Antarktis

Selve det antarktiske kontinent dekker cirka 14 millioner kvadratkilometer, hvorav de flytende isbremmene utgjør anslagsvis 1,5 millioner kvadratkilometer. Kontinentet er atskillig større enn Europa, men mindre enn Sør-Amerika. Hovedmassen av kontinentet ligger sør for 70° sørlig bredde, mens den antarktiske halvøy strekker seg nord til omtrent 60° S.

Kontinentet består av to distinkte områder; Øst- og Vest-Antarktis. Øst-Antarktis er i all hovedsak et sammenhengende kontinent som stort sett ligger på havnivå, men hvor det også finnes opp til 3000 meter høye fjelltopper. Praktisk talt hele Øst-Antarktis er dekket av en tykk innlandsis. Også Vest-Antarktis fremstår som én, sammenhengende landmasse på grunn av en overliggende innlandsis, men store deler av Vest-Antarktis ville i realiteten ligge under havnivå hvis ismassene ble fjernet. Vest-Antarktis består av de tre hovedområdene Den antarktiske halvøy, Ellsworth Land og Marie Byrd Land.

Antarktis var en del av superkontinentet Gondwanaland, som for 200 millioner år siden besto av Australia, New Zealand og mesteparten av Afrika, India og Sør-Amerika i tillegg til det som vi i dag kjenner som Øst-Antarktis. Antarktis fikk dagens form og beliggenhet for cirka 30 millioner år siden. Den eldste berggrunnen i Øst-Antarktis er minst tre milliarder år, en av de eldste berggrunner i verden. Berggrunnen i Vest-Antarktis er cirka 700 millioner år.

Det antarktiske kontinentet er omgitt av Sørishavet, som skiller Antarktis fra de øvrige verdenskontinentene. Sørishavet har ikke en klar avgrensning mot land i nord, men smelter inn i Atlanterhavet, Stillehavet og Det indiske hav. I vintersesongen fryser havet omkring kontinentet og danner et isdekke som ved maksimum utbredelse i september er like stort som, eller til og med større, enn innlandsisen. I Sørishavet, mellom 45° og 60° S, finner vi også de spredte subantarktiske øyene.

• Les mer om Antarktis' geografi.

Antarktis er et kaldt kontinent, noe som blant annet skyldes kontinentets geografiske beliggenhet og dets høyde over havet. På kontinentet varierer den årlige gjennomsnittstemperaturen fra cirka –60 °C i de høyestliggende områdene til cirka –10 °C i kystområdet. I 1983 ble den laveste temperatur som noen gang er målt på jordkloden, –89,2 °C, registrert på den russiske forskningsstasjonen Vostok i Antarktis.

Nedbøren i Antarktis kommer praktisk talt bare i form av snø, og faller for det meste i kystområdene hvor det kan komme 600–1800 millimeter snø per år. På platået vil det sjelden komme mer enn 250 millimeter snø per år.

Antarktis er et vindfullt kontinent. I den sørlige polarfrontsonen dannes det stadig nye lavtrykk som kontinuerlig fører med seg stormer og vind i kystområdene. Samtidig strømmer den kalde tunge luften som ligger over polplatået ned mot kysten. Når disse fallvindene blir sterke nok, kan de forårsake store snøstormer med vindhastighet som er målt opp til 90 meter per sekund i enkelte områder på kysten.

Siden Antarktis dekker et stort og relativt utilgjengelig område finnes det ikke så mye data om klimautviklingen, og det er vanskelig å si noe generelt om endringer over tid. På Antarktishalvøya har lufttemperaturene økt med 2,5 °C over de siste 50 årene, omtrent fem ganger raskere enn den globale gjennomsnittsverdien.

Det forventes oppvarming over hele Antarktis, selv om manglende data gjør det vanskelig å modellere utviklingen med tilstrekkelig sikkerhet. Endringer som dette vil påvirke både det fysiske og det biologiske miljøet i Antarktis, og på sikt endre kontinentets karakter betydelig.

• Les mer om Klima i Antarktis.
• Les mer om Antarktis og globale klimaendringer.

I løpet av den første halvdelen av dette århundret fremmet syv land territorialkrav i Antarktis: Argentina, Australia, Chile, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia. Argentinas, Chiles og Storbritannias kravområder er til dels overlappende, mens det ikke foreligger krav i en sektor i Vest-Antarktis. Ingen av kravshaverlandene har fått allmenn internasjonal anerkjennelse for sine krav. Kravshaverlandene har gjennom Antarktistraktaten gått med på å la kravene bero så lenge traktaten er i kraft.

