Fossiler fra Øst- og Sør-Afrika viser at moderne mennesker, Homo sapiens, oppsto i Afrika for 100 000–150 000 år siden. Jordbruk, med dyrking av korn og husdyrhold ble drevet i Nordøst-Afrika for 10 000–12 000 år siden. Jordbruk førte til sterk befolkningsvekst og ble sammen med utbredelsen av jernsmeltingsteknologi en drivkraft i bosetningsutviklingen frem mot begynnelsen av vår tidsregning.
Afrikas første statsdannelser fant sted i Egypt rundt 3000 før vår tidsregning, i Kusj i det nåværende Sudan rundt 1000 fvt. Noe senere oppsto Aksumriket litt lenger sør i dagens Etiopia.
Først fønikere, og senere grekere og romere, grunnla kolonier langs middelhavskysten. Folkeøkning førte samtidig til at flere grupper vandret fra savanneområder sør- og østover gjennom tropeskoger i de siste århundrene fvt.
De tre puniske krigene førte til at romerne ødela den fønikiske sjøkrigsmakten Karthago i 146 fvt. Deretter opprettet de først provinsen «Africa» og senere flere provinser i Nord-Afrika. Koloniene førte til at kristendommen bredte seg i området i de første århundrene av vår tidsregning.
Araberne erobret Nord-Afrika i siste del av 600-tallet. Deler av berberbefolkningen konverterte etter hvert til herskernes religion islam. Arabisk språk og kultur preget etter hvert hele Nord-Afrika.
Lenger sør oppstod en rekke større riker. Viktige statsdannelser i det vestlige, sentrale og sørlige Afrika i middelalderen var Aksum, Benin, Ghana, Kanem-Bornu, Mali, Kongo og Songhai. I det sørlige Afrika oppstod det flere statsdannelser fra rundt 800-tallet. Mest kjente er Zimbabwe-riket som etterlot seg ruiner av imponerende dimensjoner i det nåværende landet Zimbabwe.
På 1400-tallet begynte portugisiske sjøfarere og handelsmenn å kolonisere Vest-Afrikas kyst og i 1488 rundet Bartolomeu Dias Kapp det gode håp. Samtidig foregikk arabiske fremstøt i Sahara og på Øst-Afrikas kyst. Slaver, gull, kobber og elfenben var de viktigste handelsvarene; europeiske stater startet den transatlantiske slavehandel fra afrikanske havner tidlig på 1500-tallet. Slavehandelen førte til stor uro i det afrikanske innlandet og flere riker som hadde blomstret opp i middelalderen gikk nå under.
Kapplandet lengst sør i Afrika ble nederlandsk koloni i 1652, og fra begynnelsen av 1700-tallet trengte boere innover i Sør-Afrika for å erobre og kolonisere land. Nordfra trengte oppdagelsesreisende europeere sørover og kom til Tsjadsjøen i 1819.
Koloniseringen av Afrika startet med handel og misjon, og ble fulgt av politisk, militær og økonomisk kontroll. Mange områder var sterkt svekket som følge av slavehandelen. Enkelte områder ble underlagt europeisk styre som følge av felttog, andre gjennom forhandlinger og avtaler. Til de siste hørte avtaler om beskyttelse av lokale herskere gjennom opprettelse av det som formelt sett var protektorater. Utover på 1800-tallet foregikk et kappløp om Afrika, som endte med at de europeiske makter delte kontinentet mellom seg på Berlinkonferansen i 1884–1885.
Frankrike erobret Algerie så tidlig som i 1830, og la under seg store deler av det sentrale og vestlige Afrika. Storbritannia var den andre store kolonimakten, med kolonier i det vestlige, østlige og sørlige Afrika. Portugal var den tredje store kolonimakten, og den som lengst holdt på sine. Andre stater hadde også besittelser, blant dem Belgia, Italia, Spania og Tyskland, mens Danmark-Norge tidligere hadde handelsstasjoner på Gullkysten, i dagens Ghana. Koloniseringen foregikk samtidig med en intensiv utforskning av det indre Afrika. Med unntak av Liberia og Etiopia ble hele kontinentet kolonisert.
