jernalderen

Inndelingen i stein-, bronse- og jernalder er basert på treperiodesystemet til den danske arkeologen Christian J. Thomsen. Men ikke alle områder i verden passer inn i treperiodesystemet.

I Afrika (sør for Sahara) fulgte jernalderen direkte etter steinalderen. Det har lenge vært enighet om at jernet ble tatt i bruk i dette området rundt 1200 år fvt. Men i et par nyere forskningsarbeider har det blitt hevdet at teknologien for å utvinne og smelte jern var kjent allerede så tidlig som 3000–2000 år fvt. Dette vil i så fall bety at teknologiutviklingen i det sørlige Vest-Afrika må ha skjedd helt uavhengig av tilsvarende teknologiutvikling i Lilleasia og resten av Afrika. Dette er imidlertid omdiskutert, og forskerne er ikke enige. I Sentral-Afrika har en funnet spor etter tidlige smelteovner for jern flere steder. Noen av de tidligst daterte produksjonsstedene er funnet i dagens Nigeria og Kamerun.

I Nord- og Sør-Amerika og Oseania fantes det ikke noen jernalder før de første europeerne kom. Begrepet jernalder brukes vanligvis derfor ikke om disse kontinentene. Det har imidlertid vært bruk av usmeltet jernmalm, blant annet i Andesfjellene og Mellom-Amerika, så tidlig som i perioden fra 900 fvt. til 500 evt. Denne jernmalmen ble gjerne hamret og polert og formet til speil, hengesmykker og medaljonger. Det finnes imidlertid ingen bevis for at teknologien med å smelte jern har vært kjent blant urbefolkningen i Amerika.

I andre deler av verden, som Øst-Asia, ser det ut til at jernet ble tatt i bruk omtrent samtidig flere steder. I området som utgjør dagens Kina har en ikke definert en periode som kan sies å være karakterisert av jernbearbeiding. Perioden 900–100 fvt. blir imidlertid ofte sett på som en overgangsperiode der jernteknologien var kjent, men ikke dominerende. På fastlandet i Sørøst-Asia (Vietnam, Thailand og Malaysia) ble jernet tatt i bruk rundt 500 fvt. I disse områdene er bruken av begrepet jernalder heller ikke vanlig.

Noe av det eldste jernet en kjenner til, som har vært bearbeidet av mennesker, er trolig utenomjordisk. En 4500 år gammel dolk fra Tyrkia har gjennom geokjemiske analyser vist seg å være lagd av jern fra verdensrommet. Det samme er en av dolkene i Tutankhamons grav og hodestøtten hans som dateres til 1400 år fvt. Dette jernet har kommet til jorden i form av meteoritter. Jernet var derfor kjent allerede i bronsealderen. Men jernet fra meteoritter var bløtt og egnet seg dårlig som erstatning til råstoff for våpen og redskaper. I Egypt er det også funnet små jernperler av meteorittjern i en gravlegging som dateres til rundt 3200 fvt.

De første sporene etter produksjon av jern finner vi i Lilleasia (Tyrkia/Armenia), allerede så tidlig som 1500 år fvt. Noen forskere mener produksjon kan ha startet i de sentrale delene av Anatolia rundt 2200–2000 år fvt. I de nordlige delene av dagens India er det funnet spor etter jernproduksjon som dateres så tidlig som 1800 år fvt. I dagens Jordan er det funnet rester av en jernvinne som er datert til cirka 930 fvt. Men det var først da en lærte seg å herde jernet at kunnskapen om å lage våpen og redskaper spredte seg videre til Europa. Selv om jernfremstilling var en stor teknologisk nyvinning, tok det hele 1000 år før kunnskapen om dette nådde Norden. Dette forklarer også hvorfor jernalderen begynner til ulike tider rundt om i verden.

Det er først når en i området rundt Middelhavet cirka 1200 år fvt. begynte å eksperimentere med utvinning og smiing av jern, at råstoffet virkelig fikk stor betydning. Først ble hardheten økt gjennom kaldhamring, deretter ved såkalt oppkulling. Dette er en kjemisk prosess som skjer når jernet holdes glødende i essen ved en temperatur på mellom 800 og 1200 °C. Da tar jernet opp karbon fra det glødende trekullet og blir til stål, som ved hamring blir mer enn dobbelt så hardt som kaldhamret bronse. På fjellet Adir (1008 meter over havet) i det nordlige Israel er det funnet en hakke av jern som dateres til cirka 1100 år fvt. Jernet i denne hakken har vist seg å ha samme hardhet som moderne stål.

