[go: up one dir, main page]

hettitter (kart, kjerneområde)

Den mørke grønnfargen markerer hettittenes kjerneområde. Den lyse grønnfargen markerer rikets største utstrekning eller snarere hettittenes interessesfære cirka 1300 fvt. Området var ikke på noe tidspunkt en samlet enhet.

Av /Store norske leksikon ※.
hettitter

Hettitter. Ruinene av Büyükkale, kongeborgen i hettittenes gamle hovedstad Hattusa. Den moderne byen Bogˇazkale i bakgrunnen til høyre.

Av /NTB ※.

Hettitter var et folk av indoeuropeisk opprinnelse som trengte inn i Lilleasia (Anatolia, dagens Tyrkia) før og rundt år 2000 fvt. De grunnla etter hvert et rike som utviklet seg til en av de mektigste statene i det gamle Midtøsten, den «fjerde stormakt» ved siden av Egypt, Babylonia og Assyria. Hettittene dominerte Anatolia i mange hundre år og skapte en ny politisk orden og internasjonal økonomi i hele området langs den østlige delen av Middelhavet. Hettitterriket hadde sin glansperiode på 1300– og 1200–tallet fvt. Det ble endelig ødelagt i rundt 1200 fvt. og reiste seg ikke igjen.

Faktaboks

Uttale
hettˈitter
Også kjent som
hittitter, Hettitterriket

Bakgrunn

Lilleasia har en svært gammel kultur, men vi vet lite om perioden før 2000 fvt. Den tidligere befolkningen i Anatolia, hattiene, som snakket et ikke-europeisk språk, har muligens vært der gjennom svært lang tid. Fra disse stammer også hettittenes egen betegnelse «Hatti» (hettittisk khatti) som navn på landområdet rundt byen Hattusa på det anatoliske platået i det sentrale Tyrkia.

Til rundt 1900 fvt. holdt også en assyrisk handelskoloni (karum) til her. Innvandrede indoeuropeere (hettitter, luviere og palaier) underla seg etter 1800 fvt. det anatoliske platået (Kappadokia) uten å fortrenge de tidligere innbyggerne. Det er uklart om hattiene døde ut eller blandet seg med innvandrerbefolkningen. Etter hvert utviklet hettittene et imperium som på høyden av sin makt skulle omfatte hele det anatoliske platået, slettelandet Kilikia med kystområdene og de viktigste nordsyriske byene. Hvor de nøyaktige «grensene» for det hettittiske imperiet gikk, er svært usikkert og varierte gjennom tidene.

Kilder og utgravninger

Sfinxporten i Hattussa
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Løveporten i Hattussa
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Studiet av de gamle hettittenes historie og kultur (hettittologien) bygger særlig på de omfattende tekstfunnene fra hovedstaden Hattusa, det moderne Boğazkale, cirka 140 kilometer øst for Ankara. Den franske arkeologen Charles Texier oppdaget i 1834 ruinfeltene ved Boğazkale samt klippehelligdommen Yazilikaya like i nærheten. De første utgravningene ble gjort i 1893, og noen få tekstfragmenter kom for dagen.

I 1906 startet tyske arkeologer, under ledelse av Hugo Winckler, utgravninger på stedet. Disse har, med visse avbrudd, pågått gjennom 1900-tallet og har avdekket omfattende bygningsmasser og en imponerende mengde tekster som belyser både hettittenes språk, historie og kultur. Tekstene stammer stort sett fra det hettittiske imperiets tid (etter midten av det andre årtusen fvt.), men mange er kopier av eldre tekster, noen helt fra Hattusili 1.s tid (cirka 1650–1620). En katalog fra 1971 anslår antallet til om lag 25 000 kileskrifttavler, mens et langt større antall ventet på å bli offentliggjort. Også senere er det dukket opp stadig nye tekster, noen av dem viktige.

