finnskatten

Det har blitt antatt at samene i jernalderen ble skattlagt og grovt utbyttet av norrøne høvdinger. Det var en ujevn maktrelasjon, ved at de norrøne høvdingene var militært overlegne, og militærmakt kunne bli brukt i møter med samene. Et senere syn fremhever samarbeid, der de to etniske gruppene hadde gjensidig nytte av kontaktene.

En av de sentrale kildene til skattlegging av samene finner vi i Ottars beretning fra om lag 890. Ottar var en stormann som bodde lengst nord i Hålogaland. I Ottars beretning heter det at skatten som samene betaler ham består blant annet av dyrehuder, fuglefjær og hvalbein. Den fornemste betaler femten mårskinn, fem reinskinn, et bjørneskinn, ti ambarer fjær, en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau. Hvert av tauene skal være ti alen langt, den ene av hvalhud og det andre av selhud.

En tolkning av skattleggingen av samene er forstått slik at de norrøne høvdingene fungerte i såkalte redistributive nettverk. I et slikt system ble ressurser og produksjonsoverskudd kanalisert til høvdingene, som beholdt en del av overskuddet, og omfordelte resten til øvrige etter visse regler. Samene i kystregionen var knyttet til det norrøne høvdingenettverket, som spesialiserte jegere og fangstfolk, siden de leverte pelsprodukter av høy kvalitet til høvdingene. Høvdingene eksporterte pelsverket til markedene på kontinentet og i Storbritannia, og i bytte fikk høvdingene statusvarer. For å sikre seg tilgang til disse varene, kan de ha gitt politisk beskyttelse til den samiske befolkningen mot andre inntrengere i deres område.

Skatten samene betaler kan også settes i sammenheng med handelen som foregikk mellom samer og nordmenn, kalt finnkaup, der betalingen sikret tilgang til handelsvarer som samene ønsket. Dette kan ha vært jern, sølv, tinn, tekstiler/kleder, korn og februksprodukter. Ved å betale en viss tributt, muligens uttrykt på samisk gjennom ordet «skeaŋka» (gave), sikret samene seg disse produktene i handelen.

Rikssamlingen på 900- og 1000-tallet førte til at det norske kongedømmet overtok de norske høvdingenes gamle rettighet til finnskatt og finnkaup. I Historia Norvegia fra midten av 1100-tallet fremgår det at samer bosatt i områder som grenset til de norske bosettingsområdene var pliktig å yte tributt til det norske kongedømmet. Finnskatten var en skatt fra et område som stod utenfor det samfunn der kongene hadde sin legale politiske makt og funksjon. På 1200-tallet gikk grensen mellom de samiske bosettingsområdene og de norske områdene i nord ved Malangen.

Finneferdene ble utført av sysselmenn, og i første del av middelalderen var finneferdene betraktet som en sentral inntektskilde for det norske kongedømmet. En kilde indikerer at samene protesterte mot skattleggingen. I Morkinskinna, sannsynligvis skrevet rundt 1220, er lendmann på Steigen, Sigurd Ranesson (1070–1130) omtalt. Han skal ha krevd inn skatt av samene. I denne kilden heter det at han ble angrepet av samene og måtte søke hjelp hos stormannen Vidkunn Jonsson på Bjarkøy. Angrepet kan sannsynligvis knyttes til skattlegginga.

Fra 800–900-tallet var det samiske fangstsamfunnet involvert i en relativt aktiv samhandling med folkeslag lenger øst. Omkring 1000-tallet synes de primære østlige kontaktene å ha vært lokalisert til området rundt Ladoga og Finskebukta. I løpet av middelalderen ble republikken Novgorod sentral i pelshandelen. Novgorod knyttet sine kontakter mot en rekke folkeslag av østersjøfinsk og permisk-finsk opphav. I første omgang var kontakten rettet mot en gruppe betegnet ĉud', eller tsjuder, som blant annet kan knyttes til det østersjøfinske folkeslaget kjent som vepser. Sannsynligvis var det disse finske og permiske «tsjude-gruppene» som fra nordisk side ble omtalt som bjarmer i kildene fra tidlig middelalder. De synes å ha fungert som mellommenn i skinnhandelen.

