skeptisisme

Et første skille går mellom global skeptisisme og lokal skeptisisme. Et argument med en lokal skeptisk konklusjon benekter eller betviler muligheten for kunnskap innenfor et bestemt område. For eksempel kan man argumentere for at det ikke er mulig å ha kunnskap om fremtiden, om religiøse sannheter eller om etikk og moral. Slike argumenter sier ingenting direkte om muligheten for kunnskap på andre områder, så en slik lokal skeptisk posisjon er derfor fullt ut forenelig med muligheten for å ha kunnskap om andre ting. Lokale skeptiske argumenter kommer ofte ut av særegne trekk ved det feltet argumentet er ment å benekte eller betvile muligheten for kunnskap om, og får derfor få eller ingen følger for andre områder. I mange tilfeller har det derimot vist seg vrient å isolere det skeptiske argumentet på denne måten, med den følgen at det som var ment som et lokalt argument har latt seg generalisere til å gi støtte for en mer globalt skeptisk posisjon.

En global skeptisk posisjon er mer generell enn den lokale varianten fordi den nettopp stiller seg tvilende eller benektende til det å ha kunnskap generelt eller overhodet. I sin sterkeste eller reneste form benekter man at noen noensinne kan ha (sikker) kunnskap om noe som helst. Konklusjonen til et slikt argument er med andre ord at det er helt umulig å ha kunnskap og at mangelen på kunnskap eller uvitenhet gjelder universelt og med nødvendighet. En slik påstand går for eksempel den amerikanske filosofen Peter Unger (født 1942) inn for når han forsvarer en tese om universell uvitenhet.

Et annet viktig skille går mellom skeptiske argumenter som angriper muligheten for kunnskap direkte og de som benekter eller betviler kunnskap gjennom å benekte/betvile muligheten for en eller flere nødvendige betingelser for kunnskap. En kan for eksempel argumentere for at det er umulig å oppnå epistemisk sikkerhet og, følgelig, benekte muligheten for kunnskap fordi kunnskap fordrer slik sikkerhet. Et annet eksempel er om man avviser muligheten for å ha epistemisk begrunnelse eller muligheten for å ha god begrunnelse for de oppfatninger man måtte ha. Om kunnskap innebærer begrunnelse, noe som følger av eksempelvis standarddefinisjonen av kunnskap, vil benektelse av muligheten for begrunnelse samtidig slå beina under muligheten for kunnskap.

For de fleste filosofiske teorier om kunnskap, epistemisk sikkerhet og begrunnelse følger det derimot ikke at man benekter muligheten for begrunnelse om man argumenterer direkte imot muligheten for kunnskap. Det kan derfor være nyttig å skille mellom skeptikere om henholdsvis kunnskap, epistemisk sikkerhet og epistemisk begrunnelse. En skeptiker om kunnskap er ikke nødvendigvis en skeptiker om epistemisk sikkerhet eller epistemisk begrunnelse. En skeptiker om de to sistnevnte er derimot ofte skeptiker også om kunnskap.

Et tredje skille går mot de argumentene som utfordrer kunnskap og/eller begrunnelse gjennom å benekte eller betvile muligheten for forståelse. Med et slikt argument til grunn argumenterer skeptikeren så for at vi ikke kan vite noe om hvilke påstander som er sanne eller usanne fordi vi ikke kan forstå påstandenes innhold. En slik skeptiker er med andre ord en som benekter muligheten for kunnskap og begrunnelse gjennom å benekte umuligheten av å forstå de relevante påstandsinnholdene.

En slik type skeptiker er gjerne en lokal skeptiker, siden en global variant av denne posisjonen ville måtte benekte at vi i det hele tatt var i stand til å forstå påstandsinnholdet i det argumentet som er ment å gi støtte til posisjonen i utgangspunktet. To kjente lokale varianter av denne typen skeptisisme er de som har benektet kunnskap om henholdsvis moralske sannheter eller ikke-verifiserbare metafysiske påstander gjennom å benekte at disse påstandsinnholdene overhodet gir mening.

Et fjerde skille går mellom hvorvidt den skeptiske argumentasjonen er ment rent metodisk og instrumentelt, eller om den faktisk er noe som den som fremmer den går helhjertet inn for. Filosofer av den sistnevnte typen kan vi helt klart kategorisere som skeptikere.

Filosofer av den førstnevnte typen er derimot først og fremst interessert i skeptisismen som en interessant filosofisk utfordring, som på en eller måte må kunne besvares. De reiser derfor gjerne slike argumenter for å illustrere et viktig poeng eller for å ta den i bruk for å fremme sitt eget filosofiske syn, snarere enn for å i fullt alvor omfavne den skeptiske konklusjonen. Den franske filosofen Rene Descartes (1596–1650) tok for eksempel metodisk tvil og skeptisisme i bruk for å finne et urokkelig punkt og et fundament som man kunne bygge all sikker viten og kunnskap på.

Et femte skille går mellom de som fremholder den skeptiske posisjonen som et livssyn egnet til å danne et grunnlag for karakter, sinnsro og visdom, og de som behandler skeptisismen som et mer teoretisk anliggende. Hvis vi sporer tilbake til den greske antikken, finner vi her denne typen livssynsskeptisisme særlig representert ved den pyrrhoniske tradisjonen, som løper fra filosofen Pyrrhon fra Elis gjennom den senere skeptikeren Sextus Empiricus. De pyrrhoniske skeptikerne betonte en grunnleggende skeptisk holdning som den eneste vei for å få stilt det evige intellektuelle jaget etter en uoppnåelig sannhet i bero.

Dens motsats finner vi i antikken hos den akademiske tradisjonen, som er en type skeptisisme som utviklet seg ved Platons (427–347 fvt.) akademi blant hans etterfølgere. Her betvilte man muligheten for sikker kunnskap og erkjennelse, men lot ikke denne skepsisen få den karakter av livssyn og moral som vi finner hos pyrrhonistene. På mange måter kan man si at de diskusjonene vi har om epistemisk skeptisisme i dag, har overtatt perspektivet til den akademiske i sitt fokus på kunnskap og erkjennelse, epistemisk sikkerhet og begrunnelse.