teorier om kunnskap

Den mest kjente definisjonen er den såkalte klassiske definisjonen, som gjerne spores tilbake til Platon (427–347 fvt.) og antikken. Den klassiske definisjonen definerer kunnskap som en begrunnet sann oppfatning (engelsk: justified true belief).

Ifølge en slik definisjon vet et subjekt noe p hvis, og bare hvis:

• p faktisk er sant
• hen tror at p er sant
• hen har fullverdig grunn til å tro at p er tilfellet

Den første betingelsen kalles gjerne faktivitetsbetingelsen fordi kunnskap må rette seg mot et faktum eller noe som er sant. Man kan for eksempel ikke si at «før visste de at jorden var flat, men i dag vet vi bedre».

Den andre kalles oppfatningsbetingelsen fordi kunnskap fordrer at subjektet står i en eller annen psykologisk relasjon til det man har kunnskap om. Måten den klassiske definisjonen forstår denne relasjonen på, er gjennom den stillingstanken man tar når man tror at noe p er sant, eller har en oppfatning om at noe p er sant.

Den tredje og siste betingelsen kalles begrunnelsesbetingelsen og krever at subjektet også har en begrunnelse eller grunn til å tro det hen tror.

Den klassiske definisjonen påstår så på den ene siden at betingelsene (1) til (3) hver for seg er nødvendige, hvilket vil si at i ethvert tilfelle av kunnskap så må alle tre betingelsene innfris. I tillegg påstår den at (1) til (3) til sammen er tilstrekkelige, hvilket vil si at i ethvert tilfelle der et subjekt tilfredsstiller alle tre, så må subjektet også ha kunnskap.

I dag er det stor enighet om at den klassiske definisjonen på ingen måte er fullt ut dekkende, blant annet fordi den klassiske definisjonen er sårbar for såkalte Gettier-moteksempler og følgelig ikke har angitt tilstrekkelige betingelser for kunnskap. Disse eksemplene viser situasjoner hvor et subjekt har begrunnede sanne oppfatninger, men hvor det virker galt å tilskrive subjektet kunnskap.

Det er også blitt sådd tvil om nødvendigheten av én eller flere av den klassiske definisjonens betingelser. Faktivitetskravet (1) kan for eksempel utfordres fordi det er dype filosofiske problemer med å forstå et begrep som objektiv sannhet.

Den engelske filosofen Colin John Radford (1935–2001) har dessuten argumentert for at oppfatningsbetingelsen (2) er for streng fordi en svært usikker student kan sies å besitte kunnskap under eksaminasjon selv om studenten selv er for usikker til å virkelig tro at alt det hun sier er sant. Om svarene på eksamen likevel er riktige, hevder Radford at studenten må kunne sies å besitte kunnskap uten å tro det hun sier.

Sist, men ikke minst, har ulike naturalistiske teorier om kunnskap utfordret kravet om begrunnelse (3) fordi dette ser ut til å utelukke at sofistikerte dyr, små barn, eller mennesker uten fullt utviklede kognitive eller rasjonelle evner kan besitte kunnskap.

I kjølvannet av Edmund Gettier (1927–2021) har det dukket opp flere ulike definisjonsforsøk, så som den kausale definisjonen, den reliabilistiske definisjonen, den kondisjonale definisjonen samt kontekstualistiske teorier om kunnskap.

I nyere tid har flere filosofer også tatt til orde for at vi heller bør avslutte jakten på en reduktiv analyse og heller forstå kunnskap som et primitivt begrep, som snarere enn å stå som objekt for en slik reduktiv analyse selv kan brukes til å analysere og belyse andre begreper innen erkjennelsesteori og epistemologi.

Naturalistiske teorier om kunnskap er en hovedretning i forståelsen av fenomenet kunnskap innenfor nyere analytisk filosofi.

Naturalistiske teorier er opptatt av å analysere og definere kunnskap i tråd med nyere vitenskapelige oppfatninger fra biologi og psykologi ved å ta i bruk deres begrepsapparat. Slik skal teorien om kunnskap kunne omfatte en måte både dyr og mennesker kan forholde seg til, og få kunnskap om verden på.

Sentralt i dette forsøket er en analyse av begrepet kunnskap som ikke krever at subjektet har begrunnelse for det som det har kunnskap om. På denne måten er den naturalistiske forståelsen et alternativ til den nevnte klassiske definisjonen av kunnskap, hvor kravet om begrunnelse sto så sentralt.

Det finnes tre hovedretninger innen de naturalistiske teoriene: den kausale teorien, den reliabilistiske teorien og den kondisjonale teorien. I tillegg er det mange i dag som bruker elementer av disse til å forsvare en såkalt kontekstualistisk teori om kunnskap.

Enkelte filosofer, så som Gail Stine (1940–1977) og David Lewis (1941–2001), har i forlengelsen av dette tenkt seg at kunnskap er kontekstsensitivt og noe som varierer mellom ulike kontekster eller situasjoner avhengig av hvilke kontrafaktiske muligheter som er relevante eller sannsynlige.

I noen tilfeller blir derfor kravene til kunnskap svært høye, siden man må utelukke eller sikre seg mot bisarre og usannsynlige muligheter. I andre tilfeller klarer man seg med å stole på at sansene virker som de skal.

Innen kontekstualistiske teorier om kunnskap gir man uttrykk for denne innsikten ved å hevde at det er selve den semantiske meningen til begrepet kunnskap som varierer mellom ulike kontekster.

Når man bruker begrepet «kunnskap», vil det gi uttrykk for ulike relasjoner, på samme måte som at uttrykket «jeg» eller «nå» plukker ut forskjellige personer eller tider avhengig av hvem som sier det, og når det blir sagt.