I tillegg til Boğazkale er det også foretatt utgravninger flere andre sentrale steder, blant annet av amerikanske og tyrkiske ekspedisjoner. Nevnes kan tyrkernes utgravninger ved Alaca Hüyük under ledelse av Hamit Zübeyir Kosay, ved Kültepe og Karahüyük (Elbistan) under Tahsin Özgüç og ved Karahüyük (Konya) under ledelse av Sedat Alp. De spredte tekstfunnene fra disse og andre utgravningssteder (for eksempel Ras Shamra/Ugarit, Meskene/Emar, begge i Syria) er imidlertid svært beskjedne sammenlignet med de rike funnene fra Boğazkale.

Språket

Selv om det er vanlig å finne kulturer i det gamle Midtøsten som benytter flere språk, er språkrikdommen i Hettitterriket likevel enestående. Det er funnet tekster på åtte ulike språk. De innvandrede «hettittene» overtok den mesopotamiske kileskriften, og det er funnet tekster på både sumerisk og akkadisk. Hettittisk kalles det indoeuropeiske språket som kongene i det østlige Lilleasia benyttet i sine historiske og statsrettslige, samt i en rekke andre offentlige dokumenter i perioden 1600–1200 fvt. Hettittisk er også det tidligst belagte indoeuropeiske språket. Det ble skrevet med kileskrift på leirtavler.

Tospråklige tekster, der den samme teksten står på både akkadisk og hettittisk, lettet arbeidet med tydningen. Den store mengden tekster som ble funnet i Boğazkale, særlig under utgravningene i 1906–1912, førte til at Bedřich Hrozný i 1915 kunne erklære at skriften nå var dechiffrert, og at språket var indoeuropeisk. Han utgav også det første forsøk på en hettittisk grammatikk. Allerede i 1902 hadde imidlertid den norske språkforskeren Jørgen Alexander Knudtzon (1854–1917), uten å bli trodd, hevdet at de såkalte Arzawabrevene fra Tell el-Amarna, som senere viste seg å være hettittiske, benyttet et indoeuropeisk språk.

Selv kalte hettittene dette kileskrifthettittiske språket nesittisk (nešili, nāšili), etter byen Nesa (dagens Kültepe). Det er mulig å skille mellom ulike stadier i språkets historie: gammelhettittisk (1600–1500-tallet fvt.), mellomhettittisk (1400-tallet fvt.) og nyhettittisk (1300–1200-tallet fvt.). Den hettittiske kileskriften er en avlegger av den akkadiske og skiller mellom tre ulike skrifttegn: fonetiske tegn, ideogrammer og determinativer.

De indoeuropeiske språkene luvisk og palaisk er begge beslektet med hettittisk og ble benyttet henholdsvis i de sørlige og nordlige delene av Hettitterriket. En tidligere antatt variant av hettittisk, kalt hieroglyf-hettittisk eller billedhettittisk, ble benyttet i Syria og i den sørøstlige delen av Lilleasia på 1000-tallet fvt. Dette språket utgjør en dialekt av luvisk, og kunne med fordel vært kalt hieroglyf-luvisk. Kileskrifthettittisk, luvisk, palaisk og hieroglyf-hettittisk regnes alle til den anatoliske grenen innen den indoeuropeiske språkfamilien. Også de ikke-indoeuropeiske språkene hurrittisk (fra en kultur som øvde en betydelig innflytelse, ikke minst religiøs, på hettittene) og proto-hettittisk, som var det språket den opprinnelige befolkningen i Hettitterriket snakket ble benyttet. Proto-hettittisk var utdødd i hettittisk tid og ble bare benyttet som kultspråk.

Takket være pionerinnsatsen til mange ulike språkforskere, er de fleste tekstene i dag godt forstått. Vi har et tilfredsstillende kjennskap til grammatikk og språk, selv om mange problemer gjenstår og betydningen av en god del ord fremdeles er ukjent. Andre usikkerheter gjelder den historiske kronologien, samt vansker når det gjelder å koble de ulike arkeologiske utgravningsstedene til geografiske navn omtalt i de historiske kildene. Også når de gjelder enkelte kongers regjeringstid er kronologien usikker, men kunnskapene om hettittene og deres kultur øker stadig.