Første verdenskrig forandret ikke grenser i Afrika, men Tyskland måtte avgi sine kolonier (Ruanda-Urundi, Togo, Kamerun, Tanganyika og Sørvest-Afrika). Før krigen erobret Italia Libya fra Det osmanske riket.
Avkoloniseringen av Afrika begynte etter andre verdenskrig. I 1957 ble Gullkysten den første kolonien sør for Sahara som ble selvstendig, som Ghana. De fleste afrikanske stater oppnådde sin selvstendighet rundt 1960. I de fleste tilfeller foregikk dette fredelig, andre steder gjennom frigjøringskamper, særlig i Algerie (selvstendig i 1962), de portugisiske koloniene Angola, Guinea-Bissau og Mosambik (1974-1975), Sør-Rhodesia, det senere Zimbabwe (1980), og Sørvest-Afrika, det selvstendige Namibia (1990). Eritrea rev seg løs fra Etiopia i 1993 etter en lang frigjøringskrig, og Sør-Sudan brøt ut fra Sudan i 2011. Den eneste gjenværende kolonien, Vest-Sahara, er okkupert av Marokko.
Fra 1980-årene rammet den globale hiv/aids-epidemien Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen region i verden, og flere ganger har store deler av Afrika blitt rammet av tørke og sult – særlig i Sahel og på Afrikas horn. Deler av Afrika er avhengig av bistand fra utlandet og har en betydelig utenlandsgjeld. I senere år har flere afrikanske stater hatt betydelig økonomisk vekst.
Flere land har også vært åsted for borgerkriger etter selvstendigheten; blant annet Angola, Burundi, Elfenbenskysten, Kongo, Liberia, Mosambik, Nigeria (Biafra-krigen), Den sentralafrikanske republikk, Sierra Leone, Somalia, Tsjad og Uganda. Det har også vært tilfeller av krig mellom afrikanske stater, herunder Eritrea–Etiopia, Somalia–Etiopia og Tanzania–Uganda. I 1994 var det i Rwanda et omfattende folkemord etter borgerkrig. I kjølvannet av dette brøt det ut opprør i Den demokratiske republikken Kongo. Krigen i østre Kongo har fortsatt på tross av at det er inngått flere avtaler om å få slutt på den de siste tjue årene.
Mens Afrika på 1970- og 80-tallet ennå var preget av militærkupp og militære regimer, har de fleste afrikanske land innført flerpartisystem og fått demokratisk regimer. Under den arabiske våren i 2011 førte denne til regimeendring i Egypt, Libya og Tunisia – etter å ha startet i Tunisia. Opprøret førte til borgerkrig i Libya, og til et maktvakuum som har medvirket til at landet er blitt et viktig utgangspunkt for den omfattende migrasjonen til Europa. Sammenbruddet i Libya førte også til at det blusset opp borgerkrig i Mali i 2013. I 2011 ble også Afrikas yngste land opprettet, Sør-Sudan. To år senere, i 2013 brøt det imidlertid ut ny borgerkrig.
Også annen uro har preget kontinentet de siste tiårene. Flere terrorgrupper har operert i Afrika, Al-Qaida rettet sitt første angrep mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og en al-Qaeda i Maghreb (AQIM) har stått bak aksjoner i flere land. I Nigeria har terrorgruppen Boko Haram stått bak en rekke angrep mot sivilbefolkning; i Somalia har al-Shabaab også angrepet mål i Kenya, inklusive et kjøpesenter i Nairobi i 2013. I Nord-Afrika har Den islamske stat (IS) fått fotfeste særlig i Libya.
Kommentarer (4)
skrev Arild Bjørndal
svarte Mari Paus
skrev Lars Nygaard
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.