Opprørsstyrkenes opprinnelige framrykking fra Benghazi ble stanset i Bin Jawad. Her satte regimet inn tyngre våpen mot de lettere bevæpnede opprørerne. Opprøret hadde de første ukene størst framgang i Kyrenaika, men spredte seg langs kysten i Tripolitania, med Misrata og Zawiyah – og med opptøyer i berberbyer i Nafusa-fjellene.
Regjeringsstyrkenes angrep på opprørskontrollerte Benghazi var vendepunktet i krigen. Forut for dette hadde regimet truet med å innta byen, og rydde den for opprørere. Dette ble utlagt å innebære at regimet ville angripe sivile, ikke bare væpnede opprørere. Det var denne forståelsen av situasjonen som førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon nummer 1973, og derved autoriserte en internasjonal inngripen.
Derved ble den libyske konflikten åpent internasjonalisert, og den flernasjonale intervensjonen – Operation Odyssey Dawn (OOD) – startet 19. mars 2011. Norge var blant landene som sluttet seg til koalisjonen. Intervensjonen endret radikalt konfliktens karakter og utvikling.
Allerede før OOD var formelt startet, angrep franske fly libyske regjeringsstyrker ved Benghazi 19. mars. Sjømilitære styrker ble satt inn for å patruljere området utenfor Libyas kyst, mens luftstyrker samlet seg for å håndheve FNs våpenblokade og flyforbudssone. Resolusjon 1973 forbød invasjon. Like fullt ble spesialsoldater fra Frankrike, Storbritannia, USA og golfstatene Qatar og De forente arabiske emirater satt inn.
Spesialstyrkene bedrev etterretning og målangivelse for flyangrep, etablerte kontakt med opprørsstyrkene, og bidro med rådgiving og opplæring av disse. En viktig funksjon var koordinering av den militære aktiviteten til opprørerne med koalisjonen, selv om dette formelt ikke skjedde.
Fra 31. mars 2011 ble kommando over operasjonen, heretter benevnt Operation Unified Protector (OUP), overført til NATO. Oppgavene ble i noen grad endret: Etter at våpenblokaden og flyforbudssonen var etablert under OOD, ble angrep mot libyske styrker intensivert under OUP. Med kontroll over luftrommet rettet koalisjonsstyrkene angrep også mot libyske bakkestyrker for å hindre deres framrykking – først i øst, deretter i vest. Deretter ble militære installasjoner angrepet og ødelagt. Alle angrep skulle i henhold til FN-mandatet være begrunnet i å forhindre regimet i å angripe sivile.
Kampene på bakken ble trappet opp fra midten av mars, med store bevegelser etter hvert som flere byer og områder ble tatt, tapt og gjenerobret.
Etter at intervensjonen sikret opprørernes fotfeste i Kyrenaika, konsentrerte regimet seg om å holde kontrollen i Tripolitania. Kampene om de strategisk viktige byene Brega og Misrata var blant de hardeste under krigen. Kampene om havnen i Misrata regnes som avgjørende for krigens videre gang. 15. mai oppga regimet byen etter tre måneders beleiring.
Opprørsledere fra Misrata møtte president Nicolas Sarkozy og franske offiserer i Paris i juli, hvor de diskuterte planer om en offensiv vestover mot Tripoli, og å koordinere aksjonen med opprørerne som kjempet i Nafusa-fjellene. Opprøret i Nafusa startet i februar og ble raskt møtt med angrep fra regimet.
Forsendelser av våpen, først fra Frankrike og Qatar, deretter fra De forente arabiske emirater og Sudan, bidro til at opprørerne, støttet av NATOs bombing, holdt ut – til de slo regjeringsstyrkene tilbake i juli–august. Deretter bidro de til opprørsoffensiven mot hovedstaden Tripoli.
Opprørsstyrker angrep Tripoli i slutten av august. 20. august gikk opprørere til kamp inne i byen, mens styrker fra Misrata angrep fra sjøen, støttet av enheter fra Nafusa som åpnet en ny front dagen etter. Kampene fortsatte til Tripoli var erobret 28. august.
Før Tripoli falt hadde Gaddafi og nære medarbeidere flyktet og søkt tilhold i Sirte. Der ble han, 20. oktober, funnet og drept. Mellom Tripolis fall og Gaddafis død holdt regimets styrker fortsatt stand i mindre deler av Tripolitania.
Krigen endte i realiteten da Gaddafi ble tatt av opprørere idet han forsøkte å unnslippe fra Sirte. Kolonnen han kjørte i, ble observert av NATOs luftovervåking – og angrepet. Filmopptak tatt av opprørere viste at diktatoren var lettere skadd da han ble tatt i live. Han ble mishandlet og så skutt og drept.
NTC erklærte Libya frigjort 23. oktober, men kamper fortsatte i noen områder, framfor alt i Bani Walid, helt til oktober 2012. Operation Unified Protector endte 31. oktober 2011.
Etter at krigen var erklært over kom det til voldsutøvelse i flere byer, inklusive hevntokter mot personer og lokalsamfunn som hadde vært lojale mot regimet. Medlemmer av Gaddafis familie, og andre som tilhørte det avsatte regimet, flyktet til Algerie og Niger. Saif al-Islam Gaddafi ble tatt til fange av opprørere sør i landet 19. november, for deretter å bli holdt fanget i Zintan.
Kommentarer (2)
skrev Monica Sortland
skrev Dag Leraand
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.