Stat og samfunn

Kongeporten i Hattussa
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Sosioøkonomiske forhold

Grunnlaget for Hettitterrikets økonomi var, som for alle pre-industrielle agrarsamfunn, jordbruk og dyrehold. Som ellers i det gamle Midtøsten var jorden noenlunde likt fordelt mellom kongehuset (den største landeier), templene og de store landeierne. De viktigste produktene var bygg, hvete (til brødbaking og ølbrygging), vindruer, frukt og bihold. Storfe og hester var høyt verdsatt, men sauehold, geitehold og grisehold langt mer utbredt.

Som en følge av klimaet på den anatoliske høysletta (tørt sommervær, rikelig regnfall om våren og snø om vinteren) ble dyrene brakt opp i høylandet for beite om sommeren og ned i dalførene om vinteren. Lilleasia var mer skogkledd enn i dag. Retten til beitemarker hadde stor økonomisk betydning. Gjeterhunder var høyt verdsatt. Kildene nevner også vakt- og jakthunder.

Hettitterriket hadde rike mineralforekomster: bly, kobber, sølv (sammen med korn datidens pengeenhet). Metallindustrien var velutviklet, og de mest brukte metaller var kobber og bronse, men også, langt mindre utbredt, jern. Den tidligere vanlige oppfatningen at hettittene var de første som utviklet en betydelig jernindustri, blant annet ved å smelte støpejern ved hjelp av blåsebelger og å fremstille våpen og redskaper av jern, er feilaktig. Jern ble kun brukt til utsmykning. Også tekstilindustrien var omfattende og lå på et høyt nivå.

Handel var også en viktig del av økonomien. Den besto av både byttehandel, innkassering av krigsbytte og «ensidig import», det vil si skattlegging av erobrede områder. Tekstene viser at hettittene også hadde en omfattende handel med Babylonia, Egypt, Lykia, Kypros, Ahhiyawa (sannsynligvis Mykene) i Hellas og Nord-Syria. Organiseringen av varehandelen var omfattende, og i de fleste store byer fantes store lagerhus. Funksjonærene som var knyttet til varehusene, tilhørte hettittersamfunnets mest innflytelsesrike tjenestemenn. Foruten å kontrollere varehandelen, hadde disse også overoppsynet med innkrevingen av skatter og avgifter.

Samfunnet var organisert i en rekke forholdsvis store byer, samt et utall av små byer og landsbyer. Hettittersamfunnet var et typisk føydalsamfunn der stormennene eide jorden. Overklassens kvinner hadde stor makt og innflytelse. Om den jevne mann finnes få informasjoner utover det en indirekte får vite av lovgivningen. Bønder og håndverkere måtte yte pliktarbeid. Bøndenes len gikk i arv, men måtte godkjennes av føydalherren. Håndverkerne kunne selge sine praksiser. På grunn av systemet med leilendingsarbeid ble leiearbeidere brukt i mindre grad. Disse fantes i første rekke i hæren og i det sesongbetonte jordbruket, særlig knyttet til innhøstingen. Det fantes også slaver i et visst omfang.

Kongen

Kongen var den absolutt mest sentrale personen i Hettitterriket. Han var den største føydalherren, eide lagerhus, palasser og jordbrukseiendommer over hele riket og drev imperiet mer eller mindre som sin egen forretning. Kongen omgav seg med de viktigste embetsmennene, som oftest hans egne slektninger. De største byene og provinsene ble gitt til medlemmer av kongefamilien. Når fremmede vasaller fikk beholde makten, ble de knyttet til kongens familie gjennom giftermål.

Kongen foretok regelmessige reiser gjennom riket og deltok på de store religiøse festene som kunne vare i mange dager. Kongen var øversteprest for alle guder og ble salvet som prest ved tronstigningen. Etter sin død ble han guddommeliggjort. Ved sin side hadde kongen en kvinnelig prest med stor makt og innflytelse; hun var ofte, men ikke alltid, hans hustru. Dronningen synes å ha hatt stor makt og utførte en lang rekke offisielle plikter. Kongen var også øverstkommanderende for de militære styrkene og deltok som regel selv i slagene. Han var rikets øverste dommer. På grunn av kongens store betydning ble det lagt mye vekt på tronfølgespørsmål.

Militærvesenet

hettitter (relieff fra Karkemisj)

Hettittisk kriger på et relieff fra Karkemish. 111 x 67 centimeter. Det arkeologiske museum i Ankara.

