huden

Overhuden kan deles inn i forskjellige lag som avspeiler de ulike stadiene i denne prosessen. Lagene holdes stort sett sammen ved okkluderende celleforbindelser. Basalcellelaget (stratum basale) er det nederste cellelaget. Det neste laget kalles tornecellelaget (stratum spinosum), som henspiller på at cellene her har spisse, torneaktige utstikkere som er festestrukturer mellom cellene. Over dette laget ligger kornlaget (stratum granulosum), som består av to til tre cellelag der celleinnholdet er kornet. Kornene inneholder keratohyalin, som er et forstadium til keratin. Over dette ligger stratum lucidum som en tynn, eosinofil sone med flate celler. Det ytterste laget kalles hornlaget (stratum corneum) og består av de forhornede overhudscellene. Overflatelaget der de løsner og går fra hverandre kalles stratum disjunctum.

Spredt mellom keratinocyttene i basallaget ligger pigmentceller (melanocytter), som produserer det svart-brune fargestoffet (pigmentet) melanin. Melaninet samles i små korn (melanosomer), som ved hjelp av melanocyttenes utløpere overføres til keratinocyttene. I keratinocyttene legger pigmentet seg som en paraply over cellekjernene og beskytter arvestoffet i cellekjernen mot skader fra ultrafiolett stråling fra for eksempel sollys.

Hver melanocytt forsyner om lag 40 keratinocytter med melanin. Melanosomene er normalt runde, men personer med rødt hår og fregner har stavformede melanosomer. Denne egenskapen er arvelig, og arvegangen er autosomal dominant. Personer med mørk hud har ikke flere pigmentceller enn personer med lys hud, men pigmentproduksjonen er større hos mørkhudede.

Hår er tråder av keratin som finnes over alt på huden, med unntak av håndflatene, fotsålene og de ytre delene av kjønnsorganene. Håret har hos menneskene mistet noe av sin opprinnelige betydning som varmebeskyttelse og følesensor.

I fosterlivet er kroppen dekket av fargeløse lanugohår. Fra fødselen av og fram til puberteten overtar vellushårene, som også er relativt fargeløse. Fra puberteten av danner vi terminalhår som i varierende grad er farget. Se hår.

Hårsekkene står gjerne på skrå i forhold til hudoverflaten, men kan rettes opp ved ørsmå glatte muskler (musculi arrectores pilorum) som er festet nederst til hårsekken. Muskelsammentrekningen styres gjennom reflekser (autonomt) og kan få håret til å rette seg opp ved temperaturmessig eller følelsesmessig påvirkning («gåsehud»).

Langerhansceller er en annen type celler som finnes i nedre del av overhuden. Denne celletypen er en viktig del av hudens immunforsvar ved at den har lange «fangarmer» (dendritter) som plukker opp fremmede stoffer som trenger inn i huden. De fremmede stoffene (antigenene) blir bearbeidet og deretter presentert for en type hvite blodceller kalt lymfocytter, som eventuelt kan igangsette en betennelse. Langerhanscellene er hudens antigenpresenterende celler.

Det er ikke blodkar i overhuden. Utveksling av oksygen, næringsstoffer og avfallsstoffer skjer ved diffusjon fra blodkarene i øvre del av den underliggende lærhuden. Overhudens avgrensing mot lærhuden utgjøres av basalmembranen.

Lærhuden består av bindevev som er bygd opp av fibre, grunnsubstans og ulike celletyper. Fibrene deles inn i kollagene fibre og elastiske fibre. De produseres av fibroblaster, som er bindevevsceller som ligger spredt mellom fibrene, særlig i den dypere delen.

De kollagene fibrene er ordnet i et flettverk som gir huden styrke og strekkfasthet. De er ordnet slik at huden i ethvert område kan strekkes mer i én retning enn i en annen. Vanligvis vil derfor et stikk i huden ikke etterlate et hull, men en spalte. Spaltlinjene går i forskjellig retning i de enkelte delene av hudoverflaten, noe som er av stor betydning ved eksempelvis plastikkirurgi for å unngå skjemmende arr.

