Oseania

Oseania er inndelt i 14 selvstendige stater. Sju stater er monarkier og sju er republikker. I tillegg kommer flere amerikanske, australske, franske og new zealandske besittelser. Oseanias største selvstendige land er Australia, det minste landet er Nauru.

Oseania kan inndeles i tre ulike topografiske og geologiske provinser.

1. Den kontinentale delen, Australia. Mesteparten av Australia er et gammelt og stabilt grunnfjellsskjold som i store områder er dekket av sedimenter. I øst er det et fjellkjedeområde, i de øvrige områdene er de yngre lagene et lavt platå med senkninger og enkelte platåfjell i sentrale deler. Østkysten har enkelte bukter med gode havner. Jordens største korallrev, Great Barrier Reef, ligger 40-180 kilometer fra nordøstkysten. Nordkysten er lav med sumpområder.

2. Øyene i det vestlige Stillehavet. Denne provinsen omfatter New Zealand, Tongabuen, Ny-Caledonia, Vanuatu, Salomonøyene og Papua Ny-Guinea. Disse øybuene utgjør randområder til kontinentene i vest og er deler av fjellkjedesystemet omkring Stillehavet. I dette området finnes dyphavsgroper, ofte nær kysten på østsiden av øyene.

3. Dyphavsøyene utgjør resten av Oseania. Samtlige øyer har en kjerne av dyphavsbasalt som er oppbygd av vulkankjegler på havbunnen. Flere steder rager kjeglen over havflaten og danner høye øyer som Samoa, Tahiti og noen av Cookøyene, men ofte ligger de eruptive bergartene under havflaten slik at den synlige delen er koralløyer (atoller) som stikker så vidt over havflaten, eventuelt kan korallplaten være hevet til et platå, som Nauru. Mange av de høye øyene er fruktbare mens de lave preges av vannmangel.

Mesteparten av Oseania har et maritimt temperert tropeklima med høy luftfuktighet, rikelig med nedbør som gjerne kommer som ettermiddagsbyger og en stabil temperatur med få årstidsendringer. Middeltemperaturen året rundt er 25–27 ^o C. Fjellrike og store øyer et stykke fra ekvator får mest nedbør tilført av passatvindene, mens øyene i ekvatorbeltet preges av det tropiske stillebeltet. Av og til inntreffer tropiske lavtrykk i baner fra øst mot vest, fem til ti grader eller mer fra ekvator (orkaner og tyfoner eller taifuner).

Australia ligger i et høytrykksområde og er svært tørt med vidstrakte steppe- og ørkenområder spesielt i vestlige og sentrale områder. Sørøstpassasjen gir sommerregn i nord og vestavinder vintervær i sørvest.

New Zealand ligger i vestavindsbeltet med vandrende lavtrykk. Det er temperert klima med jevn årsnedbør.

En omlegging av passat- og havstrømsystemet inntreffer med fem til ti års mellomrom. Denne El Niño-effekten eller sørlige oscillasjonen (ENSO) svekker passaten og vestavind inntreffer i tropene. Dette har sammenheng med høyere lufttrykk og tørke i vest, og varmt havvann drives mot øst og skaper store forstyrrelser i Sør-Amerika.

Det er tropisk vegetasjon med regnskog på de store øyene og i det østlige Australia. Det er flere palmearter, med kokospalmen som den kommersielt viktigste. I Australia vokser blant annet eukalyptustrær og på New Zealand blant annet kaurifuru og trebregner.

Dyrelivet i Australia og på New Zealand er særpreget. Australia har en spesiell pattedyrfauna med blant annet pungdyr som kenguruer og koala, nebbdyr, maurpinnsvin og kaniner opprinnelig innført fra Europa. Fuglefaunaen er særpreget med arter som undulater, lyrehale og latterfugl. Spesielle fugler på New Zealand er blant annet kakapo eller uglepapegøye, flere arter av kivi, kea og kaka. Mange av de stedegne fuglene på Hawaiiøyene er utryddet.

Dyrelivet på øyene er relativt artsfattig. Det er få pattedyr, men på flere av øyene er det store sjøfuglkolonier med blant annet terner, fregattfugler og tropikkfugler. På subarktiske øyer langt sør hekker blant annet albatrosser.

I Australia er det flere giftslanger enn ikke-giftige slanger, dessuten krokodiller og varaner.

I havet finnes flere hval- og selarter. På og ved korallrev finnes et stort antall arter av fisker og koralldyr og andre virvelløse dyr.

• Les mer om Klima i Oseania.

Oseania er verdens tynnest befolkede verdensdel etter Antarktis. Den største befolkningstettheten er i sørøstlige deler av Australia og på Nordøya i New Zealand. Cirka 92,4 prosent bor i de tre landene Australia, New Zealand og Papua Ny-Guinea, det vil si at det i hele øyriket for øvrig bor 2,7 millioner mennesker (2013).

