partiet flyttet til Kristiania, der Den socialdemokratiske Forening var blitt stiftet to år tidligere med Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen som førende skikkelser. Arendals-møtet vedtok ikke noe sosialistisk program, men stilte opp alminnelig stemmerett som det dominerende politiske kravet. Først i 1889 ble det vedtatt en kort erklæring om at «råstoffene og produksjonsmidlene (bør) etter hvert tilfalle dem der har frembrakt samme», og 1891 et mer utførlig sosialistisk prinsipprogram.
I politikken om den norske unionen med Sverige hevdet partiet alt fra 1892 at «broderfolkenes vel krever unionens oppløsning». Gjennom 100 år bygde Arbeiderpartiet i stor utstrekning sin organisasjon på kollektiv tilslutning fra fagforeninger, og fungerte i sine første år som en landssammenslutning for ulike fagforeninger. Da Landsorganisasjonen (LO) i Norge ble dannet i 1899, var det som et resultat av at de fagorganiserte så det som mest hensiktsmessig at fagforbundene samlet seg i en egen felles organisasjon som i politiske saker likevel skulle ha tett samarbeid med Arbeiderpartiet. LO og Arbeiderpartiet har siden den gang samarbeidet nært, og det er tradisjon for at ledende tillitsvalgte i LO velges inn i partiets sentralstyre og at LO er Arbeiderpartiets fremste økonomiske støttespiller.
1900–1945
Ved valget i 1903 fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter og gjorde seg fra denne tid også gjeldende i kommunepolitikken. Med utgangspunkt i Fagopposisjonen av 1911 og Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse dannet det seg en revolusjonær fløy innenfor partiet under ledelse av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl. Skarpere klassemotsetninger under første verdenskrig og inntrykkene fra den russiske revolusjon styrket venstrefløyen og førte til et fullstendig lederskifte på landsmøtet i 1918. Kyrre Grepp ble formann i partiet, Martin Tranmæl ble sekretær.
Året etter meldte Arbeiderpartiet seg inn i den nystiftede tredje kommunistiske internasjonale, også kalt Komintern, og aksepterte dermed tanken om proletariatets diktatur bygd på en rådsforfatning. Under striden om Moskva-tesene brøt en fløy ut av partiet i 1921 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, og dette førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet betraktet seg imidlertid fortsatt som revolusjonært.
I 1927 ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti slått sammen med Arbeiderpartiet igjen, og ved stortingsvalget samme år gikk det gjenforente partiet sterkt frem. I 1928 dannet så Arbeiderpartiet sin første regjering under ledelse av Christopher Hornsrud, men denne ble felt etter bare 18 dager. Preget av valgnederlag i 1930, den økonomiske krisen og fascismens fremvekst la Arbeiderpartiet i første halvdel av 1930-årene om sin politikk for godt fra en revolusjonær til en reformistisk linje. Partiet viste vilje til å bekjempe krisen innenfor rammen av en kapitalistisk samfunnsorden og godta det parlamentariske demokrati.
Etter det såkalte kriseforliket med Bondepartiet i 1935 dannet Arbeiderparti-leder Johan Nygaardsvold en regjering som ble sittende til 1945, fra 1940 riktignok i eksil som en samlingsregjering med enkelte borgerlige representanter.
Etterkrigstiden
Etter andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall på Stortinget i fire valgperioder mellom 1945 og 1961. Einar Gerhardsen ble i etterkrigstiden den ledende personligheten i partiet, som fikk et hovedansvar for gjenreisingen etter krigen, førte videre utbyggingen av den moderne velferdsstaten og satset etter hvert på en vestvendt sikkerhetspolitikk og opprustning i tilknytning til NATO.
Partiet oppga samtidig ytterligere en del av sitt tradisjonelle sosialistiske tankegods fra før krigen. Fra 1961 møtte Arbeiderpartiet konkurranse på venstresiden gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og etter valget i 1965 ble det for første gang etter andre verdenskrig etablert en levedyktig borgerlig regjering, ledet av Per Borten fra Senterpartiet.
1970–2000
EF-striden i 1971–1972 viste seg å svekke partiet midlertidig, da SF og senere SV gjorde store innhogg i velgermassen. Fra slutten av 1970-årene tapte imidlertid også partiet en del velgere til høyresiden, selv om den såkalte høyrebølgen gjorde størst innhogg i mellompartienes oppslutning.
Under Gro Harlem Brundtlands ledelse (1981–1992) greide partiet å appellere til nye grupper og dermed beholde sin høye oppslutning, på tross av at den tradisjonelle industriarbeiderklassen utgjorde en stadig mindre andel av befolkningen.
EU-striden i første del av 1990-årene ble også en mindre belastning for partiet enn mange hadde fryktet. Siden 1927 har Arbeiderpartiet vært landets ubestridt største parti, men oppslutningen var dalende i 1990-årene. Nedgangen fortsatte utover på 2000-tallet.
Etter 2000
Stortingsvalget i 2001 var en katastrofe for partiet, som gjorde sitt dårligste valg siden 1924 og mistet sin posisjon som det dominerende parti, selv om det fortsatt var landets største. Dette førte til en nyorientering i partiet, som for første gang resulterte i at Arbeiderpartiet inngikk forpliktende samarbeid med andre partier med tanke på å danne en flertallsregjering.
Et styrket Arbeiderparti dannet etter valget i 2005 regjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Regjeringen fikk fornyet tillit ved valget i 2009, da Arbeiderpartiet noterte seg for en klar fremgang. I perioden 2009–2013 hadde Arbeiderpartiet 12 av 20 statsråder i regjeringen.
22. juli 2011 var Arbeiderpartiet mål for det verste terrorangrepet og massedrapet i norsk historie, da en høyreekstremist detonerte en bilbombe i regjeringskvartalet i Oslo og deretter skjøt og drepte 69 mennesker, de aller fleste ungdommer, på AUFs sommerleir på Utøya. Terrorangrepet førte til at Arbeiderpartiet mistet nesten en hel generasjon ungdomspolitikere og talenter, men mange av de overlevende fortsatte også sitt politiske virke med fornyet kraft og motivasjon.
Ved stortingsvalget 2013 tapte de tre rødgrønne partiene flertallet. Erna Solberg fra Høyre dannet en borgerlig regjering, og Jens Stoltenberg gikk av som partileder og ble etterfulgt av Jonas Gahr Støre. Støres første valg som statsministerkandidat i 2017 ble et stort nederlag: Til tross for fire år som største opposisjonsparti gikk Arbeiderpartiet tilbake 3,5 prosentpoeng i oppslutning, mistet seks mandater og klarte ikke å danne et alternativt flertall til de borgerlige partiene. I 2021 gikk Arbeiderpartiet nok en gang til valg på å danne en flertallsregjering sammen med Senterpartiet og SV. Til tross for at partiet nok engang gikk tilbake i oppslutning, til 26,3 prosent, fikk de tre partiene til sammen flertall på Stortinget, takket være fremgang for Senterpartiet og SV. Under sonderingene for å danne en trepartiregjering ble det imidlertid raskt klart at det ikke var grunnlag for SV å sitte i regjering med de to andre partiene, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble enige om å danne en mindretallsregjering med Jonas Gahr Støre som statsminister.
For valgresultater, se Stortingsvalget i 2005, Stortingsvalget i 2009, Stortingsvalget i 2013, Stortingsvalget i 2017 og Stortingsvalget i 2021. Se også tabell over Stortingsvalg.
Regjeringsmakt og statsministre
På tross av manglende flertall og i perioder synkende oppslutning har Arbeiderpartiet likevel vist seg som et styringsdyktig regjeringsparti, i perioder det eneste reelle regjeringsalternativ.