De elastiske fibrene gir huden en viss strekkbarhet (elastisitet). Ved overstrekking av huden, for eksempel under et svangerskap, kan det likevel oppstå rifter i lærhuden (strekkmerker). De kan fremstå som blå-røde striper, senere som lysere linjer (striae distensae), men går vanligvis helt tilbake.

I tillegg til fibroblaster finnes det makrofager og mastceller, som begge er knyttet til hudens immunforsvar.

Lærhuden er rikt forsynt med blodkar som er organisert i et overflatisk og et dypereliggende nettverk med tverrgående karforbindelser (anastomoser). Ved å omgå kapillarnettet vil hastigheten i blodstrømmen øke, noe som får betydning for temperaturreguleringen.

Det er rikelig med nerveender og sanseceller (følelegemer), særlig i den øvre del av lærhuden. Huden i ansiktet, på hendene, føttene, kjønnsorganene og brystvortene er mer følsom enn huden i andre deler av kroppen, og inneholder også spesialiserte følelegemer. Denne følsomheten må sees i sammenheng med hudens utvikling i fosterlivet, idet den ytre overflaten dannes fra det ektodermale kimlaget og har slektskap med nervesystemet. De underliggende delene av huden er av mesodermalt opphav, altså et annet kimlag enn ektoderm.

Lærhuden har to typer kjertler: talgkjertler (glandulae sebaceae) og svettekjertler (glandulae sudoriferae). Begge disse kjertelstrukturene dannes av spesialiserte overhudsceller som vokser ned i huden i løpet av fosterlivet.

Talgkjertlene munner ut i øvre del av hårsekkene. Talgkjertlene stimuleres av mannlige kjønnshormoner (androgener) og er lite aktive før puberteten.

Svettekjertlene består av lange rør som ligger som en kveil i underhudsfettet og med utførselsganger på hudens overflate. Tettheten av svettekjertler varierer fra om lag 60 per kvadratcentimeter (cm²) på ryggen til mer enn 600 per cm² i fotsålene. I armhulene og over de ytre kjønnsorganene finnes det spesialiserte svettekjertler, såkalte duftkjertler eller apokrine svettekjertler, som blir aktive først ved puberteten. Svettekjertlenes sure sekret (pH 4,5) hemmer bakteriefloraen på hudoverflaten, og danner derved en beskyttelseshinne.

Beskyttelsesfunksjonen er tredelt: mekanisk, immunologisk og strålingsbeskyttende.

Mekanisk. Underhudens fettlag tar av for støt og beskytter mot trykk. Lærhudens kollagenfibre gir huden styrke mot overstrekking, mens overhudens hornlag danner et slitesterkt ytre lag. Hornlaget hindrer fremmede stoffer i å trenge inn i huden. Overhudens barrierefunksjon forsterkes av hudens talgproduksjon, som smører og forsegler hornlaget. Hudens normale bakterieflora spalter talgen. Også nedbrytningsproduktene gjør at hudoverflatens miljø blir surt (lav pH-verdi), noe som har en beskyttende effekt mot de fleste mikroorganismer.

Immunologisk. Hudens immunologiske aktivitet er en annen viktig side ved barrierefunksjonen. Langerhanske celler utgjør immunforsvaret fremste forsvarslinje overfor fremmede stoffer som trenger seg inn i huden. Cellene fanger opp og bearbeider for eksempel bakterier, og presenterer dem for lymfocyttene. Disse vil tolerere eller forkaste det fremmede stoffet. I det siste tilfellet oppstår en immunreaksjon i huden, for eksempel den betennelsen som utløses av en lokal bakterieinfeksjon. Allergi oppstår når immunsystemet «tar feil» og setter i gang en immunreaksjon mot et stoff som i seg selv ikke er skadelig, som for eksempel nikkel eller gummi. Slike allergier gir kontakteksem, og kalles kontaktallergiske reaksjoner.

