a priori – Store norske leksikon

A priori er et latinsk begrep som innen filosofien betegner en type kunnskap eller påstand som ikke trenger støtte eller begrunnelse i erfaring, men som tvert imot kan begrunnes ved bruk av ren fornuft eller tankekraft. Fordi dette er kunnskap en kan tenke seg frem til uten å gjøre empiriske erfaringer, blir også a priori kunnskap gjerne betegnet som «skrivebordskunnskap».

Faktaboks

Uttale: a priˈori
Etymologi: latin, ‘fra det som er forut’
Også kjent som: skrivebordskunnskap

A priori påstander er i direkte kontrast til påstander som vi trenger erfaring for å avdekke. De siste kalles derfor empiriske eller også a posterior- påstander.

Eksempler

En trenger for eksempel ikke å konsultere erfaring for å slå fast at en ungkar må være ugift, eller at 5 + 7 = 12. Disse påstandene er derfor a priori. Derimot må en ha erfaringer, det være seg ens egne eller andres, for å slå fast hvorvidt det er snø på toppen av Tromsdalstinden, eller at røyking fører til lungekreft.

Typiske eksempler på a priori påstander eller kunnskap er matematiske sannheter, logiske prinsipper eller definisjonssannheter.

En sier derfor gjerne at dette er en epistemologisk måte å kategorisere ulike påstander eller kunnskap på, fordi de blir gruppert etter hva som må til for få kunnskap om dem.

Analytisk a priori

Analytisk a priori brukes om påstander eller sannheter som både er analytiske og a priori tilgjengelig. Analytiske påstander er begrepssannheter der man kun tilskriver noe til et objekt som allerede lå i begrepet om det. For eksempel ligger det allerede i begrepet ungkar at man er ugift. Derfor er påstanden «Alle ungkarer er ugifte» en analytisk påstand.

Påstander som er både analytiske og a priori,er følgelig påstander om begrepsmessige forhold som man altså ikke trenger å lene seg til erfaring for å avdekke sannheten av. Siden det virker absurd å si at man må ty til erfaring for å avgjøre sannheten av slike analytiske påstander, hevder de fleste at alle slike påstander også må være a priori og følgelig at analytiske a posteriori påstander er en umulighet.

Det er derimot et kontroversielt spørsmål hvorvidt enhver a priori også må være analytisk. Ifølge den skotske filosofen David Hume (1711–1776) og empirister etter han så er dette tilfelle, og enhver a priori fornuftssannhet er følgelig reduserbart til en analytisk – og derav også triviell – begrepssannhet. Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) argumenterte derimot for at det gis visse a priori sannheter som er syntetiske a priori snarere enn analytiske.

Syntetisk a priori

Syntetiske a priori er sannheter som er tilgjengelige uavhengig av erfaring, men som likevel sier noe substansielt om verden fordi de er syntetiske snarere enn analytiske.

At 7 + 5 = 12, mente Kant er en syntetisk a priori fordi du kan forstå svaret uten å finne noe å telle, men 12 ligger likevel ikke i begrepet 7 + 5. Der ligger det bare at vi skal legge sammen 7 og 5, ikke hva svaret blir.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

1. desember 2018 skrev Amund Børdahl

Det er fortsatt ikke slik - selv om en tidligere kommentar saken anrørende er fjernet - at titlene på de aristoteliske analytikkene har noe som helst med de omtalte begreper å bestille. "Analytica Aposteriori" er dertil meningsløs latin.

22. oktober 2019 svarte Heine Alexander Holmen

Hei og takk for kommentar. Tror det har sneket seg inn feil her, ja, men jeg skal få undersøkt saken og evt. rettet opp mulige feil.

5. februar 2020 svarte Amund Børdahl

Ok! Jeg var nettopp inne på artikkelen "a posteriori" i samme ærend; når jeg i advokattone antyder ovenfor at "en tidligere kommentar saken anrørende er fjernet," er det nok jeg som blander sammen de to artiklene, kommentaren var til den andre ("a posteriori"). Vennlig hilsen ds.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Erkjennelsesteori

Heine Alexander Holmen

Instituttleder, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet