[go: up one dir, main page]

Pesta i trappen

Svartedauden var en avgjørende hendelse i norsk historie med virkninger langt framover i tid. 1350 kan derfor regnes som skillet mellom høy- og senmiddelalderen i Norge.

Av /Foto: Morten Thorkildsen, Nasjonalmuseet .
Lisens: fri
Eriks kroningsbrev 1397

Den norske senmiddelalderen var preget av politiske foreninger med naboland. Bildet viser kong Eriks kroningsbrev fra 1397, da Kalmarunionen ble inngått. Kalmarunionen var foreningen som formelt bestod mellom de tre nordiske rikene Danmark, Norge og Sverige i perioden 1389/1397–1521. Sverige stod imidlertid reelt utenfor unionen i lange perioder etter 1434.

Av /foto Tom Jersø/Rigsarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Norge i senmiddelalderen regnes som den perioden i norsk historie som varte fra rundt 1350 til 1537.

Faktaboks

Også kjent som

Norge i seinmiddelalderen, Noreg i seinmellomalderen

I 1319 døde den siste kongen av Sverreætta, Håkon 5. Magnusson (1299–1319), og fasen med nordiske unioner begynte da Håkons dattersønn, Magnus Eriksson (1319–1355/74), arvet Norge samtidig som han ble valgt til svensk konge. En lang tradisjon innenfor norsk historieskriving har villet se dette som inngangen til senmiddelalderen.

Pestens ankomst til Norge rundt 1350, den store manndauden (Svartedauden), representerte imidlertid en mye mer avgjørende hendelse i norsk historie med virkninger langt framover i tid. 1350 er derfor et bedre år som overgang fra høy- til senmiddelalderen.

Kongefellesskapet med Sverige slik det var etablert i 1319, ble oppløst ved Håkon 6. Magnussons (1355–1380) tronbestigelse i 1355. Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram til Håkon 6s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397, da det norske kongedømmet ble del av et nordisk unionskongedømme.

I dette politiske fellesskapet ble den unionelle kongemakten i stigende grad sentralisert og danskdominert, mens de norske politiske elitene kjempet etterhvert på vikende front for å forsvare sine interesser og Norges politiske autonomi inntil Norge ble erklært å skulle reduseres til en dansk provins i Christian 3s danske håndfestning fra 1536. Året etter sikret unionskongen seg den fulle kontrollen over Norge og den egentlige foreningstiden med Danmark startet.

I det nye unionelle fellesskapet ble Norge likevel ikke en dansk provins på nivå med Jylland, Fyn, Sjælland og Skåne, men et politisk umyndiggjort rike, et lydrike, underordnet Danmark i en tidstypisk konglomerat- eller sammensatt stat.

Fra innenlandsk til unionelt kongedømme

Magnus 7 Eriksson
Magnus 7 Erikssons kongedømme representerer innledningen til senmiddelalderen i Norge. Magnus var sønn av den norske kongen Håkon 5s datter Ingebjørg. Håkon hadde ingen sønner, og da han døde i 1319 arvet Magnus Norge av morfaren. Samme år ble han også konge i Sverige etter farbroren. Slik fikk Norge og Sverige felles konge. Bildet av Magnus er fra Magnus Erikssons landslag, den første svenske landsloven, som trådte i kraft rundt 1350.

Svensk-norsk samarbeid

Magnus Eriksson fortsatte å regjere over deler av Norge etter at sønnen, Håkon 6, tok over som myndig norsk konge i 1355, i tillegg til å regjere Sverige. Magnus beholdt blant annet kontrollen over området på begge sider av Oslofjorden, inkludert Båhuslen, med borgene Tunsberghus og Båhus.

Den tradisjonelle forestillingen om at kongedømmets apparat i Norge umiddelbart brøt varig sammen etter den store pestbølgen i 1349/1350, har ikke blitt styrket av nyere forskning. Tvert i mot har den gitt grunnlag for å tegne et vitalt og levedyktig norsk samfunn også under det innenlandske norske kongedømmets siste fase i middelalderen, det vil si fram til Kalmarunionens inngåelse i 1397. Det harmonerer også bedre med den aktive rollen som det norske kongedømmet i perioden spilte i nordisk og nord-europeisk politikk.

Norsk og svensk politikk forble sterkt forbundet også etter 1355. Allerede året etter gjorde Magnus' eldste sønn, Erik, opprør mot faren med støtte av en sterk fraksjon innenfor det svenske aristokratiet. Resultatet var en riksdeling mellom far og sønn også i Sverige, lik den som allerede eksistert i Norge. Da Erik brått døde i 1359, ble Magnus på ny svensk enekonge i tillegg til å beholde sin norske riksdel.

Avtaleverket fra 1343/1344 som skulle sikre oppløsningen av det norsk-svenske kongefelleskapet, hadde imidlertid brutt sammen med Eriks død. Allerede i 1361/1362 var freden mellom kong Magnus og avgjørende deler av det svenske aristokratiet, også brutt. Striden stod både om kongens innenlandske politikk, men også om utenrikspolitikken, særlig kampen om å vinne varig herredømme over de østdanske landskapene Skåne og Gotland.

En kort periode var det også brudd mellom Magnus og Håkon 6 der sistnevnte ble valgt til svensk konge i 1362. Far og sønn forsonte seg imidlertid raskt og slo inn på en felles og samkjørt politikk som norske og svenske konger. Med det var det norsk-svenske kongefelleskapet gjenopprettet i sin helhet, denne gangen under to konger.

Allianse med Danmark

Albrekt av Mecklenburg
Albrekt av Mecklenburg ble svensk konge i 1364. Portrettdetalj fra gravmonumentet i Doberan i Tyskland.
Albrekt av Mecklenburg
Av .

For å styrke sin politiske posisjon, ikke minst overfor det uregjerlige svenske aristokratiet, hadde Magnus og Håkon søkt allianse med den danske kong Valdemar Atterdag. Slike allianser ble ofte garantert gjennom ekteskap, og Håkon var allerede i 1359 blitt forlovet med Valdemars datter, Margrete (Margareta). Valdemar var en upålitelig alliansepartner som hensynsløst og målbevisst arbeidet for å gjenreise den danske kongemakten som hadde ligget i ruiner i 1330-årene.

I 1360/1361 satte Valdemar kronen på sitt danske gjenreisningsarbeid ved å gjenvinne skånelandskapene og Gotland fra svensk herredømme. Dermed hadde Valdemar også befestet posisjonen sin som en trussel for store deler av det svenske aristokratiet.

På tross av dette, eller kanskje nettopp derfor, fornyet Magnus og Håkon alliansen med Valdemar i 1363, og fullbyrdet forsoningen med at kong Håkon ektet Margrete. Reaksjonen fra medlemmer av det svenske aristokratiet var å avsette både Håkon og Magnus som svenske konger og i stedet velge Magnus' fetter, den tyske Albrekt av Mecklenburg. Hans far, hertug Albrekt, hadde lenge arbeidet for å utvide maktområdet sitt i Norden og østersjøregionen, og både den svenske og den danske tronen var innenfor rekkevidde for mecklenburgsdynastiet. Også hanseatene var aktive i den nordiske politikken med mål om å sikre handelsinteressene sine i regionen best mulig.

En del svenske stormenn holdt imidlertid fast ved Magnus og Håkon som svenske konger, og deler av Vest-Sverige forble under kontroll fra Norge. Den skandinaviske halvøya var dermed delt mellom rivaliserende dynastier der neste avgjørende strid ble kampen om den danske tronen etter Valdemars død i 1375. Det lyktes Margrete og Håkon å få sønnen, Olav, valgt til dansk konge (Oluf 2) i konkurranse med mecklenburgernes kandidat i 1376.

Margrete blir skandinavisk regent

Dronning Margrete
Kalmarunionen forbindes sterkt med dronning Margrete, som var den reelle riksstyreren frem til sin død i 1412.

Da Olav 4 (1380/81–1387) arvet Norge etter sin far i 1380, kom landet i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent. Ved Olavs tidlige død i 1387, valgte riksrådene både i Danmark og Norge Margrete til rikenes «mektige frue og rette husbond». I Sverige hadde kong Albrekts styre raskt avfødt misnøye både blant aristokrati og øvrige befolkning som følge av mecklenburgeres posisjon i forvaltningen og påståtte urimelige skattepålegg. Flere oppgjør hadde ikke lyktes i å bilegge konflikten permanent, og opposisjonelle svenske stormenn søkte allianse med dronning Margrete. De valgte henne til Sveriges «mektige frue og husbond» i 1388, og året etter ble Albrekt slått og fengslet.

Margretes nærmeste arving, søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern (1389-1442), ble utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik ble myndig, og at kongearven heretter skulle regnes fra ham. Erik var for øvrig tipptippoldebarn av Håkon 5. I 1396 ble Erik også hyllet som konge i Danmark og Sverige.

På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik så kronet til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Hva møtedeltakerne ellers ble enige om når det gjaldt innholdet i den framtidige unionen, er uklart og noe som historikere i moderne tid har diskutert til dels heftig.

Kalmarunionen

Unionsmonumentet
Detalj fra Unionsmonumentet i Kalmar av kunstneren Roj Friberg. Monumentet ble reist i forbindelse med 600-årsjubileet i 1997.
Unionsmonumentet
Av .
Unionsbrevet
Unionsbrevet for Kamlarunionen av 1397. Hvorvidt dette brevet var en juridisk kontrakt eller bare et utkast er forskerne uenige om.
Av /foto Tom Jersø/Rigsarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Kalmarunionens historie kan deles inn i ulike faser etter hvordan unionsfellesskapet fungerte. Både Margrete, som døde i 1412, og kong Erik søkte å samle mest mulig makt innenfor sentralstyret til monarken og den nærmeste rådgiverkretsen. Den grunnleggende styringstanken var at enkeltpersoner i stedet for politiske organer i størst mulig grad skulle ta del i unionsmonarkens styre av rikene. Hvert enkelt lands riksråd og riksembeter ble derfor liten grad trukket inn i styret av unionen. Noen av de danske riksembetene fikk imidlertid over tid funksjon som unionelle embeter i takt med at unionsmonarken gjennomgående oppholdt seg i Danmark, som ble unionens hovedland.

Lensvesenet og aristokratiet

Eriks danske unionssegl
Erik fra Pommern ble valgt til Margretes etterfølger og ble kronet i Kalmar i 1397.
Eriks danske unionssegl
Av .

Det mangler en samlet systematisk oversikt over forvaltningen i Norge i senmiddelalderen, inkludert hvem som bekledde forvaltningspostene. Hovedtrekkene kan likevel skisseres. Forvaltningssystemet i hele unionen var lensvesenet. Et len var et avgrenset territorium der lenstakeren hadde ansvar for rettshåndhevelse, oppebørsel (skatt og bøter) og hærvesen. Kongen var den som tildelte lenene, og han krevde militære eller andre tjenester som gjenytelse.

På 1400-tallet var det omlag 50 len i Norge av varierende størrelse. De viktigste var høvedsmannspostene på borgene Båhus, Akershus, Tunsberghus (fram til 1503) og Bergenhus. Disse slottshøvedsmennene fikk i økende grad ansvaret for oppebørselen fra flere andre len, i tillegg til å forvalte lenet som lå direkte under borgen.

I Norge som i de andre unionsrikene var det et overordnet mål for aristokratiet at landets forvaltningsposter skulle være forbeholdt innenlandske menn. Det norske aristokratiet ser da også ut til å ha fått beholde flertallet av de norske forleningene for seg selv i senmiddelalderen. Markerte og viktige unntak var imidlertid slottslenene. De var så avgjørende for at unionsmonarken skulle beholde kontrollen over Norge, at han gjennomgående satte menn på borgene som han stolte fullt og fast på.

I datidens politiske klima betydde det ofte utenlandske menn. Uten slektsbakgrunn eller nevneverdig gods i landet var slike personer særlig avhengig av monarkens gunst for sin sosiale posisjon. Det gjorde dem i utgangspunktet til mer lydige redskap for oppbyggingen av en sterk kongemakt, enn innenlandske menn.

Dersom en utenlandsk stormann slo seg ned i Norge, giftet seg og fikk gods i landet, ville han imidlertid som regel få felles politiske interesser med innfødte stormenn. Når en vil vurdere utenlandske menns rolle i og betydning for den politiske utviklingen i Norge i senmiddelalderen, må en derfor skille mellom de som ble naturaliserte nordmenn og de som bare oppholdt seg i Norge så lenge de hadde en forvaltningspost i landet.

Når det gjelder det norske, verdslige aristokratiet i senmiddelalderen, har nyere forskning avdekket at det var betydelig mer tallrikt enn hva som tradisjonelt har vært hevdet. Fram til rundt midten av 1400-tallet skilte det samtidig seg ut et mer eksklusivt riksrådsaristokrati fra de bredere lagene av aristokratiet, med et betydelig nettverk av klienter. Disse klientnettverkene var viktige pilarer for høyaristokratiets samfunnsposisjon. Den økende eksklusiviteten gjorde imidlertid det høyaristokratiske sjiktet sårbart ut fra periodens demografiske forhold og ikke minst unionsmonarkiets struktur.

Monarkens rolle

En unionsmonark var ikke nødvendigvis avhengig av å opprettholde et bærekraftig norsk høyaristokratisk sjikt på samme måte som de tidligere innenlandske kongene i Norge. I en maktpolitisk sammenheng var det viktig på lang sikt at medlemmer av norske aristokratiske slekter i stigende grad nådde til topps eller gjorde annen administrativ eller sosial karrière innenfor kirken eller i tilknytning til dens organisasjon, ikke innenfor kongedømmets apparat. Kirken tok dermed i økende grad over og videreførte det tidligere innenlandske kongedømmets funksjonelle samarbeid med grupper i det norske samfunnet i senmiddelalderen.

Både geografisk plassering og ressurser bidrog til at Danmark mer og mer ble det reelle hovedlandet i unionen. Det var her monarken oppholdt seg og virket jevnlig, mens Sverige og særlig Norge sjelden ble besøkt. I Danmark ble dermed sentralmakten opprettholdt og utviklet av en tilstedeværende monark, med de ringvirkningene det gav i det danske samfunnet. Norge merket mye mindre ringvirkninger av en aktiv sentralmakt. Det sentraliserte unionsstyret under Margrete og Erik hadde likevel ikke bærekraft i det lange løp.

Christoffer (1442-1448)

Christoffer
Christoffer var unionskongen fra 1442 til 1448.
Christoffer
Av .

I 1434 brøt det ut opprør i Sverige som bredte seg til Danmark og Norge. Opprørene, som fikk oppslutning både blant bønder og aristokrater, bunnet i misnøye med skattepålegg, utlendinger i forvaltningen og andre påståtte følger av det sentraliserte unionsstyret.

Resultatet var at kong Erik ble fordrevet fra alle tre rikene, og i stedet ble den tyske Christoffer fra Bayern (1442-1448) valgt til ny nordisk unionskonge. Denne gangen ble kongen valgt og kronet separat i hvert rike. Det signaliserte den løsere unionsmodellen som opprørerne hadde siktet mot, der hvert lands riksråd tok mer regelmessig del i landets styre. Sverige ble likevel etter 1434 aldri mer en lojal og stabil unionspartner. Opprøret som brøt ut det året, innledet prosessen som med akselererende fart skulle føre til at Sverige brøt ut av unionen for godt og et innenlandsk kongedømme ble gjenopprettet under Gustav Eriksson (Vasa) i 1523.

Karl Knutsson Bonde og Christian 1 (1448-1481)

Segl

Segl. Seglene på unionstraktaten av 1450 mellom Norge og Danmark.

Av /NTB Scanpix ※.
Karl Knutsson Bonde
Statue i tre av Karl Knutsson Bonde, laget av den tyske billedhuggeren Bernt Notke, ca. 1500. Karl var konge i Norge i 1449-1450. Flere norske stormenn ønsket han som konge, men han måtte til slutt gi tapt for danske Christian 1.
Karl Knutsson Bonde
Av /foto: Jacob Truedson Demitz.
Christian 1 og Dorothea
Christian 1 og dronning Dorothea. 1500-talls-kopi av samtidig portrett. Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg.
Christian 1 og Dorothea
Av .

Neste avgjørende unionsstrid etter 1430-årenes opprør kom i kjølvannet av den barnløse kong Christoffers død i 1448. Den svenske stormannen Karl Knutsson Bonde lyktes i å bli valgt til svensk konge med mål om å bli den nye unionskongen i neste omgang. Danskene valgte imidlertid Christian (Christiern) fra det vesle nordtyske fyrstedømmet Oldenburg til konge. De to nordiske kongene kjempet deretter om den norske tronen; Christian som ledd i kampen for å gjenopprette treriksunionen under sitt septer, Karl for å styrke sitt svenske kongedømme ved å gjenopprette det svensk-norske politiske fellesskapet fra hundre år tidligere.

I Norge kom det fram ønsker om en egen norsk konge, men det reelle valget kom til å stå mellom Karl og Christian. Førstnevnte ser ut til å ha hatt størst støtte både i kirken, det verdslige aristokratiet og den øvrige befolkningen. Christian ble imidlertid foretrukket av flere mektige medlemmer av riksrådet, og tilhengerne hans kontrollerte Akershus og dermed en sentral del av landet. Blant lederne for Christians og Karls partier fantes henholdsvis lojale støttespillere for en dansk-norsk union og menn med familiære og økonomiske bånd til Sverige. En har likevel, karakteristisk nok, ikke funnet et fast og entydig mønster for flertallet av stormennenes partivalg.

De norske karltilhengerne må imidlertid ha fryktet at Christian representerte et unionsalternativ med fortsatt dansk dominans, mens de forventet et mer jevnbyrdig forhold mellom rikene i en norsk-svensk personalunion. Bøndene på sin side anså seg åpenbart å ha flest felles interesser med svenskene, og ikke minst ønsket de fred mellom Norge og Sverige.

Et viktig resultat av striden var at de norske politikerne innledet Norges overgang fra et arverike til valgrike, som Danmark og Sverige allerede var. Både Christian og Karl utstedte norske håndfestninger, et sentralt institutt i valgrikeordningen. At kongene ikke lenger skulle kunne påberope seg den norske tronen gjennom arv, men måtte gi politiske garantier og forsikringer for å bli valgt, gav i utgangspunktet den norske rikspolitiske eliten en mye sterkere politisk maktposisjon.

At Karl utstedte en norsk håndfestning og ble kronet til norsk konge i Nidarosdomen i november 1449, var imidlertid ikke tilstrekkelig for å sikre ham den norske tronen varig. Da Karl mistet støtte i Sverige for sitt norske kongedømme, måtte han oppgi Norge til fordel for Christian 1, som ble kronet samme sted som Karl, i august 1450. På turen tilbake til Danmark ble det så inngått en norsk-dansk unionsavtale i Bergen (Bergenstraktaten), som var den første formelle unionsavtalen Norge inngikk i senmiddelalderen. Avtalen knesatte en evig union mellom to helt likestilte riker der bare kongen var felles (personalunion), og at de to landenes riksråd var de egentlige bærerne av sine respektive rikers suverenitet. I praksis kom imidlertid Christian til å gripe relativt lite inn i det indre styret av Norge, og å besøke landet enda sjeldnere.

Det siste gjorde det vanskelig for norske stormenn å kontrollere og påvirke kongens beslutninger og brudd på håndfestningen. Unionsmonarkens styringssystem i Norge var basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon.

