syfilis

Syfilis har stor global utbredelse, men er sjelden i Norge. I 2023 ble det meldt inn 208 tilfeller.

Noen grupper har høyere risiko for å bli smittet med syfilis. Dette gjelder menn som har sex med menn, sexarbeidere og deres kunder, samt dem som har hatt ubeskyttet samleie i land utenfor Norden.

Syfilis skyldes infeksjon med syfilisbakterien. Denne overføres ved direkte kontakt mellom slimhinner ved vaginalt og analt samleie eller ved oralsex. Dette kalles ervervet syfilis. Syfilis kan også smitte fra mor til barn under svangerskapet og kalles da medfødt eller kongenital syfilis.

Syfilis har ofte blitt omtalt som «den store imitator», fordi infeksjonen så lett kan forveksles med en rekke andre sykdommer.

Ervervet syfilis deles inn i tidlig og sen syfilis. Til tidlig syfilis regnes primær, sekundær og tidlig latent syfilis. Til sen syfilis regnes sen latent og tertiær syfilis.

Forløpet deles i fire stadier, som kan være overlappende.

Diagnosen stilles vanligvis ved en blodprøve, men en kan også ta en prøve med en prøvepinne direkte fra et sår man mistenker kommer av syfilis. Ved sen syfilis gjøres det i tillegg oftest en spinalpunksjon, for å undersøke om bakteriene har spredt seg til sentralnervesystemet.

Det finnes en rekke immunologiske tester som brukes i diagnostikken. I hovedsak kan de deles i to typer: uspesifikke (antilipoidale) og spesifikke (antitreponemale). Den første typen kalles kardiolipintester (VDRL, RPR, Wassermann komplementbindingsreaksjon, se Wassermanns reaksjon) og brukes i screeningundersøkelser.

Testene er enkle og billige. De har høy sensitivitet, men lav spesifisitet. Disse prøvene kan derfor også bli positive ved enkelte andre sykdommer, som for eksempel autoimmune bindevevssykdommer, og er ikke tilstrekkelig grunnlag for diagnosen syfilis. Positive prøver må derfor undersøkes videre i tester som påviser antistoff som er spesifikke for syfilis, såkalte treponematester (TPPA, TPHA og EIA –IgG og –IgM), som har høy sensitivitet og høy spesifisitet. Slike tester brukes nå i økende grad også til screeningstester (se også serodiagnostikk). Hvis syfilis behandles senere enn seks måneder etter smitten, vil treponematestene forbli positive resten av livet. Dette kalles et «serologisk arr».

Sykdommen behandles med antibiotika. Vanligvis gis det én eller flere sprøyter med penicillin.

Uten behandling vil infeksjonen ligge latent hos de fleste, men over tid (10–30 år) vil om lag én av tre syfilispasienter utvikle tertiær syfilis.

Syfilisbakterien deler seg sjelden, med omtrent 30-timersintervaller, og er bare ømfintlig for penicillin akkurat i delingsfasen. For at behandlingen skal fungere, er det derfor nødvendig at det er et tilstrekkelig høyt nivå av penicillin i kroppen over lengre tid. Dette er grunnen til at det gis injeksjoner med penicillinsprøyter, såkalte depotpreparater, og ikke tabletter. Ved spredning til sentralnervesystemet må penicillin gis intravenøst.

Jarisch-Herxheimers reaksjon er et spesielt fenomen som ofte inntreffer ved behandling av syfilis, og som består i blant annet feberstigning, hodepine og eventuelt oppblussing av utslett. Reaksjonen inntrer rundt 12–24 timer etter at behandlingen er gitt, og antas å skyldes en reaksjon på bakterier som dør på grunn av penicillinet.

Syfilis er en meldepliktig sykdom, omtalt i smittevernloven. Av dette følger det at helsepersonell har plikt til å behandle og følge opp pasienten for å sikre at infeksjonen er tilstrekkelig behandlet. Dessuten har både helsepersonell og pasienten selv plikt til å gjøre smitteoppsporing.

Det finnes ingen vaksine mot syfilis. Det å ha hatt syfilis tidligere beskytter heller ikke mot å bli smittet på nytt. Kondom beskytter mot smitte.

• kjønnssykdommer
• bakterier
• spiroketer

• Folkehelseinstituttet: Syfilis – veileder for helsepersonell