Av /KF-arkiv ※.

Militærvesenet var viktig for Hettitterrikets ekspansjon og for å holde imperiet sammen. I tillegg skaffet det betydelige inntekter. Hæren, som var stående med vervede soldater, var velorganisert og effektiv. Når en større hærferd ble planlagt, ble hæren supplert med tropper fra de områdene som hettittene kontrollerte. Bare i krisetider ble deler av sivilbefolkningen innkalt. Så snart krisen var over, ble de dimittert. Det er vanlig å anta at bruken av stridsvogner trukket av hester oppstod i Lilleasia rundt år 1600 fvt. Kongene i Hettitterriket benyttet stridsvogner, og dette fikk etter hvert stor strategisk betydning. Stridsvognførerne tilhørte samfunnets elite. De kjempet med lanse, men buen var viktigst.

Store slag var uvanlige i senbronsealderen (cirka 1500–1200 fvt.). Et unntak finner vi blant annet i slaget ved Kadesh i 1274 fvt., der den egyptiske farao Ramses 2. møtte hettitterkongen Muwatalli 2. ved elven Orontes i Syria.

Lovgivning

En rekke lover (rundt 200) er overlevert. Lovene viser innflytelse fra mesopotamiske lover, men med en stor grad av selvstendig tilpasning. Selv om de foreligger i én samling, stammer lovene åpenbart fra ulike tider og viser en utvikling fra et strengere mot et mildere straffesystem.

Typisk for hettittisk lovgivning er fraværet av jus talionis, gjengjeldelsesprinsippet («øye for øye, tann for tann»). I stedet legges det vekt på å gjøre skaden god (restitusjon). En rekke lover regulerer jordbruket. Voldtekt ble ansett som en av de alvorligste forbrytelsene, for slaver var det ulydighet og trolldom.

Kultur

hettitter (gudepar med esel)

Hettitter. Gudepar med esel fra Kanesh (1700-tallet fvt.). Leire, 6 x 5,5 centimeter.

Av /KF-arkiv ※.

Hettittene overtok mange trekk fra mesopotamisk og hurrisk kultur, men oppviser også tydelige særtrekk. De var mest selvstendige i forhold til statskunst, historiografi og jus. De rike funnene, i første rekke fra palass- og tempelarkivene i Boğazkale, er av mange slag: historiske tekster, kongeinnskrifter, avtaleinngåelser (disse siste har særlig vakt oppmerksomhet på grunn av sin likhet med pakttekstene i Det gamle testamentet og Tanakh), lover og andre juridiske tekster, brev (særlig diplomatisk korrespondanse), segl (både «stempler» og avtrykk), mytologiske tekster, ritualer, kultiske tekster, hymner og bønner, omentekster og økonomiske tekster. Ettersom det ikke er kommet for dagen retts- eller forretningsarkiver, er vår kjennskap til hettittenes styresett, administrasjon, dagligliv og sosiale forhold mangelfull. Andre forhold er derimot godt belyst.

Kunst og arkitektur

Kunst og arkitektur var først og fremst knyttet til religionen, og synes ikke å ha hatt noen verdslig eller selvstendig estetisk funksjon (enkelte jaktscener forekommer). Konger og dronninger er avbildet mens de utfører prestelige tjenester. Motivene i kunsten er derfor begrenset og innskrenker seg stor sett til kultiske scener og gudefremstillinger. Typisk for den hettittiske monumentalkunsten er figurer hugd i relieff på stein. Palass- og tempelarkitekturen var storstilt. I Hattusa er det funnet massive bygningskomplekser rundt en sentral gårdsplass. Et praktfullt tempelanlegg ble hugd ut i klippene ved Yazilikaya, nær hovedstaden. Her finnes de best bevarte skulpturarbeider i karakteristisk hettittisk stil.

Historie

Det eldste dynasti (cirka 1650–1500 fvt.)

Etter at småkongene i Kussara, Pithana og sønnen Anitta, rundt midten av 1700-tallet fvt. hadde erobret Nesa (Kanesj/Kültepe) og etter hvert skaffet seg herredømme over en rekke av de anatoliske bystatene, klarte de tre første hettittiske kongene, Labarna av Kussara, Hattusili 1. (cirka 1650–1620 fvt.) og Mursili 1. (cirka 1620–1590 fvt.), på forbausende kort tid å etablere et mektig dynasti i Lilleasia.

