Aksumriket

Alt tidlig i første årtusen før vår tidsregning (fvt.) var høylandene i dagens Eritrea og Nord-Etiopia bosatt av semittisktalende folk. I Yeha-dalen i Nord-Etiopia oppstod kongedømmet D'mt. Skriftspråk og arkitektur viser sterke kulturelle fellestrekk med Saba og andre tidlige stater i Sør-Arabia, og tidligere antok man at kongedømmet ble grunnlagt av erobrere utenfra. I dag mener de fleste historikere at et er tale om et felles kulturområde på begge sider av Rødehavet, med utstrakt kontakt, men med regionale forskjeller.

Rundt starten av vår tidsregning ser bosetningen i Aksum ut til å ha blitt fast tilholdssted for en herskerslekt med kontroll over høylandene i grenseområdene mellom Eritrea og Etiopia og den eritreiske rødehavskysten. Greske og romerske tekster som omtaler Aksum forteller om flere byer og at riket var en aktiv deltager i handelen på Rødehavet og Det indiske hav. Kongene i Aksum hadde blant annet inntekter fra handel med elfenben, skilpaddeskall, røkelse, myrra og gull. I Aksum viser keramikk og glass fra Middelhavsområdet kontakt med den romerske verden.

På 200-tallet var Aksumriket blitt en regional stormakt. En gresk kilde fra 500-tallet forteller at en ikke navngitt konge kontrollerte områder så langt unna som i dagens Sudan, Jemen og Djibouti i denne perioden. I løpet av første halvdel av 200-tallet begynte kongene i Aksum å prege egne mynter, og riket var ett av få i oldtiden som hadde egne gullpenger. Myntene var utstyrt med herskerportretter og innskrifter på gresk og det aksumittiske språket ge'ez.

I hovedstaden Aksum speiles rikets velstand i gravarkitekturen. Rikets førkristne herskere ble gravlagt i store underjordiske graver som ble markert med stadig høyere granittsøyler. Søylene er utsmykket med arkitektoniske detaljer som antagelig viser hvordan aksumittiske palasser så ut. Fra 300-tallet finnes det også innskrifter i stein som forteller om kongenes bedrifter og store bygninger som antagelig var boliger for herskerne og eliten i kongeriket.

Greske og romerske tekster, samt funn av aksumittiske mynter i India og Sri Lanka viser at aksumittiske handelsmenn var aktive i handelen med silke og krydder på Det indiske hav. Siste fase i Aksumrikets storhetstid startet på 520-tallet, da riket invaderte Jemen under påskudd av å beskytte forfulgte kristne der. Aksumittiske styrker gjennomførte også et angrep på Mekka i 570 som minnes i Koranen. Samme år mistet aksumittene kontroll over Sør-Arabia da området ble invadert av Det nypersiske riket.

Aksumittisk førkristen religion er lite kjent, men har fellestrekk med sør-arabisk religion. Personifiseringer av himmellegemene Sola, Månen og Venus var viktige guddommer. Jødisk innflytelse gjorde seg tidlig gjeldende, og den etiopiske jødiske minoriteten fører røttene sine tilbake til føraksumittisk tid, i likhet med den etiopiske nasjonalmyten, som forteller at dronningen av Saba og kong Salomo var foreldrene til den første aksumittiske kongen. Aksumittiske innskrifter fra 300-tallet forteller også om dyrking av en ikke navngitt monoteistisk gud, som en også finner spor av i Sør-Arabia.

Fra 100-tallet spredte kristen religion seg med handelsnettverkene i rødehavsområdet. Romerske kirkehistorier forteller at de syriske munkene Frumentius og Adesius omvendte den aksumittiske kongen tidlig på 300-tallet. Myntene til kong Ezana (ca. 330–360) starter med sol- og månesymboler og skifter til kors, og dokumenterer slik at religionsskiftet fant sted. I starten er det få andre spor av kristen religion enn myntene, og navn på biskoper kjent fra romerske kilder, men fra 500-tallet bygges det ut kirker både i byene og på landsbygda. Denne prosessen, hvor store deler av befolkningen ser ut til å ha blitt konvertert, kan være knyttet til den etiopiske legenden om ni hellige menn som kom fra Romerriket seint på 400-tallet for å misjonere. Aksumittisk identitet ble over tid sterkt knyttet til kristendommen. Byen Aksum fortsatte å være hovedsete for etiopisk kristendom etter at Aksumriket forsvant, og den etiopiske kirken hevder at Paktens ark oppbevares i katedralen i Aksum.

Da aksumittene tapte Sør-Arabia, mistet de også kontrollen med handelen på Rødehavet. Siste halvdel av 500-tallet var også preget av pestpandemien kjent som den justinianske pesten, som skal ha startet i Etiopia, og en alvorlig klimakrise som fikk utslag i tørke i Rødehavsområdet. I den arabiske ekspansjonen på 600-tallet mistet riket tilgangen på kystområdene i dagens Eritrea, og den arabiske erobringen av Egypt og Syria førte til at riket mistet sin viktigste handelspartner i Romerriket. Tidlige muslimske historieskrivere forteller at riket unngikk arabisk invasjon fordi de aksumittiske kongene hadde gitt tilflukt til profeten Muhammads første tilhengere da de ble forfulgt i Mekka rundt 615, men uten tilgang til havet og handelsnettverkene mistet Aksumriket mye av sin betydning. Det mangler historiske kilder til denne perioden, men myntmaterialet viser lavere velstand og kongemakten slutter å bruke skrift. De siste aksumittiske kongene styrte på 900-tallet, og det er kirken som står for kulturell kontinuitet fram til det neste kjente etiopiske kongedynastiet på 1100-tallet.

• Aksum
• Eritreas historie
• Etiopias historie

• Munro-Hay, Stuart. 1991. Aksum – An African Civilisation of Late Antiquity (Edinburgh: Edinburgh University Press)
• Phillipson, David W. 2012. Foundations of an African Civilization: Aksum and the Northern Horn, 1000 BC-1300 AD (Oxford: James Currey).