Etter andre verdenskrig ble det gjort flere forsøk på å finne løsninger på suverenitetsproblemene i Antarktis. Forskningsinteressene ble utgangspunktet for løsningen. Under det internasjonale geofysiske året (IGY) i 1957–1958 var tolv nasjoner med på et svært vellykket forskningssamarbeid i Antarktis. Dette samarbeidet la grunnlaget for at Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) ble opprettet i 1958, og for at Antarktistraktaten ble inngått i 1959.

Antarktistraktaten trådte i kraft 23. juni 1961. Traktaten fastsetter det juridiske rammeverket for området sør for 60° S. Hovedlinjen i traktaten er at Antarktis kun skal benyttes til fredelige formål, det skal være frihet for vitenskapelig forskning, internasjonalt vitenskapelig samarbeid skal fremmes og territoriale krav skal legges til side så lenge traktaten er i kraft.

Flere andre avtaler har blitt forhandlet frem under Antarktistraktaten hvorav Convention for the Conservation of Antarctic Seals (CCAS), Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (CCAMLR) og Protocol on Environmental Protection to the Antarctic Treaty (miljøprotokollen) er de fremste.

• Les mer om politiske forhold i Antarktis.

Den menneskelige historien i Antarktis er kort. Grovt sett kan den deles opp i fire tidsepoker: oppdagelsesepoken, den heroiske epoken, den mekaniske epoken og den vitenskapelige epoken.

James Cooks kryssing av den sydlige polarsirkel i 1773 innledet en periode med forholdsvis stor fangstvirksomhet i Sørishavet. Kombinert med oppdagelsesvirksomhet ga dette grobunn for oppdagelsesepoken. Fangstvirksomheten ble ledet an av amerikanske og britiske selfangere. Disse oppdaget på sine ferder flere av de subantarktiske øyene.

I januar 1820 fikk den russiske admiralen, Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som den første, øye på det antarktiske kontinentet, nærmere bestemt halvøya. Etter dette skjedde oppdagelsene slag i slag og gled over i perioden som omtales som den heroiske epoken, da for eksempel de tidligste overvintringene på kontinentet ble gjennomført og det ble gjort framstøt og erobring av Sørpolen.

I den mekaniske epoke begynte man å eksperimentere med bruk av fly og snøtraktorer. Fly ble introdusert i Antarktis i 1928 av Hubert Wilkins. Den vitenskapelige epoken startet med den norskbritisk-svenske Maudheimekspedisjonen i 1949–1952. Den tok for alvor av under det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957–1958, hvor tolv land var involvert i vitenskapelig arbeid i Antarktis. I denne perioden ble det bygd en rekke nye forskningsstasjoner på kontinentet. Gjennom denne innsatsen oppdaget man fordelene ved å ha et godt organisert internasjonalt forskningssamarbeid i Antarktis, som førte til etableringen av vitenskapskomiteen SCAR (Scientific Committee on Antarctic Research) i 1958.

Den vitenskapelige virksomheten er selve bærebjelken i Antarktistraktatsystemet, og siden de første store forskningsekspedisjonene fant sted for bare 50–60 år siden har både det faglige og geografiske virkeområdet utviklet seg kraftig. I dag er det rundt 75 sommer- og helårsstasjoner i drift på kontinentet. Også Norge har en forskningsstasjon i Antarktis. Troll ble opprinnelig oppført i 1989–1990 som en sommerstasjon, men fra 2005 benyttes den som en helårlig og permanent forskningsstasjon.

• Les mer om Ekspedisjoner i Antarktis og Forskning i Antarktis.

• Sydpolen

• Norsk Polarinstitutts nettsider

• Beck, Peter J.: The international politics of Antarctica, 1986, isbn 0-7099-3239-1
• Bush, William Murdoch: Antarctica and international law : a collection of inter-state and national documents, 1982-, 3 bind (Index, 1988)
• Elzinga, Aant, red.: Changing trends in Antarctic research, 1993, isbn 0-7923-2267-3
• Fifield, Richard: International research in the Antarctic, 1987, isbn 0-19-854216-x
• Fogg, Gordon Elliott: A history of Antarctic science, 1992, isbn 0-521-36113-3
• Fure, Odd-Bjørn: Norsk utenrikspolitikks historie, bind 3, 1996, isbn 82-00-22531-3
• Njåstad, Birgit: Antarktis: norsk natur- og kulturminneforvaltning, 1999 (del 4: «Internasjonal status»), isbn 82-7666-164-5
• Strategi for norsk forskning i Antarktis, utgitt av Norges forskningsråd, 1997, isbn 82-12-00879-7