Bønder og aristokrater kunne ut fra tildels ulike interesser, i krisesituasjoner gå sammen om å forsvare eksistensen av et innenlandsk norsk riksstyringsapparat kontrollert av innenlandske menn. Interessene bak slike allianser ser imidlertid ikke ut til å ha vært sterke nok i det daglige til å gi grunnlag for at forvaltningsapparatet kunne bli bygd ut bedre på mer permanent basis. Bøndene så seg neppe tjent med et sterkere utbygd og mer kostnadskrevende sentralapparat i Norge, så lenge de ikke ble pålagt urimelige skattekrav og møtte utenlandske menn som ikke kjente norsk lov og sedvane i lokalforvaltningen.

Monarkens passive rolle i innenlandsstyret kan på sin side ha redusert norske stormenns behov for å styrke den institusjonelle sentralforvaltningen. Personlige karriereambisjoner og rivalisering om kongens gunst kan i tillegg ha redusert det norske aristokratiets evne og vilje som gruppe til å fylle kongens rolle i det daglige riksstyret gjennom en riksforstander, som det bare er enkelte og kortvarige tilfeller av i Norge, eller riksrådsutvalg. I Sverige kom riksforstandere til å fylle en helt annen konstant og viktig politisk rolle i perioden, og det samme gjaldt til dels det politiske samvirket mellom aristokrater og grupper av den øvrige befolkningen.

Hans (1483–1513)

Kong Hans
Kong Hans av Norge, Sverige og Danmark. Skulptur av Claus Berg fra cirka 1530.
Kong Hans
Av .

Christian 1s død i 1481 avslørte imidlertid en kraftig politisk misnøye i Norge med kongens styre. Det norske riksrådet satte opp en lang klageliste over kongens brudd på håndfestningen, blant annet at Christian uten riksrådets samtykke hadde pantsatt Orknøyene og Shetland til den skotske kongen i 1468/1469, uttrykte tvil om hvor positiv unionen så langt hadde vært for Norge og søkte allianse med svenskene i de kommende forhandlingene med tronfølgeren Hans og det danske riksrådet. Først i 1483 etter rasling med sablene, samt harde og lange forhandlinger, ble Hans (1483–1513) valgt til norsk og dansk konge ved å godta den mest omfattende og strenge håndfestningen for en unionsmonark så langt (Halmstadrecessen).

Håndfestningen, med ikke mindre enn 51 paragrafer, flere av dem omhandlet særskilte norske krav, var helt i tråd med det norske riksrådets uttrykte mål om en strengt avgrenset personalunion der hvert enkelt lands riksråd var tildelt en sentral plass i riksstyringen, makten til unionsmonarken var sterkt avgrenset og med sterke garantier for indre selvstyre. Rådet ønsket åpenbart at riksstyret skulle fungere som et innenlandsk kongedømme så langt det var mulig innenfor en personalunion.

Utviklingen etter 1483 gjorde imidlertid den maktpolitiske utfordringen for riksrådet med å påse at en valgt konge senere ikke brøt håndfestningen, ekstra vanskelig. At kongen ikke kom til Norge regelmessig, gikk riktignok inn i et vant mønster. Flere av de ledende norske politikerne som hadde stått i spissen for den målbevisste politikken i interregnet i 1481–1483, døde imidlertid etter kort tid uten at nye menn ser ut til å ha kunnet fylle rollene deres fullt ut. En del norske høyaristokratiske menn døde dessuten uten mannlige etterkommere, og en større andel av den norske godsmassen kom gjennom arveskifter på hender til personer med hovedtyngden av sine økonomiske interesser utenfor Norge, som oftest i Danmark.

Det totale antallet verdslige aristokrater, men særlig høyaristokratier, gikk betydelig ned fra slutten av 1400-tallet. Fra samme periode og fram mot 1537, erstattet kirken i stigende grad den fraværende kongemakten som patron i det norske samfunnet.

Den norske erkebiskopen utstedte adelsbrev på linje med verdslige fyrster, men det forhindret åpenbart ikke nedgangen i antallet aristokrater. En slik nedgang kan vi for øvrig også registrere noenlunde samtidig i Danmark og Sverige og i det øvrige Europa.

Unionskongedømmet på sin side allierte seg mer og mer med mektige menn helt eller delvis utenfor de norske slektskretsene, menn som hadde sine politiske, økonomiske og sosiale hovedinteresser knyttet til det danskdominerte unionskongedømmets interesser. Dette gjaldt særlig etter Knut Alvssons opprør i 1501–1502. Opprøret var det mest alvorlige og utfordrende for unionsmonarken i Norge i løpet av senmiddelalderen, ikke minst fordi det var del av et koordinert svensk-norsk opprør mot kong Hans' styre. Christian 1. hadde endelig lyktes i å bli svensk konge i 1457, for igjen å bli avsatt i 1464. I resten av sin regjeringstid hadde Christian forgjeves forsøkt å gjenvinne Sverige, og også sønnen Hans' mål var å gjenreise treriksunionen.

I 1497 greide Hans å vinne Sverige etter et felttog, men hans svenske kongedømme fikk kortere varighet enn farens da opprør brøt ut i 1501. Hans mistet Sverige, men greide å beholde Norge. Opprøret hadde imidlertid gjort unionsmonarken sterkere bevisst om at Norge kunne bryte ut av unionen med Danmark og i stedet alliere seg med Sverige. Reaksjonen var en intensivert og målrettet politikk for å sikre kontrollen over Norge på lang sikt.

Et utslag av denne politikken var altså å utnevne i sterkere grad pålitelige danske høvedsmenn på riksborgene i Norge. De danske høvedsmennene i Norge brakte ofte med seg sine danske klienter til landet der de dannet kjernen i høvedsmannens nettverk som også omfattet norske klienter. Kongen forsøkte også å få større kontroll over den norske kirken ved å få inn sine kandidater på bispestolene. Erkestolen ble gitt den danske kongstjeneren Erik Valkendorf, men han viste seg å være mye mer kirkens enn kongens mann som erkebiskop.

Christian 2 (1513-1523)

Stockholms blodbad
I november 1520 ble Christian 2 valgt til svensk konge. Under kroningsfestlighetene stod Christian bak massehenrettelser av sine motstandere, primært tilhengerne av Sten Sture. Nærmere 100 menn ble henrettet. Hendelsene er kalt Stockholms blodbad og førte til at Sverige forlot Kalmarunionen. I Sverige gjorde massehenrettelsene at kongen ble kalt Christian Tyrann.
Av .

Tronfølgeren Christians (den senere Christian 2.) «visekongedømme» i Norge i årene 1506–1513 var et annet av tiltakene. For første gang på over 120 år virket en representant for kongedømmet permanent innenfor Norges grenser over lengre tid. Resultatet av Christians gjerning i Norge var en fortsatt svekkelse av det norske høyaristokratiet, reduksjon av kirkens uavhengighet som samfunnsmakt og et sterkere kongelig grep om landet. Denne politikken videreførte Christian også som konge (1513–1523).

