a posteriori

Analytisk a posteriori er regnet som en umulig kombinasjon av de fleste filosofer. Går man ut fra standardisert epistemologisk terminologi, henviser termene analytisk og a posteriori til henholdsvis begrepssannheter og erfaringsavhengige sannheter.

Et kjent eksempel på det første er utsagnet «alle ungkarer er ugifte», hvilket er en sannhet som gir seg av nødvendighet ut i fra hvordan vi har definert begrepet «ungkar». Et eksempel på det andre ville være at det er snø i Rondane, hvilket er noe vi må erfare for å kunne slå fast, siden det verken ligger i definisjonen av «snø» eller «Rondane» at disse to nødvendigvis må opptre sammen.

Følgelig, ville en analytisk a posteriori sannhet være en type begrepssannhet som vi måtte ha erfaring for å kunne slå fast at var sant. Men de fleste vil hevde at så snart du vet hva et begrep betyr, vil det ikke være nødvendig med ytterligere erfaring for å avdekke de implikasjoner som allerede der ligger i begrepets mening.

For å holde oss til eksempelet med ungkarer: Om du vet for sikkert at Hans er ungkar, og du vet hva «ungkar» betyr, så trenger du ikke undersøke videre om Hans bærer giftering. Da vet du, a priori og uavhengig av videre erfaring, at Hans er ugift. Følgelig er analytiske sannheter som krever ytterligere erfaring, en umulighet.

Nødvendig a posteriori er en type sannhet som den amerikanske filosofen Saul Kripke (født 1940) hevdet at eksisterte, og som – dersom de eksisterer – forstyrrer standardforståelsen for hvordan begreper som a posteriori og a priori henger sammen med modale begreper som kontingent og nødvendig.

Ifølge standard erkjennelsesteori kunne man aldri avdekke nødvendige sannheter gjennom empirisk erfaring alene. Bakgrunnen for tanken er at erfaring ikke kommer unna det såkalte induksjonsproblemet, som den skotske filosofen David Hume (1711–1776) reiste. Ifølge induksjonsproblemet kan ikke erfaring endelig avdekke om to uavhengige faktorer, F og G, opptrer sammen av nødvendighet og således vil fortsette å opptre sammen i videre observasjoner. Alt vi kan gjøre, er å avdekke at de opptrer sammen i våre observasjoner av dem så langt.

For eksempel er det sånn at alle våre observasjoner til nå viser at mennesker til slutt dør. Det betyr likevel ikke at vi kan slå fast at mennesket nødvendigvis er dødelig. Grunnen til dette er at premisset «alle mennesker til nå har dødd» er logisk sett forenelig med utsagnet «mennesker fra nå av vil ikke dø». Dette i motsetning til relasjonen mellom utsagnene «alle trekanter til nå har hatt tre kanter» og «trekanter fra nå av vil ikke ha tre kanter». På grunn av denne manglende logiske sammenhengen følger ikke konklusjonen «mennesket er nødvendigvis dødelig» med nødvendighet fra observasjonsgrunnlaget. Siden dette poenget kan generaliseres, har mange filosofer følgelig tenkt at nødvendige sannheter kun kan avdekkes a priori og altså utelukkende ved fornuftens hjelp alene.

Kripke argumenterer derimot for at identitet er en nødvendig sannhet, og følgelig for at det vil være mulig å avdekke nødvendige sannheter empirisk og på bakgrunn av erfaring i like stor grad som det er mulig å avdekke at to ting eller fenomen er identiske. For eksempel lar det seg avdekke på bakgrunn av erfaring at Supermann er identisk med Clark Kent, eller ved vitenskapelig utprøving at vann er identisk med molekylstrukturen H2O. Siden identitet holder med nødvendighet, ifølge Kripke, vil det bety at det er umulig for Clark Kent å ikke være identisk med Supermann, eller for vann å ikke være identisk med vann.

Slike sannheter er følgelig nødvendige, selv om vi altså trenger empirisk erfaring for å avdekke dem. De er med andre ord nødvendig a posteriori sannheter.

• a priori
• teorier om kunnskap