Regjeringsperioder
I perioden fra 1945 til 1965 satt partiet med makten sammenhengende, med unntak av én måned. Senere har det hatt regjeringsmakt i følgende perioder:
- 1971–1972 under Trygve Bratteli
- 1973–1981 (1973–1976 under Trygve Bratteli, 1976–1981 under Odvar Nordli, 1981 under Gro Harlem Brundtland)
- 1986–1989 under Brundtland
- 1990–1997 (1990–1996 under Brundtland, 1996–1997 under Thorbjørn Jagland)
- 2000–2001 under Jens Stoltenberg
- 2005–2013 under Stoltenberg (koalisjonsregjering).
Statsministre
Arbeiderpartiet har hatt følgende statsministre:
- Christopher Hornsrud (1928)
- Johan Nygaardsvold (1935–1945)
- Einar Gerhardsen (1945, 1945–1951, 1955–1963, 1963–1965)
- Oscar Torp (1951–1955)
- Trygve Bratteli (1971–1972, 1973–1976)
- Odvar Nordli (1976–1981)
- Gro Harlem Brundtland (1981, 1986–1989 og 1990–1996)
- Thorbjørn Jagland (1996–1997)
- Jens Stoltenberg (2000–2001 og 2005–2013)
Partiledere
| Periode | Partileder |
|---|---|
| 1887–1888 | Anders Andersen |
| 1888–1889 | Hans G. Jensen |
| 1889 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1890–1892 | Carl Jeppesen |
| 1892–1893 | Ole Georg Gjøsteen |
| 1893–1894 | G. A. Olsen Berg |
| 1894–1897 | Carl Jeppesen |
| 1987–1900 | Ludvig Meyer |
| 1900–1902 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1903–1906 | Christopher Hornsrud |
| 1906–1911 | Oscar Egede Nissen |
| 1912–1918 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1918–1922 | Kyrre Grepp |
| 1922–1923 | Emil Stang |
| 1923–1945 | Oscar Torp |
| 1945–1965 | Einar Gerhardsen |
| 1965–1975 | Trygve Bratteli |
| 1975–1981 | Reiulf Steen |
| 1981–1992 | Gro Harlem Brundtland |
| 1992–2002 | Thorbjørn Jagland |
| 2002–2014 | Jens Stoltenberg |
| 2014– | Jonas Gahr Støre |
Parlamentariske ledere
Partisekretærer
| Periode | Partisekretær |
|---|---|
| 1901–1918 | Magnus Nilssen |
| 1918–1921 | Martin Tranmæl |
| Stillingen opphevet 1921 | |
| 1923–1926 | Einar Gerhardsen |
| Stillingen opphevet 1926 | |
| 1945 | Trygve Bratteli |
| 1945–1969 | Haakon Lie |
| 1969–1975 | Ronald Bye |
| 1975–1986 | Ivar Leveraas |
| 1986–1992 | Thorbjørn Jagland |
| 1992–1996 | Dag Terje Andersen |
| 1996–2002 | Solveig Torsvik |
| 2002–2009 | Martin Kolberg |
| 2009–2015 | Raymond Johansen |
| 2015– | Kjersti Stenseng |
Les mer i Store norske leksikon
- Regjeringen Støre
- AUF
- Arbeiderpartiets internasjonale forbindelser
- Arbeiderpartiets kvinnebevegelse
- arbeiderpartier
- arbeiderbevegelse
Eksterne lenker
Litteratur
- Brandal, Nik., Øivind Bratberg og Dag Einar Thorsen (2011). Sosialdemokratiet: Fortid – Nåtid – Framtid.
- Bull, Edvard (1947). Arbeiderklassen i norsk historie.
- Bull, Edvard m.fl. (redaktører) (1985–1990, 6 bind). Arbeiderbevegelsens historie i Norge.
- Koht, Halvdan (redaktør) (1937–1939, 2 bind). Det norske arbeiderpartis historie 1887–1937.