induksjonsproblemet

Induksjonsproblemet ble gjort særlig kjent av den skotske filosofen David Hume (1711–1776) og diskutert i hans to hovedverk, A Treatise of Human Nature (1739/1740) og An Enquiry Concerning Human Understanding (1748). Hume var derimot ikke den første filosofen som oppdaget problematikken, siden lignende diskusjoner også ble berørt hos den britiske filosofen Anne Conway (1633–1679) i hennes posthumt utgitte The Principles of the most Ancient and Modern Philosophy (1690).

Hume diskuterer induksjonsproblemet særlig i bok 1 av Treatise. Han var da spesielt opptatt av hvordan man kan finne et grunnlag for å generalisere kunnskap fra det man allerede har observert, til det man ennå ikke har observert. Det klassiske eksempelet her kan være spørsmålet om hvorvidt man kan generalisere og si at alle svaner er hvite, på bakgrunn av at alle svaner man har observert til nå har vist seg å være hvite (se sorte svaner-problemet).

Hume argumenterte gjennom et dilemma. Enten kan man begrunne slike argumenter deduktivt, eller så må vi finne støtte for dem i sannsynlighet. Dersom vi forsøker oss på det første, ser vi fort at det ikke kan gis et deduktivt argument for at vi kan generalisere kunnskap på denne måten. Grunnen til dette er at generaliseringer ikke er deduktivt eller logisk gyldige. Det vil si at premissene i et generaliserende argument kan alle være sanne uten at selve konklusjonen eller generaliseringen er sann.

Et eksempel som den britiske filosofen Bertrand Russell brukte, kan illustrere: Dersom en kylling bruker sine observasjoner som grunnlag for å generalisere, vil denne kunne slå seg til ro med at bonden som har kommet hver dag med nytt fôr, alltid vil gjøre dette. Men vi vet jo at en dag kommer bonden for å hente kyllingen for slakt. Følgelig følger ikke konklusjonen av premissene. Altså er ikke generaliseringer deduktivt gyldige.

Dersom man forsøker å begrunne generaliseringer ut fra sannsynlighet, kommer vi derimot opp i et annet problem, ifølge Hume. For da vil vi måtte benytte oss av en ny generalisering. For å begrunne generaliseringer ut fra sannsynlighet må vi nemlig si at generaliseringer har fungert frem til nå og vil fungere også neste gang. Med andre ord benytter vi en generalisering for å begrunne generaliseringer, og da har vi argumentert i sirkel.

Hume konkluderte derfor med at det ikke gis noe klart rasjonelt grunnlag for slike generaliseringer og induktive slutninger.

Slike generaliseringer gjør man selvsagt mye av, både i hverdagslivet og vitenskapelig hypotese-dannelse, og Hume benekter ikke at de både kan være viktige og nyttige. Problemet er at han ikke finner noe rasjonelt grunnlag for dem, og dermed blir det uklart hvorvidt konklusjonen i slike typer argumenter gir opphav til kunnskap.

Selve det problematiske ved induksjonsproblemet springer ut av det faktum at induktive slutningsformer og argumentasjon ikke nødvendiggjør konklusjonen på samme måte som de gjør i et deduktiv gyldig argument. Fra premissene om at alle svaner som en har observert til nå har vært hvite, følger det ikke av nødvendighet at alle svaner faktisk er hvite. Kort fortalt kan altså alle premissene i induktive slutninger være sanne samtidig uten at konklusjonen nødvendigvis er sann. En sier derfor gjerne at konklusjonen ikke følger fra argumentet.

Likevel oppleves en del induktive slutninger som nyttige og som at de gir opphav til ny kunnskap. Eksempelvis bruker man gjerne avanserte statistiske modeller i empirisk vitenskap for å si noe utover det materialet en har observert eller eksperimentert på direkte, så som utvikling av et værsystem i meteorologi eller risikoen for å utvikle hjerte- og karsykdommer på grunn av røyking.

Én slik type induktive slutninger er, som nevnt over, generaliseringer, der man altså generaliserer fra et observasjonsgrunnlag til å si noe om det man ennå ikke har observert. Grunnlaget for å generalisere slik kan være så stort det bare vil: På grunn av induksjonsproblemet er det fortsatt mulig at neste svane en ser, viser seg å være sort eller rød. Følgelig kan man ikke bruke et slikt grunnlag for å utelukke helt sikkert at generaliseringene ikke er feil.

En annen form for induktive slutninger er slutning til beste forklaring, der man kommer med en sannsynlig hypotese eller påstand på bakgrunn av gitt informasjon. Dette kalles også gjerne for Sherlock Holmes-argumentasjon fordi den fiktive detektiven Holmes ofte benytter seg av nettopp slike slutninger for å finne den mest sannsynlige forklaringen på en forbrytelse på bakgrunn av det som gjerne er svært mangelfull informasjon.

I nyere tid har man utforsket en rekke ulike former for induksjon som alle innebærer den samme typen problematikk.

«Det nye induksjonsproblemet» er ett av flere epistemiske paradokser som utfordrer tradisjonelle ideer om kunnskap innen erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi. Det ble lansert av den amerikanske filosofen Nelson Goodman (1906–1998) i et forsøk på å analysere det klassiske induksjonsproblemet som Hume diskuterte.

Ifølge Goodman er svaret på Humes diskusjon av induksjonsproblemet at induktive slutninger har en egen form for gyldighet som gjør noen av dem legitime. Det vi må gjøre, er derfor å definere eller skille ut hvilke slutninger som er induktivt gyldige, fra de som ikke er det.

Det nye induksjonsproblemet viser at vi ikke kan løse denne oppgaven ved å henvise til formallogiske eller syntaktiske trekk ved induktive slutninger. Konsekvensen av dette er at det ikke er mulig å gi et formallogisk system for induktive slutningsformer.

• induktive slutninger
• falsifikasjon

• Internet Encyclopedia of Philosophy: Det nye induksjonsproblemet (engelsk)

• Goodman, N., Fact, Fiction and Forecast, 1983.