Grunnlaget for Hettitterrikets økonomi var, som for alle pre-industrielle agrarsamfunn, jordbruk og dyrehold. Som ellers i det gamle Midtøsten var jorden noenlunde likt fordelt mellom kongehuset (den største landeier), templene og de store landeierne. De viktigste produktene var bygg, hvete (til brødbaking og ølbrygging), vindruer, frukt og bihold. Storfe og hester var høyt verdsatt, men sauehold, geitehold og grisehold langt mer utbredt.
Som en følge av klimaet på den anatoliske høysletta (tørt sommervær, rikelig regnfall om våren og snø om vinteren) ble dyrene brakt opp i høylandet for beite om sommeren og ned i dalførene om vinteren. Lilleasia var mer skogkledd enn i dag. Retten til beitemarker hadde stor økonomisk betydning. Gjeterhunder var høyt verdsatt. Kildene nevner også vakt- og jakthunder.
Hettitterriket hadde rike mineralforekomster: bly, kobber, sølv (sammen med korn datidens pengeenhet). Metallindustrien var velutviklet, og de mest brukte metaller var kobber og bronse, men også, langt mindre utbredt, jern. Den tidligere vanlige oppfatningen at hettittene var de første som utviklet en betydelig jernindustri, blant annet ved å smelte støpejern ved hjelp av blåsebelger og å fremstille våpen og redskaper av jern, er feilaktig. Jern ble kun brukt til utsmykning. Også tekstilindustrien var omfattende og lå på et høyt nivå.
Handel var også en viktig del av økonomien. Den besto av både byttehandel, innkassering av krigsbytte og «ensidig import», det vil si skattlegging av erobrede områder. Tekstene viser at hettittene også hadde en omfattende handel med Babylonia, Egypt, Lykia, Kypros, Ahhiyawa (sannsynligvis Mykene) i Hellas og Nord-Syria. Organiseringen av varehandelen var omfattende, og i de fleste store byer fantes store lagerhus. Funksjonærene som var knyttet til varehusene, tilhørte hettittersamfunnets mest innflytelsesrike tjenestemenn. Foruten å kontrollere varehandelen, hadde disse også overoppsynet med innkrevingen av skatter og avgifter.
Samfunnet var organisert i en rekke forholdsvis store byer, samt et utall av små byer og landsbyer. Hettittersamfunnet var et typisk føydalsamfunn der stormennene eide jorden. Overklassens kvinner hadde stor makt og innflytelse. Om den jevne mann finnes få informasjoner utover det en indirekte får vite av lovgivningen. Bønder og håndverkere måtte yte pliktarbeid. Bøndenes len gikk i arv, men måtte godkjennes av føydalherren. Håndverkerne kunne selge sine praksiser. På grunn av systemet med leilendingsarbeid ble leiearbeidere brukt i mindre grad. Disse fantes i første rekke i hæren og i det sesongbetonte jordbruket, særlig knyttet til innhøstingen. Det fantes også slaver i et visst omfang.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.