Christian 2s felttog til Sverige for å bli valgt som svensk konge i 1520, kalt Stockholms blodbad, førte til et svensk opprør der Sverige brøt ut av Kalmarunionen og Gustav Vasa ble svensk konge.

Norge under dansk styre

Kalmarunionen ble aldri formelt oppløst, men regnes for å være over etter at Sverige hadde brutt ut. Unionen mellom Danmark og Norge bestod. Da Christian ble fordrevet fra Danmark og Norge og erstattet av onkelen Frederik 1 som dansk konge i 1523 (1523/1524–1533), forsøkte de norske rikspolitiske elitene nok en gang å sikre Norges politiske autonomi innenfor unionen. Frederik måtte utstede en egen norsk håndfestning som skulle sikre dette, for å bli anerkjent som norsk konge i 1524.

Sammenliknet med situasjonen etter Christian 1s død var imidlertid den norske politiske situasjonen grunnleggende forandret. I 1523/1524 eksisterte ingen samlet verdslig aristokratisk front for å sikre landets interesser. Noe alternativ til unionen med Danmark kom ikke til uttrykk, og den norske politikken ble i stor grad ledet av representanter for den norske kirken med den nye erkebiskopen Olav Engelbrektsson i spissen. Utviklingen hadde ført til at interessene og skjebnen til det norske riket og den norske kirken i stor grad hadde falt sammen.

Reformasjon og umyndiggjøring av Norge

Steinvikholm slott
Steinvikholm slott oppført av erkebiskop Olav Engelbrektsson i 1532.
Steinvikholm slott

Denne norske rikspolitiske symbiosen eller «norske system», som det har blitt kalt, ble enda mer truet da unionsmonarken ble tilhenger av Martin Luther og reformasjonen. Frederik 1 var riktignok forsiktig overfor kirken, men arbeidet målbevisst for å øke kontrollen sin over Norge. Da han døde i 1533 satt kongelojale danske menn på de norske riksborgene. Sønnen, Christian 3 (1536/1537–1559), var ikke bare overbevist lutheraner, men også sterkt preget av sin nordtyske bakgrunn. Som seierherre i den danske borgerkrigen, Grevefeiden, kunne han ikke bare gjennomføre reformasjonen i Danmark, men i forlengelsen av dette også sikre en varig og fast kontroll over Norge ved å fjerne den katolske kirken i landet.

De lojale danske høvedsmennene med sine klientnettverk var samtidig avgjørende for at unionskongen kunne sikre seg det fulle herredømmet over Norge under krisa i 1536–1537. Christians norske hovedmotstander, erkebiskop Olav Engelbrektsson, hadde ingen mulige allierte, verken innen- eller utenlands, som hadde sterke nok interesser i å støtte politikken hans på lang sikt.

Det politiske umyndiggjøringen av Norge kan dermed ses på som resultat av en 30-års maktkamp. I et lengre perspektiv var Christian 3s politikk overfor Norge i 1536-1537 en kulminasjon av det danskdominerte unionsmonarkiets politikk helt siden grunnleggelsen i 1397, klart preget av en nordtysk fyrstepolitikk. Og omveltningene i 1536–1537 var et viktig steg i den statsbyggingsprosessen oldenborgdynastiet hadde ledet siden midten av 1400-tallet. Ut av prosessen kom en tidstypisk konglomeratstat sammensatt av flere riker, hertugdømmer og land, med et sentrum i Danmark og København.

Befolkningsnedgang

Pesta farer landet rundt
Svartedauden, den første i en rekke pestepidemier i senmiddelalderen, kom til Norge i 1349. Theodor Kittelsens tegning Pesta farer landet rundt fra 1904.
Pesta farer landet rundt
Av /Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

De norske kongsinntektene i høymiddelalderen var beskjedne, og en del historikere har hatt vanskelig for å se at inntektene kunne strekke til som grunnlag for den sterke utbyggingen av det kongelige militær- og regjeringsapparatet mot slutten av perioden. Nettopp denne forundringen hos moderne historikere burde være et varsko mot uten videre å overføre vår tids statsfinansielle tankegang til middelalderens samfunnsliv.

Ikke minst er det avgjørende at befolkningen ikke bare betalte skatt til kongen, men også gjorde en betydelig dugnadsinnsats på felt som i dag ville ha vært det offentliges ansvar. Som alt nevnt overlot kongedømmet en god del av hva vi kan kalle offentlige funksjoner i samfunnet, til lokal selvforvaltning i bygd og by.

Det økonomiske fundamentet for samfunnsmaktene kongedømme og kirke fikk uansett en knekk i senmiddelalderen. Kildematerialet svikter for sikre konklusjoner, men den store mannedauden (svartedauden) kan ha redusert folketallet i Norge med 30–45 prosent.

Det avgjørende for samfunnsutviklingen på lang sikt var imidlertid de gjentatte pestangrepene utover senmiddelalderen. Mer enn 60 prosent av norske gårdsbruk ser ut til å ha blitt lagt øde i løpet av perioden 1350–1500, noe som er en sterk indikasjon på at befolkningen hadde sunket mye. Selv om vi ikke kan si med sikkerhet hvor mye folketallet sank, har det vært anslått et folketall på rundt 200 000 i 1500. Et slikt folketallsfall må ha hatt store sosiale og økonomiske virkninger. Materielt viser dette seg ved sterkt fall i jordpriser og jordleieavgifter, stor nedgang i jordbruksproduksjon og et stort antall ødegårder. Utpå 1500-tallet har en kunnet spore en veksttendens igjen, men først rundt midten av 1600-tallet, noen steder enda senere, nådde en igjen bosetningsnivået fra før 1350 – det såkalte «høymiddelaldermaksimum».

Alt fra siste halvdel av 1800-tallet begynte historikere å argumentere for at «Norges nedgang i senmiddelalderen» hadde økonomiske årsaker ved å peke på kongedømmets og aristokratiets relative fattigdom i Norge i forhold til nabolandene. Et syn om at Norge i europeisk sammenheng ble spesielt hardt rammet av pesten og med særlig langvarige følger, ble også utviklet, men nyere forskning har avvist dette.

Uavhengig av dette har det vært hevdet at folketapet under epidemiene rev vekk det økonomiske grunnlaget for et eget norsk riksstyre og «dømte» landet til en underordnet rolle i forholdet til de rikere nabolandene. Mot dette har nyere forskning pekt på at den norske kongemakten ikke bare opprettholdt sin selvstendighet i andre halvdel av 1300-tallet, men opptrådte også politisk og militært aktivt overfor omverdenen.