Fra 1200-tallet ble karelerne trukket inn i Novgorods interessesfære. Etter hvert var det de karelske kjøpmenn som representerte Novgorods interesser i vest, gjennom handel og beskatning. De etablerte seg ved Kvitsjøkysten, og herfra ble det foretatt handels- og skatteleingsferder langs kysten vestover, og helt sør til og med Troms. Fram til 1400-tallet dominerte de øst-vesthandelen i det indre Nordkalotten.

Det oppstod stridigheter mellom norsk og russisk side om beskatningen av de samiske områdene. I 1326 ble det inngått en fredsavtale mellom Novgorod og nordmennene. Fredsavtalen omfattet skattegrensen mellom de to partene. Etter denne avtalen skulle Novgorod ha rett til å beskatte samene vestover til Lyngen, mens nordmennene kunne dra nord- og østover og ta skatt helt til østspissen av Kola. Dermed oppstod det såkalte fellesdistriktet der samene ble skattlagt både av nordmenn og russere. Tilsvarende førte en fredsavtale mellom Novgorod og Sverige i 1323, kjent som Nöteborgsfreden, til at det ble trukket grenser mellom dem. Etter denne avtalen var Nord-Finland betraktet som et felles område.

Fra tidlig middelalder til slutten av 1200-tallet skal en kvensk befolkning ha drevet handel og krevd inn tributtlignende ytelser av samene. Kvenens bosettingsområder var lokalisert til kystlandskapet i den nordlige del av Bottenviken. I løpet av middelalderen overtok birkarlene denne økonomiske virksomheten. Den svenske kongen Magnus Ladulås (1240–1290) skal ha gitt dem enerett til handelen med samene, mot å betale en årlig avgift til den svenske kronen. En kilde fra 1498 vitner om at birkarlene har foretatt handels og skattlegging helt ut til kysten i vest. På denne måten ble samene i kystområdene i Nord-Troms og Finnmark trippelbeskattet.

På 1600–1700-tallet ble det innkrevd lappskatt av reindriftssamene på norsk side av grensen. Dette skal ha vært en personskatt, som ikke ga særskilt hjemmel eller disposisjonsrett over grunnen. På svensk side skulle enkelt-samer betale en årlig skatt til staten for utnytting av et avgrenset landområde innen bruksområdet som familien eller slekten disponerte. Et slikt land ble kalt skatteland. Tilsvarende er kjent på Helgeland under betegnelsen «bygselavgift», som reindriftssamene betalte for bruken av avgrensede fjellområder til reinbeite på 1700-tallet. De eldste dokumenterte bygslene er fra 1691.

Den sjøsamiske befolkning knyttet til gårder langs kysten fra Salten til Kvænangen betalte på 1600- og 1700-tallet en sjøfinneskatt og sjøfinneleidang, som var mindre enn det som norske bønder var pålagt. Ordningen, som var en del av den såkalte finneodelen som trolig hadde røttene i seinmiddelalderen, var gitt samene som etnisk gruppe. Finneodelen varte i Tysfjord frem til om lag 1770. I nordligere områder ble ordningen avviklet noe tidligere.

Skatten samene betalte var av noe forskjellig karakter i de ulike samiske områdene. I en studie av skattleggingen som kystsamene betalte til den svenske krone, på strekningen fra Ofoten til Varanger, fremgår det at skatten ble betalt med importvarer. Det kunne være fra ¾ til hele verdien av importvarer, slik som penger, sølv og ullstoffer de mottok fra handelsmenn på norsk side. Innlandssamene i Torne lappmark betalte langt under halvparten av skattens verdi i importvarer. I stedet betalte de en større andel med egenproduserte varer, primært pelsverk.