sannhet

Jakten på sannhetskriterier forteller også om noe annet en kan ønske seg av en sannhetsteori: nemlig at man ved å forstå hva sannhet er kan komme frem til en metode for også å finne ut hva som er sant eller usant. For eksempel kan man håpe på å få avgjort gjennom en etablert sannhetsteori hvorvidt veien til sann erkjennelse og kunnskap går gjennom sansene og de empiriske sannhetene, eller gjennom fornuften og de logiske sannhetene.

Relatert til dette kan man også ønske å kategorisere sannhet i ulike former for sannhet, enten avhengig av hva slags kilde de har, eller hva slags logisk eller semantisk form de har. For eksempel dras det tradisjonelt et skille mellom sannheter som er empiriske (a posteriori) og derfor krever et empirisk eller sansemessig erfaringsgrunnlag, og de som er a priori og ikke krever annet enn fornuften som grunnlag. Dette skillet finner vi blant annet anvendt hos den skotske filosofen David Hume eller hos de engelske filosofene Thomas Hobbes, Anne Conway og John Locke, men også hos filosofer som René Descartes, Baruch Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz.

Et eksempel på det første er påstanden om at «det er snø på Gaustadtoppen», som er et utsagn vi må undersøke empirisk eller ved hjelp av sansene for å finner ut av om er sant eller ei. Derimot er påstanden «Gaustadtoppen er identisk med seg selv» et logisk utsagn eller en tautologi som er sant uavhengig av empiri og sanseinntrykk. Den siste sannheten er derfor en a priori sannhet.

Videre går det et skille mellom såkalte analytiske sannheter, som er sanne i kraft av sin logiske eller semantiske form alene, og syntetiske sannheter (alle andre). Dette skillet ble blant annet trukket av den tyske filosofen Immanuel Kant.

Ifølge Kant er de analytiske sannhetene sanne fordi de kun tilskriver subjektet i setningen noe som allerede ligger i begrepet vi har brukt om subjektet. Et eksempel vil være påstander som «alle ungkarer er ugifte menn» eller «alle trekanter har tre kanter». Disse vil være sanne fordi det allerede ligger i begrepet ungkar at de er ugifte og menn, eller i begrepet trekant at de har tre kanter. Dette gjør dem til analytiske påstander. Derimot vil påstander som at «alle ungkarer bor alene» eller «alle trekanter er blå» være syntetiske påstander.

Ifølge korrespondanseteorien om sannhet, så er en påstand eller en tanke sann fordi den korresponderer med (eller er i samsvar med) de virkelige forhold. Den greske filosofen Aristoteles (384–322 fvt.) definerte eksempelvis sannhet som tankens overensstemmelse med tingen på denne måten. Ifølge teorien er det med andre ord noe i verden som samsvarer med en påstand eller tanke, og som er det som gjør den sann.

Korrespondanseteori må da gjøre rede for både hva det er som sanne tanker og påstander korrsponderer med og hva det vil si å korrespondere.

Når det gjelder det første, har enkelte filosofer, som de britiske filosofene Bertrand Russell og John Lanward Austin eller de tyskspråklige filosofene Ludwig Wittgenstein og Karl Popper, påstått at det påstander korresponderer med for være sanne, er et faktum eller et faktisk forhold. Det gjør at man i sin tur også må gjøre rede for hva et faktum er.

En teori kan komme i problemer her, fordi man også gjerne definerer et faktum som en sann påstand. I så fall ender man opp med en sirkelslutning eller filosofisk regress der ordet sannhet eller sant brukes for å definere begrepet sannhet selv. Dersom man ønsker å unngå å havne i en slik sirkelslutning eller filosofisk regress, må man kunne gjøre rede for hva et faktum er uten å ta i bruk begrepet sant eller sannhet.

Et forsøk på dette finner vi for eksempel hos Bertrand Russell, men også hos den britiske filosofen Keith Hossack i boken The Metaphysics of Knowledge. Filosofen Ludwig Wittgenstein forsøkte noe lignende da han definerte verden som en samling fakta i sitt tidlige hovedverk Tractatus Logico-Philosophicus. De såkalte logiske atomistene, med Bertrand Russell i spissen, forsvarte lenge en slik korrespondanseteori om sannhet.

Det andre problemet er å gjøre rede for relasjonen mellom tanke og virkelighet. Hva vil det egentlig si at en tanke korresponderer med virkeligheten?

Et siste problem er at korrespondanseteorien får et såkalt uendelig regress-problem, men siden dette gjelder mer generelt for flere sannhetsteorier behandles dette for seg senere i artikkelen.

Ifølge koherensteorien om sannhet, så er en påstand eller tanke sann i kraft av at den er koherent med (er forenelig med) et system av andre tanker eller påstander som antas å være sanne. Teorien påstår med andre ord at sanne påstander er de som inngår i et nettverk av andre gjensidig forenelige påstander og tanker.

Forskjellen mellom denne teorien og korrespondanseteori er derfor at koherensteorien ikke trenger å forholde seg til en ytre virkelighet av fakta for å si om noe er sant eller ikke: alt den trenger er et koherent nettverk av tanker og påstander.

I nyere tid har ulike former for koherensteori overtatt mye av hegemoniet til korrespondanseteorien. Ofte har man uklare skillelinjer mellom en slik koherensteori om sannhet og med koherensmodeller for kunnskap og begrunnelse.

Den logiske positivisten Otto Neurath forsvarte en variant av koherensteori. Han sammenlignet teorien med å være ombord på en flåte som ikke kan gå i havn for å gjøre reparasjoner eller utbedringer. På en slik flåte må man ta i bruk det man har av materiale. På samme måte hevdet Neurath at vi ikke kan håpe på å finne samsvar mellom våre tanker og en ytre virkelighet som så gir oss et faktum eller en fasit, slik korrespondanseteorien tenker, men at vi heller må forholde oss til våre andre tanker og påstander, og jobbe med å gjøre dette nettverket så koherent og helhetlig som mulig.