At betydelig større skatteinntekter dessuten ble hentet ut av den norske befolkningen på begynnelsen av 1500-tallet, avslører et inntektspotensial kongedømmet tidligere i senmiddelalderen ikke kan ha utnyttet fullt ut. Som alt nevnt hang dette trolig sammen med unionskongedømmets struktur. Samtidig er det en kjensgjerning at unionskongene finansierte styringen av Norge gjennom innenlandske inntekter, og at deler til og med ble overført til Danmark.

Økonomisk krise og utfordring for jordeierne

Kongen

De økonomiske virkningene av de gjentatte pestepidemiene for jordeierne, først og fremst konge, kirke og aristokrati, må uansett ha vært en voldsom reduksjon av de samlede inntektene. En slik økonomisk katastrofe kunne en vente ville føre til sammenbrudd for kongemaktens forvaltningsapparat. Etter det første sjokket kom det imidlertid på beina igjen, om enn svekket. Det ble satt i verk tiltak for å begrense inntektstapet mest mulig og for å skaffe nye inntektskilder. Også kirken måtte bidra til å underholde kongemakten, ikke minst ved at kongen tvangslånte kirkelige skatter. Det samme kunne også topparistokrater gjøre, som dessuten stilte deler av sine ressurser til kongens disposisjon når han trengte dem. Når en skal vurdere grunnlaget for et mulig innenlandsk kongedømme i senmiddelalderen, er det derfor ikke nok å se på kongens direkte inntekter. Det er kongens samlede disponible ressurser som er avgjørende.

Kirken

Også den andre samfunnsmakten, kirken, greide å tilpasse organisasjonen sin til den nye inntektssituasjonen, og da enda bedre enn kongemakten. Ikke minst fortsatte kirken å motta større og mindre jordparter i gave, særlig for religiøse tjenester. Og det er overveiende sannsynlig at kirken økte sin andel av det norske jordegodset til opp mot 50 prosent i løpet av senmiddelalderen. Denne økte godsmassen kunne til en viss grad kompensere for inntektstapet. Bispegodset risikerte heller ikke de problemene som oppsplitting etter arveskifter førte med seg for det verdslige aristokratiet. Det ble regelmessig overført intakt og oftest styrket til etterfølgeren. Den sterkt toppstyrte kirkelige administrasjonen hadde dessuten gode muligheter til å møte den økonomiske krisa ved å sette i verk ulike rasjonaliseringstiltak.

Den kirkelige organisasjonen på lokalplan ble bygd ned tilpasset det reduserte folketallet. Samtidig skjedde det en sterk sentralisering, en utvikling som økonomisk favoriserte biskopene og domkapitlene i forhold til soknekirkene og prestebordene (den jorda eller inntektene en prest skulle leve av). Godsmassen ble også rasjonalisert ikke minst ved at kirken gjennom makeskifter fikk slått sammen små eierparter til større eiendommer som var lettere å administrere. At kirkens ledere også fikk utlagt len av kongemakten og drev omfattende handel styrket dem både økonomisk og politisk. Samlet bidrog dette til å styrke kirken som samfunnsmakt i Norge i løpet av senmiddelalderen, og mot slutten av perioden må erkebiskopen ha vært Norges desidert rikeste mann.

Aristokratiet

Den økonomiske krisa ser i første omgang ut til å ha gått hardest ut over de minst ressurssterke delene av det verdslige aristokratiet, som i praksis hadde få alternativer til jordleieinntekter. En utvei for disse mennene til å opprettholde status og nødvendig inntektsnivå, var å søke vern og støtte hos rikere medlemmer av aristokratiet gjennom et klientforhold. Normalt ville det si å gå inn tjeneste som godsforvalter eller i en annen administrativ funksjon.

Denne ordningen, som vi også ser ellers i Norden og Europa, var i emning allerede tidlig på 1300-tallet, men ser ut til å ha blitt mer utbredt i senmiddelalderen som en attraktiv karrieremulighet for kriserammede lavadelsmenn. Dette var del av en polarisering som foregikk innenfor aristokratiet i perioden. De som trass i krisa maktet å opprettholde plassen sin blant midtre eller helst øvre lag av aristokratiet, ser ikke ut til å ha hatt noe dårligere økonomisk grunnlag for å knytte til seg klienter enn før. Enkelte aristokratfamilier kunne opprettholde status og inntekter ved å slå sammen godskomplekser. Den høye dødeligheten i senmiddelalderen rammet dessuten også aristokratiet, og gunstige arveskifter kunne derfor bety mye for økonomien.

Opphopning av gods på færre aristokrathender medførte at inntektstapet for hver enkelt aristokrat ikke ble redusert i samme grad som den samlede avkastningen av adelsgodset. Ulike typer handelsvirksomhet ser dessuten ut til å ha vært viktig for en del av de mest velstående aristokratene i senmiddelalderen, og en vesentlig forutsetning for at enkelte av dem greide å øke godsinnehavet sitt betydelig i løpet av perioden.

Den økonomiske krisetiden gjorde kongelige ombud enda viktigere som inntektskilde for det øverste sjiktet av aristokratiet. Det var likevel begrenset hvor mange slike ombud som var ledige, og kongemaktens sterkt reduserte inntekter bidrog i stor grad til ytterligere innsnevring. For topparistokratiet kunne det å slå sammen gamle sysler til større len tjene som motvekt mot reduksjonen i inntektene som kongelige tjenestemenn. Liknende inntektstap og behov for å utvide ressursgrunnlaget må også ha kommet i de andre nordiske rikene. Det åpnet trolig blant annet for å vurdere positivt en deling av utgiftene for et kongehus. Alt dette må ha bidratt til at rikseliten i de nordiske landene ble mer åpen for politiske fellesskap.

Det har vært pekt på «krisetendenser» i Norge før pestens ankomst i 1349/1350. Behovet for inntekter må ha vært økende særlig mot slutten av høymiddelalderen, fordi kravene til forvaltningsapparatet stadig økte og en ønsket å bygge ut hærvesenet. Det er sannsynlig at avgiftene i agrarsamfunnet var presset maksimalt i været, slik at overutnytting av ressursene ble nødvendig. Åkerdriften ble intensivert, fordi dette gav størst produksjon i forhold til det tilgjengelige arealet. Februket kom mer i bakgrunnen.

Etter en tid begynte de uheldige virkninger av dette å gjøre seg gjeldende. Jorda ble utpint, og en del gårdsbruk var ikke lenger drivverdige. Samtidig var faren for uår større med et sterkt oppdrevet åkerbruk enn om en hadde hatt et mer avbalansert åker- og februk. Noen gårdsbruk ble derfor fraflyttet, særlig i områder som ikke hadde muligheter for videre bosetningsekspansjon i høymiddelalderen, og der skatte- og avgiftstrykket var størst.