I Australia og New Zealand er størstedelen av befolkningen av europeisk, mest britisk, opprinnelse. Øyene ble befolket hovedsakelig av flere innvandringsbølger fra omliggende kontinenter og andre øyer i forhistorisk tid. De opprinnelige innvandrerne kom hovedsakelig fra Sør- og Sørøst-Asia.

Det er flere hovedgrupper av den opprinnelige befolkningen. I Australia er aboriginene urbefolkningen. Hovedgruppene av de innfødte folkegruppene for øvrig er melanesiere, mikronesiere og polynesiere. Den innfødte folkegruppen på New Zealand, maoriene, tilhører polynesierne. Omfattende innvandring de siste nærmere 250 år har ført til at den hvite befolkningsgruppen er dominerende i Australia og på New Zealand, men til en del av øyene og Australia har det i de senere år skjedd en betydelig innvandring fra Øst-Asia.

Kristendom er den viktigste religionen i Oseania. Tradisjonelle religioner som ofte er animistiske og inneholder ånder som representerer naturkrefter, er karakteristisk for tradisjonelle stammer. Ved nylige folketellinger i Australia og New Zealand uttalte store deler av befolkningene at de ikke bekjenner seg til noen religion.

De mest talte språkene i de selvstendige statene er engelsk, og i Fransk Polynesia og delvis i Vanuatu er fransk riksspråk. Det finnes en rekke lokale varianter av engelsk, og pidginspråk er delvis riksspråk i Papua Ny-Guinea, Salomonøyene og Vanuatu.

Den austronesiske språkfamilien er den mest utbredte i Oseania. Det er flere undergrupper: melanesiske språk blant annet i Papua Ny-Guineas kystområder, Salomonøyene, Vanuatu og Ny-Caledonia. Mikronesiske språk er utbredt blant annet i Marianene og Mikronesiaføderasjonen, Nauru og Kiribati. Polynesiske språk tales blant annet i Fransk Polynesia, Cookøyene, Niue, Tonga, Samoa, Tokelauøyene og Tuvalu samt av minoriteter på New Zealand, Salomonøyene, Hawaii, Mikronesiaføderasjonen og Vanuatu.

I Papua Ny-Guineas innland snakkes en stor mengde papuaspråk.

De eneste statene i Oseania med ressurspotensial i global målestokk er Australia og New Zealand. Begge land har stor eksport av jordbruksprodukter, mineraler, energiråvarer, en velutviklet industri og høy sysselsetting i tjenesteytende næringer. Utenfor Australia og New Zealand er industri lite utviklet. Det er gruvedrift blant annet på Ny-Caledonia og Fiji.

Mesteparten av jordbruk, fiske og håndverk drives av de små stillehavsstatene til selvforsyning eller lokale markeder. De viktigste landbruksproduktene som eksporteres er bananer, kakao, kopra (fra kokosnøtt) og sukker. Det viktigste fiskeeksporterende landet er New Zealand. Salg av fiskelisenser til andre lands fiskeflåter, blant annet Japans og USAs, gir til dels betydelige inntekter da mange av stillehavslandene rår over store havområder.

Fosfatutvinning har stor økonomisk betydning på flere øyer. På en rekke stillehavsøyer har inntekter fra militære installasjoner og bistand fra utland stor betydning.

Turisme har stor betydning blant annet i Australia, New Zealand, Fiji, Fransk Polynesia, Samoa og Hawaii.

De tidligste menneskene som befolket Oseania, kom trolig fra Sørøst-Asia. Det er mulig at Papua Ny-Guinea fikk en befolkning tidligere enn Australia, som begynte å bli folkesatt for cirka 65 000 år siden, da kystlinjen var omkring 100 meter lavere enn dagens nivå. De tidligste menneskene kom inn fra Timor.

I løpet av flere årtusener oppsto, på grunn av store avstander, en rekke mindre samfunn med store språklige og kulturelle særpreg og forskjeller. De produserte ikke metaller, men derimot keramikk flere steder. Noe av verdens tidligste jordbruk oppsto på Ny-Guinea.

Båtbygging (blant annet store utriggerbåter) og godt kjennskap til navigasjon, havstrømmer og sjøruter mellom kyster, førte til seilaser og utvandring til Fiji og Tonga til Samoa, og deretter til Cookøyene, cirka 1500–500 fvt. Stillehavsområdet ble folkesatt gradvis fra øst mot vest. Tahiti fikk bosetning mellom 300 og 800 evt., New Zealand omkring 1350 evt., Hawaii cirka 300–500 og Påskeøya lengst øst kanskje cirka 1200 evt.