Hattusili 1. bygde ut Hattusa som rikets hovedstad, og etter hvert ble også de nordlige delene av dagens Syria inkorporert i riket. Mursili 1. erobret Aleppo, den mektigste bystaten i Syria, og sendte militærekspedisjoner østover gjennom det nordlige Mesopotamia og inn i Babylonia (som i denne perioden opplevde nedgangstider). Hovedhensikten med erobringsferden var å kontrollere hurrittene, som etter hvert ble den ledende befolkningsgruppen i storriket Mitanni. Samtidig som hettittene i stor grad var kulturelt mottagelige for hurrittisk påvirkning, var de, naturlig nok, mindre villige til å akseptere hurrittiske militære inntrengninger på eget område.

Den hettittiske staten, som under Mursili 1. hadde ekspandert betydelig, gikk imidlertid raskt tilbake etter hans død. Dette skyldtes både interne stridigheter, hurrittisk press østfra og endrede internasjonale forhold. Vi har få detaljer om herskerne etter Mursili 1., men en konge ved navn Telepinu som hersket omkring 1525–1500 fvt., fikk laget en rekke lover som blant annet sikret arvefølgen. Dermed maktet han å stabilisere Hettitterriket på ny.

Det midtre dynasti (cirka 1500–1430 fvt.)

I den konvensjonelle inndelingen av hettittenes historie har det vært vanlig å regne med et «midtre dynasti». En vet imidlertid svært lite om denne perioden, og flere har hevdet at manglende kunnskaper om periodens enhetlighet, eller om hvorvidt det var brudd eller kontinuitet i kultur og styringsformer i forhold til periodene før og etter, gjør det mer berettiget å snakke om en overgangstid. Vi kjenner en rekke kongenavn, men vet praktisk talt ingenting om kongene selv. Flere av navnene er dukket opp i kildene ganske nylig. Før ytterligere tekster som kan kaste lys over perioden er publisert, må den betraktes som en mørketid i hettittenes historie.

Den nye dynasti. Det hettittiske imperium (cirka 1430–1200 fvt.)

Suppiluliuma 2.
Kong Suppiluliuma 2.
Av .
Fredsavtalen fra Kadesh. Istanbul Arcaeological Museum

Fredsavtalen fra Kadesh i leire, funnet i Hattusa.

Fredsavtalen fra Kadesh. Istanbul Arcaeological Museum
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Med Tudhaliya 1., som regjerte fra omkring 1430 til omkring 1410 fvt., ble et nytt dynasti grunnlagt, og under denne kongen og hans nærmeste etterfølgere ekspanderte hettittene og skaffet seg kontroll over Kizzuwadna (Kilikia) i den vestlige delen av det hurrittiske Mitanni-riket og det nordlige Syria (med Aleppo). Vi kjenner navnene til flere av disse kongene, og enkelte detaljer om deres regjeringstid er også kjent, blant annet avtaler de gjorde med fremmede konger. Men igjen ble makten midlertidig. Hurrittene i Mitanni gikk i allianse med egypterne og presset mot grensene til Hettitterriket, som var nær ved å gå under.

Med Suppiluliuma 1. (cirka 1370–1330 fvt.) endret imidlertid forholdene seg. Nå ble det hettittiske imperiums virkelige storhetstid, som skulle vare noe over hundre år, innledet. Kizzuwadna ble helt inkorporert, og det hurrittiske Mitanniriket ble kraftig redusert. Nord-Syria ble underlagt helt til Damaskus. Dermed startet rivaliseringen om hegemoniet i Midtøsten mellom de to stormaktene Egypt og Hettitterriket.

Egypt ble svekket som en følge av indre stridigheter. Med Suppiluliumas sønn Mursili 2. (cirka 1330–1295 fvt.) ble makten konsolidert gjennom en rekke felttog mot Egypt og mot andre inntrengende folkegrupper, som de såkalte Kashka/Gaska, som truet Hattusa fra nordøst. Mursili 2. underla seg også kongeriket Arzawa ved kysten av Egeerhavet.