I motsetning til bronse, som smelter under 1200 °C – omtrent den temperatur man klarte å oppnå i enkle smelteovner – greide man ikke å smelte jern i forhistorisk tid. Jernets smeltepunkt er nemlig 1536 °C. Kina danner her et unntak. Der ble jernstøping benyttet allerede på 600-tallet eller tidlig på 500-tallet fvt., mens kunsten å smi jern først ble kjent her et par hundre år senere.

Etter at jernteknologien var blitt vanlig i Eurasia, spredte kunnskapen seg forholdsvis raskt. I området rundt Middelhavet, slik som dagens Hellas og Italia, var jernet i vanlig bruk allerede rundt år 1000 fvt. Jern erstattet da redskaper og våpen av bronse. Introduksjon av jern i Europa førte flere steder til en kulturell oppblomstring. Særlig i områder som hadde andre naturressurser, slik som kobber og salt, fikk jern stor betydning. Hallstatt-kulturen (cirka 700–450 år fvt.) utviklet seg på denne tiden og innleder på mange måter jernalderen i Mellom-Europa. Hallstatt-kulturen har fått sitt navn fra en kjent gravplass som ligger i Salzkammergut i de østerrikske alpene. Området rundt gravplassen har store underjordiske saltforekomster som ble hentet ut gjennom gruvedrift. Mer enn 2000 av gravene fra dette gravfeltet er arkeologisk undersøkt, og mange av dem inneholdt rikt gravutstyr av både våpen og smykker. Utgravningene har også vist at det har vært nær kontakt mellom Hallstatt-kulturen og samtidige jernalderkulturer i Nord-Italia.

Rundt 500 år fvt. overtok en ny jernalderkultur i Europa, den såkalte La Tène-kulturen, eller keltertid (cirka 500–0 fvt.), som etter hvert ble enerådende. Kelterne fantes etter hvert over hele Mellom-Europa og skapte en utpreget høykultur. Dette varte frem til cirka 50 år fvt. Da ble kelterne fortrengt fra to sider: Fra sør av det nå voksende romerske imperiet og fra nord av germanske stammer.

Jernteknologien førte til et svært viktig teknologisk skifte som igjen fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Med jernet og kunnskapen om hvordan en kunne produsere og foredle jern, hadde en nå en lett tilgjengelig ressurs som kunne fremstilles i store mengder. For eksempel fikk jordbruksredskapene alt i tidlig jernalder den form de har hatt helt opp til den industrielle tidsalder. Både ljå, sigd og løvkniv er således funnet ved La Tène ved Lac de Neuchâtel i Sveits. Også redskaper til snekkere og andre håndverkere ble forbedret. Jern fikk også stor betydning for fremstilling av våpen. Ikke minst ble det mulig å produsere i store mengder, slik at man kunne utruste en hel hær med effektive våpen av mange ulike typer.

«Med jernet pløyer vi jorden, planter trær, skjærer hager, hugger stein, tømrer og gjør alt nyttig arbeid». Dette skrev den romerske filosofen og offiseren Plinius den eldre i det første århundret etter vår tidsregning. Men Plinius var samtidig bekymret fordi jernet også ble brukt til krig, mord og plyndring. Og det meste av jernet vi har bevart fra forhistorisk tid, er da også først og fremst våpen. Dette kommer av at mesteparten av det arkeologiske materialet kommer fra gravfunn, der våpen ofte var en viktig del av utstyret den avdøde fikk med seg.

Jernalderen i Norge deles inn i en eldre og en yngre jernalder. Den eldre jernalderen regnes fra 500 fvt. til 550 evt. Den yngre jernalderen regnes fra 550 evt. til cirka 1050 evt.

Den eldre jernalderen deles videre inn i:

• Førromersk jernalder (keltertid) 500 fvt.–0
• Romertid (romersk jernalder) 0–400 evt.
• Folkevandringstiden (400–550 evt.)

Yngre jernalder deles inn i:

• Merovingertid 550–800 evt.
• Vikingtid 800–1050 evt.

• jern
• jernalderen i Norge
• jernvinna

• Solberg, Bergljot (2003): Jernalderen i Norge, andre utgave
• Østmo, Einar, red. (2004): Før Norge ble Norge: fra istid til jernalder