Hans-Georg Gadamer

Gadamer studerte blant annet filosofi, historie og klassisk filologi i Marburg og München. Han var professor blant annet i Leipzig i 1938–1947, og fra 1949 i Heidelberg.

Gjennom sin «filosofiske hermeneutikk», som opptar i seg impulser fra Wilhelm Dilthey, Edmund Husserl og Martin Heidegger, var Gadamer tidens fremste representant for hermeneutikken. Den hermeneutiske metode er ifølge Gadamer den eneste adekvate metode i humanistiske disipliner hvor empiriske og naturvitenskapelige metoder er uegnet.

En betingelse for erkjennelse av sannhet på slike områder er en forutgående forståelse av overleveringen eller tradisjonen. Forståelse av tekst, tale eller handlinger begynner aldri på bar bakke, utgår aldri fra et kunnskaps- og forståelsesmessig nullpunkt. Vi har alle vår individuelle, nasjonale og kulturelle arv og bakgrunn som bestemmer den «horisont» hermeneutikerne taler om: vår intellektuelle synsvidde og synsrand. Men både «horisonten» og situasjonen vil stadig endres fordi de hele tiden står i interaksjon og samspill med hverandre gjennom vår interaksjon med hverandre i situasjoner som selv er resultat av forutgående interaksjoner.

• vitenskapsfilosofi
• hermeneutikk
• filosofiens historie

• Dostal, Robert J., red.: The Cambridge companion to Gadamer, 2002
• Gadamer, Hans-Georg: Gadamer in conversation: Reflections and commentary, edited and translated by Richard E. Palmer, 2001
• Grondin, Jean: Hans-Georg Gadamer: A biography, 2003