Tu’i Tonga-riket ble grunnlagt på 900-tallet og ekspanderte mellom 1200 og 1500.

Portugisere oppdaget Ny-Guinea i 1511, men for alvor først i 1526. Europeernes utforskning av Oseania begynte under portugiseren Fernão de Magalhães’ (Ferdinand Magellan) jordomseiling da han i 1521 krysset Stillehavet, men bare oppdaget noen ubebodde atoller før han kom til Guam. I 1542 kom spanieren Lopés de Villalobos til Palau. Den første som krysset Stillehavet fra vest mot øst, var spanieren Andrés de Urdaneta i 1565.

Nederlendere var anførere i den tidlige utforskningen av Australia i første halvpart av 1600-tallet. Det skjedde under forsøk på å utvide deres handelsvelde fra Ostindia til Oseania. Pieter Nyuts nådde Sør-Australias kyst i 1627, og nordkysten ble besøkt i 1636. Jacob Roggeveen oppdaget Påskeøya og Samoa i 1721–1722. Abel Tasman «oppdaget» det nordvestlige Australia, Tasmania, New Zealand, Tonga og Fiji på 1640-tallet.

Franske oppdagere i Oseania på 1700-tallet var blant annet Louis-Antoine de Bougainville (Salomonøyene) og Jean François de Lapérouse, også kjent som Galaup.

James Cook gjennomførte tre forskningsreiser i Oseania i perioden 1769 til 1779. Han ble drept på Hawaii i 1779. Britene opprettet en koloni i Australia i 1788. I 1789 førte mytteriet på seilskipet ‘Bounty’ til at flere mytterister via et opphold på Tahiti seilte til Pitcairn-øyene og bosatte seg der. Øygruppen ble senere en britisk koloni.

Utover på 1800-tallet var det først og fremst handelsmenn og misjonærer som interesserte seg for Oseania. Briter opprettet kolonier på New Zealand i 1840 og Fiji i 1872, og mange landområder i Oseania ble en del av det britiske imperiet. Sammenslutningen av seks britiske kolonier i Australia førte til at Australia ble britisk dominion i 1901, mens New Zealand fikk dominionstatus i 1907.

Tyske handelsmenn etablerte seg på Samoa i 1900 og det tyske koloniriket omfattet etter hvert også Ny-Guinea (1884), Karolinene, Marianene og Marshalløyene.

Frankrike erobret Ny-Caledonia i 1853 og Fransk Polynesia i 1889.

USA ekspanderte også i området. Blant annet ble Hawaii et amerikansk territorium i 1898 (og delstat i 1959), og Øst-Samoa og Guam ble også amerikanske besittelser.

Etter første verdenskrig ble de tyske koloniene i Stillehavet mandatområder under Australia, New Zealand og Japan. Under andre verdenskrig invaderte japanske styrker Ny-Guinea, Salomonøyene og andre øyer i Stillehavet. Japan kom i krig mot USA etter det overraskende angrepet på den amerikanske flåtehavnen Pearl Harbor på Hawaii i 1941. Etter blodige kamper mellom amerikanske og japanske tropper på mange stillehavsøyer tapte japanerne blant annet slaget om Korallhavet og ble endelig beseiret i 1945.

Den første av 66 amerikanske tester av atombomber på Marshalløyene ble gjennomført på Bikini-atollen i 1946. Australia, New Zealand og USA inngikk forsvarspakten ANZUS i 1951. Samme år ble den første amerikanske hydrogenbomben testet på Enewetak-atollen

I 1946 fikk fransk polynesierne fransk statsborgerskap og øyenes status ble endret til et oversjøisk territorium. I 1957 endret det franske protektoratet Etablissements des français en Océanie (EFO) navn til Fransk Polynesia. På 1960-tallet ble et par atoller i Tuamotuøyene et internasjonalt omstridt prøvested for franske atombombesprengninger. Den siste testen ble gjennomført i 1996.

Mellom 1962 og 1991 ble mange tidligere kolonier i Stillehavet uavhengige stater: Samoa i 1962, Nauru i 1968, Fiji og Tonga i 1970, Papua Ny-Guinea i 1975, Salomonøyene og Tuvalu i 1978, Kiribati i 1979, Vanuatu i 1980, Marshalløyene i 1986, Mikronesiaføderasjonen i 1986 og Palau 1991.

Ny-Caledonia er et fransk oversjøisk territorium og Fransk Polynesia er et fransk oversjøisk land.

Mange av stillehavsstatene hører til de minste i verden både med hensyn til landareal og befolkning, og båndene til de tidligere kolonimaktene er fremdeles sterke.

Les mer om Oseanias historie

• verdensdel
• Stillehavet