Ødegårder og bedre levekår

ødegård
Befolkningsnedgangen i senmiddelalderen førte til at flere gårder ble lagt øde fordi folk flyttet til bedre og mer sentrale gårder.
ødegård
Av .

Antall ødegårder før 1350 var bagatellmessig i forhold til det store antall gårder som ble lagt øde i senmiddelalderen. Den store manndauden og de følgende pestangrepene i senmiddelalderen må rimeligvis ta ansvaret for det store antallet. Pestbølgen kan i virkeligheten sees som en ventil som lettet presset fra høymiddelalderen. Når så mange levebrød, det vil si gårdsbruk, ble ledige og folketallet sank til halvdelen eller enda mindre, ble levevilkårene for dem som overlevde, bedre. Samtidig skulle en vente at giftermålsalderen sank og at fødselstallet derved steg relativt raskt igjen. Selv om synet om at det tok ekstra lang tid før folketall og bosetning igjen nådde førpestnivå i Norge, er avvist av nyere forskning, er det en kjensgjerning at folketallet i Norge fortsatte å synke utover senmiddelalderen til det nådde et lavmål rundt år 1500.

Den langsomme gjenreisning i Norge har vært vanskelig for historikere å forklare. Det har blant annet vært hevdet at hanseatenes grep om norsk økonomi har hemmet det norske samfunnet i å utvikle seg fritt og naturlig. De områdene som særlig hadde kontakt med hanseatene, på kysten i Nord-Norge, tiltrakk seg imidlertid folk i senmiddelalderen. Fiskerbøndene fant det mer lønnsomt å fiske enn å dyrke korn. Tørrfisk i bytte med korn var en på alle vis lønnsom handel.

Klimaforverring i senmiddelalderen har også vært trukket inn for å begrunne et svakt tempoet i gjenrydningen. Det er imidlertid neppe fruktbart å legge overdreven vekt på klimaet som årsaksfaktor i senmiddelalderkrisa. Mer rimelig kan det synes å betone sosiale, demografiske og økonomiske årsaker. Etter befolkningsreduksjonen gikk en over til en mer ekstensiv driftsform basert på sterkere innslag av fedrift og utmarksnæringer fordi det gav større avkastning i forhold til arbeidsinnsats. Ødegårdene ble en viktig ressurs blant annet til beite og fôrsanking. En må derfor regne med en viss iboende uvilje mot gjenrydning i bondesamfunnet selv.

I et fjelland som Norge hadde godseierne på grunn av strøgodssystemet og krevende kommunikasjonslinjer ikke så sterk makt at de uten videre kunne tvinge gjennom gjenrydding. Den store mannedauden og de senere pestene er imidlertid tilstrekkelig til å forklare den demografiske tilbakegangen og dermed hele agrarkrisa. De gjentatte pestepidemiene kom så hyppig at folketallet på lengre sikt ikke rakk å gjenhente seg og vokse videre før det ble presset videre nedover. Fra begynnelsen av 1500-tallet ser imidlertid pestangrepenes innhogg i befolkningen å ha blitt betydelig redusert, og en varig gjenrydding kom i gang. Denne skjøt raskt fart, og perioden ca. 1520–1660 er kjennetegnet av sterk gjenvekst i bosetningen.

Forskning på senmiddelalderen

Foruten unionene preges altså senmiddelalderen av økonomisk og politisk nedgang for Norge som selvstendig kongedømme på lang sikt. Det er imidlertid lett å la nedgangsperspektivet på norsk historie i perioden dominere for mye. Senmiddelalderen strakk seg over nesten 200 år og inneholdt mange ulike utviklingstrekk som ikke nødvendigvis trakk i samme retning. Et eksempel er de tyske hanseatene som kom til å spille en stor rolle på det handelspolitiske området. Tradisjonelt har norske historikere tildelt hanseatene en negativ rolle i norsk historie, men senere års forskning har nyansert dette ensidig negative bildet.

Senmiddelalderens utvikling er derfor mer sammensatt enn hva det tradisjonelle nedgangsbildet åpner for. Mye av senmiddelalderens samfunnsutvikling i Norge er imidlertid ikke studert, fordi det sentrale spørsmålet for norske historikere gjennom generasjoner har vært å finne årsakene til det såkalte selvstendighetstapet i 1536/1537.

En kan samtidig velge å se det norske middelaldersamfunnet på to plan; det som gjorde kongedømme og kirke i høymiddelalderen rike, gjorde dem som drev produktivt arbeid, fattigere. Når så samfunnsmaktene i senmiddelalderen mistet innflytelse ved svekket økonomisk makt, fikk folk flest det romsligere økonomisk. Heller ikke dette er imidlertid entydig. Det er et allment trekk i senmiddelalderens Europa at de bredere lagene av befolkningen fikk bedre levekår. Dessuten har nyere forskning vist at forvaltningsapparatet i Norge i senmiddelalderen langt fra var så krisepreget og primitivt sammenliknet med høymiddelalderens, som det har vært vanlig å hevde.

En må også i denne sammenhengen skille mellom de to samfunnsmaktene kirke og kongedømme. Selv om den norske kirken var en del av den overnasjonale pavekirken i middelalderen, var den en nasjonal organisasjon på de fleste samfunnsområdene i det daglige. Kirkens utvikling mot en nasjonalkirke ble styrket i senmiddelalderen. Både dens økonomiske ressurser og politiske posisjon sammenliknet med kongedømmets, ser ut til å ha økt i Norge i perioden, og erkebiskopen var som dens leder den mektigste innenlandske politikeren.

Unionskongedømmet på sin side var etter 1397 en institusjon ledet av en monark som sjelden var i Norge, og der politikken i stor grad ble formet ut fra andre interesser og mål enn hva som kan anses som først og fremst norske. På lang sikt er det derfor et spørsmål om ikke en eventuelt svekket maktposisjon for kongedømmet i Norge, vel så gjerne var en følge av at landet var del av et unionskongedømme med senter utenfor landets grenser, som et krisefenomen. Et fortsatt innenlandsk kongedømme i Norge utover i senmiddelalderen ville trolig ha krevd større ressursoverføringer fra befolkningen for å opprettholde og videreutvikle et tilstrekkelig forvaltningsapparat, og dette ville selvsagt ha betydd større byrder for befolkningen.

Samtidig er det nærliggende å anta at et eventuelt norsk innenlandsk kongedømme i perioden ville ha brukt kirkens ressurser mer aktivt til statsbyggende tiltak. Om kongedømmet hadde forblitt en innenlandsk institusjon som kirken, kunne ressursoverføringen fra befolkningen til de to samfunnsmaktene dessuten ha vært mer koordinert både når det gjaldt omfang og utnyttelse.