Stråling. Huden skal også beskytte mot skadelig stråling, spesielt kortbølget ultrafiolett stråling (UV-stråling), som kan forårsake skader i cellenes arvemateriale (DNA). Slike skader kan føre til at cellene ikke lenger kan dele seg, og de kan også føre til hudkreft. Hudens pigment, melanin, har en viktig funksjon i forsvaret mot stråling. Melanin produseres av melanocyttene, og pigmentproduksjonen stimuleres av ultrafiolett stråling. Beskyttelsen øker ved at UV-stråling også igangsetter en fortykkelse av overhuden. Motstandsevnen mot UV-stråler forsterkes ved at overhudscellene er utstyrt med reparasjonssystemer som kan rette opp skader i cellekjernenes arvemateriale etter bestråling. Dette systemet finner feil, «klipper ut» den skadede delen av DNA-tråden og lager en ny kopi som erstatning. Det finnes en arvelig sykdom, xeroderma pigmentosum, hvor dette reparasjonssystemet ikke fungerer, og det fører til svært tidlig utvikling av hudkreft.

En normalt fungerende hud er nødvendig for å hindre at væske og salter fra kroppsvæskene tapes. Alle kroppens celler er omgitt av væske. Ved store brannskader er det nettopp forstyrrelser i kroppens væske- og saltbalanse som gjennom fordampning utgjør den største faren for pasientens liv.

Huden spiller en sentral rolle i å opprettholde en konstant kroppstemperatur. Huden er utstyrt med nerver som registrerer temperaturen, såkalte termoreseptorer. Signalene sendes til ryggmargen og videre til temperaturregulerende sentre i hjernen. På bakgrunn av denne informasjonen påvirkes blodgjennomstrømningen i huden og graden av svettesekresjon via det autonome nervesystemet, slik at varmetapet fra huden tilpasses det aktuelle behovet.

Hudens blodkar, kjertler og hårmuskler får nerveforsyning fra det autonome nervesystemet. Det er også sanseceller som sender signaler om berøring, temperaturforhold, smerte, trykk og lignende til hjernen. Huden er rikt utstyrt med nerveender som ligger helt ut mot hudoverflaten. Informasjonen fører enten til refleksbetingede reaksjoner, for eksempel at vi trekker til oss armen hvis vi brenner oss på fingeren, eller endret atferd som beskytter mot skade, for eksempel at vi kler på oss når vi fryser. Dette er svært viktig informasjon for å kunne forsvare kroppen. Blir ikke disse informasjonene registrert, kan det få alvorlige følger: Personer som av ulike årsaker har nerveskader og derved nedsatt følsomhet i huden, får ofte store sår og hudskader.

Mange hudsanser har evnen til tilpasning, også kalt adaptasjon. Det innebærer at sanseopplevelsen etter en tid avtar, så å si filtreres bort fra vår bevissthet. Et eksempel er berøring av klærne, som vi etter en tid ikke lenger legger merke til. Dette forhindrer at vi blir «overdøvet» av for mange signaler fra huden.

Hudens mekanoreseptorer er spesielle nerveender som registrerer forskjellige former for berøring (trykk, strekk, vibrasjoner): Merkelceller i epidermis, Ruffini-legemer og Meissners legemer i øvre del av lærhuden, ofte i fingertuppene, mens Vater-Pacinis endelegemer i underhuden finnes særlig i håndflatene og fotsålene.

Huden er sentral i samspillet mellom mennesker. Hudens blodgjennomstrømning og kjertelfunksjon kontrolleres av det autonome nervesystemet, som blant annet påvirkes av de delene av hjernen som er knyttet til følelsene. Huden vil derfor påvirkes av menneskets sinnsstemning. Det kommer til uttrykk både ved blodgjennomstrømning og svetting. Eksempelvis kan en pinlig situasjon føre til rødme i ansiktet og på halsen, som skyldes økt blodgjennomstrømning, mens nervøsitet kan føre til klamme hender, som skyldes svetting.