Innvendingene mot koherensteori er gjerne at den sliter med å definere hva det vil si at nettverket er koherent. Dette kunne vært gjort ved hjelp av begrepet konsistens, men siden det igjen defineres ved hjelp av sannhet så ville man også her havne i en sirkelslutning.

En annen utfordring har vært at det alltid kan gis mer enn ett koherent system for å beskrive virkeligheten. Den såkalte Quine-Duhem-tesen, etter filosofen W.V.O. Quine og Pierre Duhem, tilsier at dette alltid er mulig uansett hvor mye data og empiri man samler inn. Så lenge disse koherente systemene ikke er forenelige med hverandre igjen, vil det si at koherensteorien blir forenelig med at det kan gis flere ulike sannheter om samme virkelighet.

Sist, men ikke minst, sliter koherensteorien med samme type regress-problem som korrespondanseteorien (se under).

Den pragmatiske sannhetsteorien springer ut av den pragmatiske skoleretningen, formet av amerikanske tenkere som Charles Sanders Pierce, William James og John Dewey. Ifølge en slik teori er sannhet noe som vil vise seg som nyttig, brukbar eller fruktbar for menneskelig praksis eller for vitenskapen. Ideen her er at forskjellen mellom sant og usant vil vise seg ved at man med sannhet har bedre mulighet for å lykkes med sine handlinger. Det er derfor en praksis- og handlingsorientert teori, som ser sannhet som noe som må vise seg i praksis.

Teorien har ikke nødvendigvis samme regress-problematikk som de to andre teoriene. Den vil kanskje slite med å definere seg selv som sann, siden det er uklart om dens egen sannhet vil vise seg i praksis.

Et annet problem er at det ofte kan være usanne tanker og påstander som også er nyttige, eller at sanne tanker og påstander kan være direkte kontraproduktive. Det er uklart hvordan disse fenomenene kan forklares med en pragmatisk modell.

På samme måte som med koherentisme-modellen, så vil det være flere ulike system av oppfatninger som kan være like produktive og nyttige. Følgelig vil den pragmatiske teorien støte på samme problem som koherentisme-modellen.

De fenomenologiske sannhetsteoriene, også kalt hermeneutiske sannhetsteorier, er gjerne en samlebetegnelse for flere ulike modeller for sannhet som hører til såkalt kontinental filosofi, særlig knyttet til filosofer som Martin Heidegger eller Hans-Georg Gadamer.

Heidegger trakk særlig frem det greske begrepet aletheia og hevdet at dette begrepet kunne belyse sannhet som en slags lysning eller åpning i alt det som er. Det er gjerne vrient å koble disse fenomenologiske teoriene til de andre sannhetsteoriene, da disse gjerne har blitt diskutert innenfor den analytiske filosofien og med få koblinger til de fenomenologiske diskusjonene.

I nyere tid har flere filosofer, så som Paul Boghossian, utviklet såkalte deflasjonistiske modeller av sannhet. Ifølge disse teoriene er sannhet kun å regne som en slags logisk markør for hvilke påstander man kan ta utgangspunkt i og ikke, snarere enn noe som betegner en egenskap eller relasjon ved sanne påstander og tanker. I motsetning til andre sannhetsteorier tenker deflasjonister derfor at det ikke finnes noe interessant å si om hva sannhet er gjennom en definisjon, annet enn å gjøre rede for hvordan begrepet oppfører seg som logisk operator i språket.

Ulike deflasjonister vil være uenige seg imellom i redegjørelsen av sannhet som begrep i språket, men ofte tas det utgangspunkt i logikeren Alfred Tarskis såkalte T-skjema eller ekvivalens-skjema, som sier at «'P er sant' hvis og bare hvis P». Ifølge deflasjonister viser dette skjemaet at sannhet kun er en logisk operator som viser at en gitt påstand kan brukes videre i logiske operasjoner. Å si at 'P er sann' er med andre ord det samme som å si påstanden P selv. For eksempel sier man ikke noe særlig mer ved å si «'Snøen er hvit' er sant» enn bare å si simpelthen «Snøen er hvit». Deflasjonistene hevder så videre at dette skjemaet er alt vi kan si om sannhet.

En rekke tekniske og språkfilosofiske utfordringer har likevel heftet ved de deflasjonistiske teoriene, blant annet fordi man ved å gjøre dette grepet for sannhet undergraver muligheten for å bruke Tarskis T-skjema som basis for semantisk meningsteori, slik som blant annet filosofen Donald Davidson tok til orde for.

Enkelte filosofer, som den tyske filosofen Gottlob Frege og østerrikeren Ludwig Wittgenstein, har hevdet at sannhet er et primitivt, atomistisk eller grunnleggende begrep, og derfor noe som ikke kan analyseres eller gjøres nærmere rede for. Tanken bak primitivismen er at sannhet er et begrep som snarere bare må forutsettes eller forståes i seg selv, og som fungerer som et slags begrepslig ikke-spaltbart atom som kan ligge til grunn for andre begrepslige redegjørelser men ikke selv spaltes opp og defineres gjennom mer grunnleggende begreper. Sannhetsteoriene som forsøker å definere og belyse sannhet ytterligere, har derfor ifølge primitivistene misforstått begrepets status som et grunnleggende primitiv.

Primitivisme kan i mange henseender kombineres med teorier så som deflasjonisme og identitetsteori, men man må ikke se disse i sammenheng.