Både eldre og nyere forskning regner de samme fire hovedkreftene som retningsgivende for samfunnsutviklingen: kongedømmet, geistligheten (kirken), det verdslige aristokratiet og bøndene (folket). I store deler av 1900-tallet lå tyngdepunktet i norsk senmiddelalderforskning i å studere omfanget av ødeleggingen og andre sosiale og økonomiske utslag av krisa i jordbrukssamfunnet. I de siste årene har det imidlertid vært forsket mer på institusjonell, politisk og sosial utvikling, noe som har bidratt til en forsiktig oppvurdering av senmiddelalderen innenfor norsk middelalderforskning.

Det har i den forbindelsen vært pekt på at kontrasten mellom forskningen på høymiddelalderen og senmiddelalderen til en viss grad kan skyldes overdrevne forestillinger om høymiddelalderens kongedømme som «statsmakt».

Kilder til historien

Aslak Bolts jordebok
Aslak Bolts jordebok er en kilde til norsk historie i senmiddelalderen.
Aslak Bolts jordebok
Av /Handbok i norrøn filologi.

Kildemessig representerer senmiddelalderen en nyhet særlig for sosial og økonomisk historie. Etter som leilendingsvesenet vokste fram, fikk de største jordeierne behov for jordebøker, det vil si topografisk ordnede økonomiske registreringer av faste eiendommer og den inntekt disse skulle gi. Det eldste bevarte fragmentet er sannsynligvis et blad av en jordebok for Munkeliv kloster fra muligens omkring 1175. Fra senmiddelalderen er kirkelige jordebøker best bevart. Dessuten foreligger det skattemanntall fra perioden 1514–1528.

Diplomene (brev, dokumenter, aktstykker) kaster først lys over den kongelige og kirkelige virksomheten i hjemlandet og forbindelsene med utlandet, men blir utover i middelalderen stadig bedre kilder også for økonomiske og sosiale forhold i samfunnet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Albrectsen, Esben: Danmark-Norge 1380–1814, b. 1: Fællesskabet bliver til: 1380–1536, 1997, isbn 87-500-3496-0
  • Bagge, Sverre: Mennesket i middelalderens Norge: tanker, tro og holdninger 1000–1300, 1998, isbn 82-03-22233-1
  • Bagge, Sverre: Norsk idéhistorie, b. 1: Da boken kom til Norge, 2001, isbn 82-03-22481-4
  • Benedictow, Ole Jørgen: The medieval demographic system of the Nordic countries, 2nd ed., 1996, isbn 82-91114-04-8
  • Bjørgo, Narve m.fl.: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 1: Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905, 1995, isbn 82-00-22393-0
  • Bjørkvik, Halvard: Aschehougs norgeshistorie, b. 4: Folketap og sammenbrudd: 1350–1520, 1996, isbn 82-03-22032-0
  • Blom, Grethe Authén: Norge i union på 1300-tallet, 1992, 2 b., isbn 82-519-1117-6
  • Hamre, Lars: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998, isbn 82-521-5210-4
  • Helle, Knut, red.: The Cambridge history of Scandinavia, vol. 1: Prehistory to 1520, 2003
  • Helle, Knut: Aschehougs Norgeshistorie, b. 3: Under kirke og kongemakt: 1130–1350, 1995, isbn 82-03-22031-2
  • Helle, Knut: Norge blir en stat: 1130–1319, 1974, ISBN 82-00-01323-5
  • Helle, Knut m.fl.: Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager, 2013, ISBN 978-82-15-01714-3
  • Imsen, Steinar: Noregs nedgang, 2002, isbn 82-521-5938-9
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid, 1956–78, 22 b.
  • Moseng, Ole Georg m.fl.: Norsk historie, b. 1: 750–1537, 2. utgave 2007, ISBN 978-82-15-00415-0

Kommentarer (15)

skrev Christian Stranger-Johannessen

Det er språkfeil i denne setningen:
Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram Håkon 6s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397 da det norske kongedømmet ble del av et nordisk unionskongedømme.

FORSLAG TIL ENDRING:
Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram til Håkon 6s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397, da det norske kongedømmet ble del av et nordisk unionskongedømme.

ELLER
Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram til Håkon 6s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397. Da ble det norske kongedømmet en del av et nordisk unionskongedømme.

svarte Erik Opsahl

Hei!
Takk for korrekturlesingen. Språkfeilen er rettet opp.
Vennlig hilsen
Erik Opsahl

skrev Christian Stranger-Johannessen

Det står "Øyrating" i artikkelen. Når man trykker på lenka kommer man til "Øreting". Jeg foreslår at dere holder dere til ett av disse navnene.

svarte Erik Opsahl

Hei!
Nei, Øyrating er den formen som jeg foretrekker som fagmann. Jeg har sendt et endringsforslag til artikkelen om "Øreting" at det også er kjent som "Øyrating".
Vennlig hilsen
Erik Opsahl

svarte Christian Stranger-Johannessen

Det spiller ingen rolle for meg hvilket navn som blir brukt, men jeg synes det er en fordel om dere velger én av disse som hovedform. Jeg har tidligere kommentert ulike stavinger av navn på konger, hvor det også er en fordel om man holder seg til én form.

skrev Christian Stranger-Johannessen

Unionskongedømmet på sin side var etter 1397 en institusjon ledet av en monark som sjelden var Norge

Jeg regner med at det skal stå:
Unionskongedømmet på sin side var etter 1397 en institusjon ledet av en monark som sjelden var i Norge

svarte Erik Opsahl

Vel, så langt jeg kan se, er det det som står? Og du skriver samme setning to ganger?

Hilsen
Erik Opsahl

svarte Erik Opsahl

Takk, en blir helt blind.

Hilsen
Erik Opsahl

skrev Christian Stranger-Johannessen

Her er det en språkfeil:
På lang sikt er det derfor et spørsmål om ikke en eventuelt svekket maktposisjon for kongedømmet i Norge, vel så gjerne var en følge av at landet var del av et unionskongedømmet med senter utenfor landets grenser, som et krisefenomen.

svarte Erik Opsahl

Takk igjen for korrektur! t'en er nå fjernet i "unionskongedømmet.

Hilsen
Erik Opsahl

skrev Christian Stranger-Johannessen

Her er det en feil i en bildetekst:
Scannet fra John Danstrup's historieverk Danmarks historie fra 1946.

svarte Erik Opsahl

Ja, den er jeg ikke ansvarlig for, og jeg får ikke redigert den teksten.
Erik

svarte Ida Scott

Jeg har retta opp feilen i bildeteksten. Christian Stranger-Johannessen: Når du ser feil i artikkelteksten kan du gjerne legge inn endringsforslag i stedet for å kommentere. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg