Christian 1s død i 1481 avslørte imidlertid en kraftig politisk misnøye i Norge med kongens styre. Det norske riksrådet satte opp en lang klageliste over kongens brudd på håndfestningen, blant annet at Christian uten riksrådets samtykke hadde pantsatt Orknøyene og Shetland til den skotske kongen i 1468/1469, uttrykte tvil om hvor positiv unionen så langt hadde vært for Norge og søkte allianse med svenskene i de kommende forhandlingene med tronfølgeren Hans og det danske riksrådet. Først i 1483 etter rasling med sablene, samt harde og lange forhandlinger, ble Hans (1483–1513) valgt til norsk og dansk konge ved å godta den mest omfattende og strenge håndfestningen for en unionsmonark så langt (Halmstadrecessen).
Håndfestningen, med ikke mindre enn 51 paragrafer, flere av dem omhandlet særskilte norske krav, var helt i tråd med det norske riksrådets uttrykte mål om en strengt avgrenset personalunion der hvert enkelt lands riksråd var tildelt en sentral plass i riksstyringen, makten til unionsmonarken var sterkt avgrenset og med sterke garantier for indre selvstyre. Rådet ønsket åpenbart at riksstyret skulle fungere som et innenlandsk kongedømme så langt det var mulig innenfor en personalunion.
Utviklingen etter 1483 gjorde imidlertid den maktpolitiske utfordringen for riksrådet med å påse at en valgt konge senere ikke brøt håndfestningen, ekstra vanskelig. At kongen ikke kom til Norge regelmessig, gikk riktignok inn i et vant mønster. Flere av de ledende norske politikerne som hadde stått i spissen for den målbevisste politikken i interregnet i 1481–1483, døde imidlertid etter kort tid uten at nye menn ser ut til å ha kunnet fylle rollene deres fullt ut. En del norske høyaristokratiske menn døde dessuten uten mannlige etterkommere, og en større andel av den norske godsmassen kom gjennom arveskifter på hender til personer med hovedtyngden av sine økonomiske interesser utenfor Norge, som oftest i Danmark.
Det totale antallet verdslige aristokrater, men særlig høyaristokratier, gikk betydelig ned fra slutten av 1400-tallet. Fra samme periode og fram mot 1537, erstattet kirken i stigende grad den fraværende kongemakten som patron i det norske samfunnet.
Den norske erkebiskopen utstedte adelsbrev på linje med verdslige fyrster, men det forhindret åpenbart ikke nedgangen i antallet aristokrater. En slik nedgang kan vi for øvrig også registrere noenlunde samtidig i Danmark og Sverige og i det øvrige Europa.
Unionskongedømmet på sin side allierte seg mer og mer med mektige menn helt eller delvis utenfor de norske slektskretsene, menn som hadde sine politiske, økonomiske og sosiale hovedinteresser knyttet til det danskdominerte unionskongedømmets interesser. Dette gjaldt særlig etter Knut Alvssons opprør i 1501–1502. Opprøret var det mest alvorlige og utfordrende for unionsmonarken i Norge i løpet av senmiddelalderen, ikke minst fordi det var del av et koordinert svensk-norsk opprør mot kong Hans' styre. Christian 1. hadde endelig lyktes i å bli svensk konge i 1457, for igjen å bli avsatt i 1464. I resten av sin regjeringstid hadde Christian forgjeves forsøkt å gjenvinne Sverige, og også sønnen Hans' mål var å gjenreise treriksunionen.
I 1497 greide Hans å vinne Sverige etter et felttog, men hans svenske kongedømme fikk kortere varighet enn farens da opprør brøt ut i 1501. Hans mistet Sverige, men greide å beholde Norge. Opprøret hadde imidlertid gjort unionsmonarken sterkere bevisst om at Norge kunne bryte ut av unionen med Danmark og i stedet alliere seg med Sverige. Reaksjonen var en intensivert og målrettet politikk for å sikre kontrollen over Norge på lang sikt.
Et utslag av denne politikken var altså å utnevne i sterkere grad pålitelige danske høvedsmenn på riksborgene i Norge. De danske høvedsmennene i Norge brakte ofte med seg sine danske klienter til landet der de dannet kjernen i høvedsmannens nettverk som også omfattet norske klienter. Kongen forsøkte også å få større kontroll over den norske kirken ved å få inn sine kandidater på bispestolene. Erkestolen ble gitt den danske kongstjeneren Erik Valkendorf, men han viste seg å være mye mer kirkens enn kongens mann som erkebiskop.
Kommentarer (15)
skrev Christian Stranger-Johannessen
Det er språkfeil i denne setningen:
Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram Håkon 6s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397 da det norske kongedømmet ble del av et nordisk unionskongedømme.
FORSLAG TIL ENDRING:
Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram til Håkon 6s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397, da det norske kongedømmet ble del av et nordisk unionskongedømme.
ELLER
Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram til Håkon 6s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397. Da ble det norske kongedømmet en del av et nordisk unionskongedømme.
svarte Erik Opsahl
Hei!
Takk for korrekturlesingen. Språkfeilen er rettet opp.
Vennlig hilsen
Erik Opsahl
skrev Christian Stranger-Johannessen
Det står "Øyrating" i artikkelen. Når man trykker på lenka kommer man til "Øreting". Jeg foreslår at dere holder dere til ett av disse navnene.
svarte Erik Opsahl
Hei!
Nei, Øyrating er den formen som jeg foretrekker som fagmann. Jeg har sendt et endringsforslag til artikkelen om "Øreting" at det også er kjent som "Øyrating".
Vennlig hilsen
Erik Opsahl
svarte Christian Stranger-Johannessen
Det spiller ingen rolle for meg hvilket navn som blir brukt, men jeg synes det er en fordel om dere velger én av disse som hovedform. Jeg har tidligere kommentert ulike stavinger av navn på konger, hvor det også er en fordel om man holder seg til én form.
skrev Christian Stranger-Johannessen
Unionskongedømmet på sin side var etter 1397 en institusjon ledet av en monark som sjelden var Norge
Jeg regner med at det skal stå:
Unionskongedømmet på sin side var etter 1397 en institusjon ledet av en monark som sjelden var i Norge
svarte Erik Opsahl
Vel, så langt jeg kan se, er det det som står? Og du skriver samme setning to ganger?
Hilsen
Erik Opsahl
svarte Christian Stranger-Johannessen
Det bare snakk om at setningen mangler "i".
svarte Erik Opsahl
Takk, en blir helt blind.
Hilsen
Erik Opsahl
svarte Christian Stranger-Johannessen
Ja, og det skulle jo ha stått "Det ER bare snakk om at setningen mangler "i"!
skrev Christian Stranger-Johannessen
Her er det en språkfeil:
På lang sikt er det derfor et spørsmål om ikke en eventuelt svekket maktposisjon for kongedømmet i Norge, vel så gjerne var en følge av at landet var del av et unionskongedømmet med senter utenfor landets grenser, som et krisefenomen.
svarte Erik Opsahl
Takk igjen for korrektur! t'en er nå fjernet i "unionskongedømmet.
Hilsen
Erik Opsahl
skrev Christian Stranger-Johannessen
Her er det en feil i en bildetekst:
Scannet fra John Danstrup's historieverk Danmarks historie fra 1946.
svarte Erik Opsahl
Ja, den er jeg ikke ansvarlig for, og jeg får ikke redigert den teksten.
Erik
svarte Ida Scott
Jeg har retta opp feilen i bildeteksten. Christian Stranger-Johannessen: Når du ser feil i artikkelteksten kan du gjerne legge inn endringsforslag i stedet for å kommentere. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.