I 1274 fvt. møtte kong Muwatalli 2. den egyptiske farao Ramses 2. i det store slaget ved Kadesh i Syria. Vi vet mange detaljer om dette slaget, siden egypternes versjon er dokumentert på fem ulike templer i Øvre Egypt. Det ble kjempet med infanteri og kavaleri. Ifølge kildene mønstret hettitterkongen 3500 stridsvogner og 37 000 fotsoldater, en betydelig størrelse på en hær den gang. Utfallet av slaget er noe uklart, men det endte med at egypterne trakk seg tilbake. Slaget ble avsluttet med historiens første formelt inngåtte fredsavtale. Den skal opprinnelig ha blitt innskrevet på en plate av sølv. Denne er gått tapt, men en kopi laget i leire ble funnet i Hattusa, og denne befinner seg i dag i det arkeologiske museet i Istanbul. Det finnes også egyptiske kopier på papyrus.

Muwatalli 2. måtte imidlertid flytte hovedstaden fra Hattusa til Tarhuntassa i lavlandet (muligens fordi presset fra Kashka-folket ble for sterkt). Hattusa ble ødelagt, og mange av de hettittisk-dominerte nordlige områdene gikk tapt. Hans etterfølger, Mursili 3., ble avsatt av sin onkel Hattusili, som hadde gjenvunnet hovedstaden Hattusa og deretter var blitt konge som Hattusili 3. (cirka 1267–1237 fvt.). Samtidig ble de syriske besittelsene truet av egypternes militære operasjoner i området. Tudhaliya 4. (cirka 1245–1215 fvt.) gjenoppbygde Hattusa som hovedstad og erobret Kypros. Likevel gikk riket tilbake i hans regjeringstid. Etter Arnuwanda 3. (cirka 1215–1210 fvt.) kom Suppiluliuma 2. på tronen rundt 1210 fvt.

Rikets undergang

Arkivene forteller ingenting om de to siste hettitterkongene eller om hva som skjedde da katastrofen til slutt rammet. Arkeologiske utgravninger har vist at både Hattusa og flere andre viktige byer i det østlige Anatolia ble ødelagt av brann. Nyere forskning har konstatert at det hovedsakelig var de mange befestningene og offentlige bygningene som ble brent, ikke boligområdene. Det er derfor blitt foreslått at innbyggerne kan ha forlatt byen før ødeleggelsene fant sted. Det har ikke vært mulig å datere disse hendelsene nøyaktig, men det er en vanlig oppfatning i dag at det kan ha skjedd helt på slutten av 1200–tallet eller i begynnelsen av 1100-tallet (cirka 1190–1180 fvt.).

Det er fremdeles uklart hva, eller hvem, som sto bak ødeleggelsen av dette mektige riket. Mange teorier om hva, eller hvem dette skyldtes har vært foreslått, men forskere har ennå ikke kommet til noen entydig konklusjon. En vanlig forklaring har lenge vært at de såkalte havfolkene, som erobret store områder langs Middelhavet, ødela også disse byene inne i Anatolia. Den gamle fienden Kashka-folket har også vært gjort ansvarlige for ødeleggelsene. De senere tiår har man også begynt å se på mer sammensatte årsaker. Det blir pekt på at Hettitterrikets undergang skjedde i en periode da omfattende etniske, demografiske, sosiale, politiske og økonomiske omveltninger, fra Mykene i Hellas til Det sydlige Kanaan, førte til et sammenbrudd i senbronsealderens (cirka 1550–1200 fvt.) bystatskultur.

Dagens forskere mener det neppe var bare én årsak og peker på at alle disse tidligere så mektige samfunnene allerede må ha vært svekket av ulike årsaker. Det er for eksempel gode belegg for at den internasjonale handelen mellom statene ikke lenger blomstret som tidligere. Både indre stridigheter, angrep fra andre folkegrupper, som havfolkene, kan også ha spilt en rolle i Hettitterrikets undergang. Også jordskjelv blir foreslått som årsak til brannene og ødeleggelsene, men har ikke kunnet bevises.