Huden har også en sentral rolle i tiltrekningen mellom mennesker. Utseende, duft og berøring er viktige elementer i dette. Alle dyrearter har signalsystemer som forsterker tiltrekningen mot det annet kjønn, også mennesket har slike signaler. Et eksempel er duftkjertlene i armhuler og i kjønnsområdet, men hos mennesker er de naturlige signalsystemene endret og til dels overdøvet av sosiokulturelle uttrykk som sminke, parfyme, hårfrisyre og klesdrakt.

Allerede på assyriske leirtavler fra 600-tallet fvt. finnes oppskrifter på forskjellige salver – sammen med 'magiske' formularer – som skulle være behandling mot hudsykdommer.

Også i de greske hippokratiske skriftene fra 300-tallet fvt. finnes navn på enkelte diagnoser som også anvendes i dag, så som alopekes (alopeci), elkos (ulcus), erysipelas (erysipel), leuken (lichen) og oidema (ødem).

Hildegard fra Bingen (1098–1179), en abbedisse ved et benediktinerkloster i Tyskland, var berømt for sine kunnskaper og legeråd mot hudsykdommer, nedtegnet i skriftet Causae et Curae. Disse baserte seg spesielt på planters helbredende egenskaper.

Fra det 1300-tallet inntraff flere helsemessige katastrofer i Europa, som alle kom til å sette huden og dens sykelige forandringer i fokus: svartedauden med sine byller og hudblødninger, og syfilis med sårdannelser, et drøyt hundreår senere. Også spedalskhet (lepra), som hadde vært kjent siden oldtiden, fikk på denne tiden en større utbredelse enn før.

Årsaksforklaringen for sykdommer ble gradvis endret fra å tilskrive det til «Guds vrede», men heller noe som kunne overføres fra menneske til menneske. Det ble gjort forsøk på å begrense denne overføringen ved å isolere de syke, i den grad det var mulig. Allerede på 1200-tallet fantes det nesten 20 000 hospitaler eller asyler rundt om i Europa, hvor de spedalske måtte oppholde seg. Den egentlige årsaken til sykdommen mente man var av seksuell art, omtrent som syfilis i renessansen og aids idag.

I en tid med stadige kriger, var også kunnskap om sårbehandling viktig for legene. Et grunnleggende arbeid i dette feltet var Feldtbuch der Wundtarzney, skrevet av den tyske kirurgen Hans von Gersdorff (1455–1529) i 1517.

I nyere tid, særlig etter at mikroskopet kom i bruk på 1600-tallet, fikk legene større innsikt i hudsykdommer, herunder parasittinfeksjoner og svulster. På den tiden offentliggjorde italieneren Guilio Casserio (1545–1616) detaljerte tegninger av lærhudens papiller. I Danmark beskrev anatomen og teologen Niels Stensen svettekjertlene i huden.

En nødvendig systematisering av de mange hudlidelsene – pustler, sår, blemmer og utslett – ble iverksatt av den østerrikske professoren Joseph Jacob Plenck (1738–1807), og snart begynte mer omfattende lærebøker innen faget dermatologi å bli skrevet. I Paris ble Hospice du Nord ominnredet og fremsto som det første spesialsykehus for hudsykdommer (1801).

I tider med dårlig hygiene og renhold av bostedene, kunne kløende parasittsykdommer, slik som skabb, dukke opp som epidemier i perioder. Ved at mikroskopene var kommet i bruk, kunne man ved begynnelsen av 1800-tallet lettere diagnostisere og behandle dette. En av de første forskere som påviste årsaken til smitten var franskmannen Jean Louis Alibert (1766–1837), som blant annet også innførte begrepet dermatose.

Ved det anatomiske instituttet i Strasbourg ble det bygget et «spesialteam» for hudens patologi under ledelse av professor Friedrich von Recklinghausen (1833–1910). Hans assistent Paul Gersom Unna (1850–1929) bidro vesentlig til en ny oppfatning av mange av hudens sykdommer gjennom doktorarbeidet Histopathologie der Haut (1894). Samtidig gjorde fremstillingen av anilinbaserte stoffer det nå mulig å arbeide med et større utvalg av nye histologiske fargemetoder.