immunitet (jus)

Immunitet betegner i statsretten visse personers fritagelse for strafferettslig påtale eller sivilrettslig søksmål. Absolutt immunitet gjelder i Norge for Kongen (Grunnlovens § 5). Prinser og prinsesser kan bare stilles til ansvar for Kongen eller den han utpeker til dommer over dem (Grunnlovens § 37). Medlemmer av Stortinget nyter parlamentarisk immunitet; de er delvis beskyttet mot pågripelse og varetektsfengsling når de befinner seg i Stortinget eller er på vei til eller fra det, og de kan ikke stilles til ansvar for ærekrenkende uttalelser i Stortinget (Grunnlovens § 66).

I henhold til folkeretten har fremmede stater som sådanne immunitet ved utenlandske domstoler. Etter folkeretten gjelder likeledes personlig immunitet for diplomatiske utsendinger med mer (eksterritorialitetsrett). Lov om immunitet og privilegier for internasjonale organisasjoner med videre av 19. juni 1947 tillater at Norge tilstår immunitet (diplomatiske rettigheter) også til internasjonale organisasjoner og personer som er knyttet til disse. Etter krigens folkerett gis lovlige stridende, slik som medlemmer av en stats væpnede styrker, immunitet mot straffeforfølgning for lovlige krigshandlinger som er utført i en internasjonal væpnet konflikt.

I rettshistorien brukes immunitet om den privilegerte stilling med fritagelse for skatter og andre offentlige byrder og med egen jurisdiksjon, som adel og geistlighet i eldre tid nøt godt av.

• rettsforfølgning
• folkerett
• krigens folkerett