For eksempel vil kunnskap kreve svært mye om vi sitter og vurderer ulike skeptiske argumenter, mens man i en normalsituasjon krever svært lite. I den første sammenhengen vil det derfor kunne være sant å si at vi intet vet, mens det i den andre sammenhengen kan være like sant å si at vi vet mye. Grunnen til dette er at begrepet «vet» i disse to sammenhengene gir uttrykk for ulike ting avhengig av kontekst.

Noe tilsvarende følger for den kondisjonale teorien, ettersom hvilke kontrafaktiske muligheter som er nære eller relevante, vil kunne variere med situasjon og kontekst.

Følgelig vil begge disse teoriene kunne tilby en elegant løsning og svar på problemet om skeptisisme ved å innrømme at skeptikeren har rett i sin kontekst, men nekte for at det frarøver oss alminnelig hverdagskunnskap.

Et grunnleggende erkjennelsesteoretisk problem for begge disse teoriene er at det såkalte lukningsprinsippet bryter sammen. Det som følger logisk av noe vi vet, er ikke nødvendigvis noe vi kan slutte oss frem til og få kunnskap om. Mange har sett på dette prinsippet som grunnleggende, og følgelig som et alvorlig problem hvis analysen av kunnskap står i konflikt med prinsippet.

La oss ta et eksempel: Om bordet jeg sitter ved nå eksisterer, så følger det for eksempel logisk at det eksisterer noe utenfor min egen bevissthet. I det minste eksisterer det et bord.

Siden vi i en normalsituasjon opererer med et begrep om kunnskap som ikke er så krevende, vil vi jo kunne si at vi vet at det eksisterer et bord. Men med litt elementær logikk kan vi nå slutte at det også må finnes en ytre verden eller noe i verden utenfor min bevissthet.

Om lukningsprinsippet holder, så vil det som følger logisk av noe vi vet, også kunne bli kunnskap gjennom at vi resonnerer logisk. Vi vil derfor kunne vite at det finnes en verden utenfor min bevissthet fordi vi vet at det finnes et bord. Med andre ord har vi med utgangspunkt i rent hverdagslig kunnskap satt oss i posisjon til å avvise skeptisisme.

Dette vil derimot vekke til live strengere standarder for kunnskap, og man må kunne utelukke det ene bisarre skeptiske tankeeksperimentet etter det andre.

Forutsatt at vi ikke er i stand til dette, så må tilhengerne av den kondisjonale og kontekstuelle teorien om kunnskap si at vi vet at det finnes et bord her, uten at vi kan vite om det eksisterer en verden utenfor vår bevissthet eller ikke. Dette høres rart ut all den stund det siste bare følger logisk av det første.

I senere tid har flere filosofer tatt til orde for at vi heller bør oppgi jakten på en reduktiv analyse av begrepet kunnskap, og at vi heller bør anta begrepet som et primitivt og enkelt begrep som er bedre egnet for å analysere andre begreper enn selv å bli analysert.

Mest kjent er den britiske filosofen Timothy Williamson (1955–) som i sin bok Knowledge and Its Limits forsvarte en såkalt «knowledge-first-epistemologi» og utforsket hvordan andre viktige erkjennelsesteoretiske fenomener og begreper – så som begrunnelse, oppfatning, sannhet, påstandsbetingelser og pålitelighet – lar seg belyse av begrepet kunnskap.

En sporer ofte røttene til erkjennelsesteori og epistemologi tilbake til antikken og den klassiske greske filosofien. Spørsmålet om kunnskapens natur ble her tidlig reist og diskutert av den athenske filosofen Platon, som i flere av sine sentrale dialoger forsøker å finne en fullgod analyse og definisjon på hva kunnskap eller innsikt (gresk: episteme) egentlig er.

På bakgrunn av disse dialogene blir Platon gjerne tilskrevet ansvaret for den klassiske teorien om kunnskap, som altså innebærer at kunnskap defineres som sann begrunnet oppfatning.

En forløper til definisjonen finnes i dialogen Menon, der Platons læremester, Sokrates (470–399 fvt.), diskuterer seg frem til at kunnskap og innsikt ikke bare må innebære en sann oppfatning om det fenomenet man har kunnskap om.

For eksempel kan man godt ha en sann oppfatning om hva den korteste veien mellom to byer er, men hvis denne oppfatningen er basert på rent slumpetreff eller gjetning, så kan man ikke hevde at man virkelig vet hvilken vei som er den korteste. For å kunne vite det, må det være noe som også sikrer at den oppfatningen man har, er sann.

I dialogen Theatetus følger Platon opp tråden fra Menon og fremmer flere definisjonsforslag ment for å forklare hva den nevnte bindingen består i. Temaet for dialogen er om persepsjon kan gi grunnlag for viten.

Gjennom historiens løp har en av de definisjonene som blir foreslått i Theatetus, men også til slutt avvist, blitt stående som selve den klassiske standarddefinisjonen for kunnskap.

Forslaget er at kunnskap om et gitt fenomen eller objekt, som for eksempel vann, gis gjennom at man besitter en sann definisjon, samtidig som man besitter en fullgod redegjørelse (gresk: logos) for hvorfor fenomenet er slik som man har definert det.

• kunnskap
• vitenskapsfilosofi
• forskningsmetode
• eksakte vitenskaper
• åndsvitenskap
• erfaringsvitenskaper

• Stanford Encyclopedia of Philosophy: Kunnskapsanalyse

• Holmen, Heine Alexander (2007): The Primacy of Knowledge: A Critical Survey of Timothy Williamson's Views on Knowledge, Assertion and Scepticism
• Williamson, Timothy (2000): Knowledge and Its Limits