De senere år har ulike forskere (både arkeologer, biologer og filologer) begynt å fokusere på klimaendringer, tørke og hungersnød som en medvirkende årsak til ødeleggelsene. Gjennom studier av gammelt trevirke, pollen og stalagmitter (istapplignende formasjoner i dryppsteinhuler) blir det etter hvert klart at det må ha vært en langvarig tørkeperiode i hele det østlige Middelhavsområdet fra midten av 1200–tallet og helt frem til 900–tallet fvt. Det er ennå ikke mulig å fastslå med sikkerhet om denne var sammenhengende, eller om det dreide seg om et tidsrom med mange mer eller mindre regnfattige år. Tørke vil uansett ha ført til sultkatastrofer og epidemier, indre oppstander og folkeforflytninger.

Det er også funnet brev fra midten av 1200–tallet, der hettittene forteller farao Ramses 2. (regjerte cirka 1279–1213 fvt.) at de ikke har nok korn i landet. Deretter sendte hettittene en handelsdelegasjon til Egypt for å skaffe hvete og bygg. En inskripsjon fra farao Merenptahs tid (regjerte cirka 1213–1203 fvt.) forteller at også kongen av Ugarit har berettet om sult og bedt om å få korn fra Egypt. Dette tyder på at tørken ikke bare var et lokalt fenomen. Klima og bystatenes undergang er i dag et viktig forskningsområde.

De nyhettittiske statene

Arkeologisk og historisk er overgangen fra senbronse- til jernalder en «mørketid» med mange uløste problemer. Karakteristisk for perioden er innvandring, blant annet av de såkalte «havfolkene», og indre forflytning av store folkegrupper. Ulike befolkningselementer overvant Anatolia, Syria og Palestina – mens Egypt unnslapp. Nye småstater ble dannet, blant disse også Det gamle Israel og filistrenes pentapolis.

Småstatskulturen, med politisk selvstendige og økonomisk innbyrdes avhengige politiske enheter, preget hele perioden fra rundt 1100 til rundt 900 fvt. Arven fra Hettitterriket levde videre i en rekke såkalte nyhettittiske (også kalt sen-hettittiske og syrisk-hettittiske) småstater. Flere av dem er gravd ut (blant annet Karkemish på grensen mellom dagens Tyrkia og Syria og Sam'al, dagens Zincirli i det sørlige Tyrkia) og har gitt oss et relativt godt kjennskap til kultur og styringsformer. Lokale tekstfunn er imidlertid ubetydelige, og en er henvist til omtale i andre kilder. Etter hvert gikk småstatene opp i andre politiske systemer. De uavhengige nyhettittiske statene i Kilikia ble annektert av Assyria på 600-tallet fvt.

Hettittene og Bibelen

Hettittene omtales en rekke ganger i Det gamle testamentet og Tanakh. Ifølge 1. Mosebok 10, der det forklares hvilke ætter som nedstammer fra Noahs sønner, er Het stamfaren til hettittene. Ifølge 1. Mosebok kapittel 15, vers 20; 2. Mosebok kapittel 3, vers 8 og 2. Mosebok kapittel 13, vers 5 med flere, var hettittene en del av befolkningen i Kanaan før israelittenes innvandring. I 1. Kongebok kapittel 10, vers 29 omtales hettittiske konger. Hettitter tjente ifølge bibeltekstene i kong Davids hær (1. Samuelsbok kapittel 26, vers 6 og 2. Samuelsbok kapittel 23, vers 39). Kong Salomo hadde ifølge bibelteksten hettittiske hustruer (1. Kongebok kapittel 11, vers 1). Ettersom Hettitterrikets innflytelse i bibelsk tid ikke strakte seg sør for Damaskus, må de bibelske beleggene dels dreie seg om gammelt tradisjonsgods og dels om kontakter mellom området Kanaan og de nyhettittiske statene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cline, Eric H. (2021): 1177 B.C. The Year Civilization Collapsed. (Revised and updated). Princeton University Press. Princeton. Oxford.
  • Hettittiske skrifter. Utvalg, oversettelse og innledende essay av Bjarte Kaldhol. Utgitt i serien Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2009.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg