allelopati

Gressarten kveke skiller ut ett eller flere allelopatiske stoffer, som hindrer korn, andre gressarter og flere korsblomstrede planter i å spire og utvikle seg. Gressartene hestehavre, flatrapp og rødsvingel, og bregnen einstape, danner ofte rene bestander i naturen. Jordprøver fra slike bestander viser innhold av stoffer som hemmer spiring av andre arter.

Krekling er vist å kunne påvirke sopprot hos furu, noe som fører til redusert opptak av nitrogen hos både soppen og furutreet. Dette skjer via allelopatiske stoffer.

Trær kan også skille ut allelopatiske stoffer. Eukalyptus regnes for å ha uvanlig høy allelopatisk effekt, og skiller ut en rekke stoffer som hindrer vekst hos andre arter. Redusert vekst og frøspiring er vist hos blant annet bomull, solsikke og mais i nærheten av eukalyptus.

Lignende forhold eksisterer sannsynligvis også i en rekke plantesamfunn. Disse har gjerne en bestemt artssammensetning, og det er sannsynlig at frø fra andre arter hindres i å spire ved allelopatisk påvirkning fra de etablerte artene.

Invaderende arter danner ofte store og tette bestander, som fortrenger den opprinnelige vegetasjonen. Invaderende arter har ofte et stort allelopatisk potensiale; de kan produsere kjemiske stoffer som hjelper dem til å dominere over andre arter. Eksempler på invaderende arter i norsk flora er kjempebjørnekjeks, lupin og rynkerose.

Noen planter har større allelopatisk potensiale overfor andre arter som ikke har hatt tid til å tilpasse seg til dem. Et eksempel er norske blåbær, som er vist å ha større effekt på en nordamerikansk gran (Picea mariana) enn norsk gran (Picea abies).

De viktigste allelopatiske stoffene hører til stoffgruppene fenoler, flavonoider, terpenoider, steroider, alkaloider, karbohydrater og aminosyrer.

Fenoler er svært utbredt i planteriket, og har en rekke ulike effekter, alt fra å gi farge til kronblad til å påvirke vekst av celler og planter. Fenoler kan blant annet hindre eller redusere frøspiring.

At planter kan påvirke hverandre ved å frigi kjemikalier har vært kjent siden 370 fvt. Dette ble først rapportert for enkelte jordbruksplanter, for eksempel bygg og kikerter.

Dersom et jordområde dyrkes flere år på rad, kan avlingen gå ned. Dette gjelder for eksempel ulike kornslag. Dette kalles jordtretthet, og det er sannsynlig at dette skyldes allelopati, ved at hemmende stoffer akkumuleres i jorden. Ved veksling mellom planteslag fra år til år, for eksempel mellom korn og erter eller kløver, forhindres slik akkumulering.

Også i andre tilfeller er det påvist en hemmende virkning innenfor samme art. Man har for eksempel problemer med nyplantninger av fersken- og sitrustrær på jord der de samme artene har vært dyrket tidligere.

I nyere tid er det gjort eksperimenter der allelopatiske stoffer brukes mot soppsykdommer og ugress. For eksempel er ekstrakter av blad av piggeple, som inneholder allelopatiske stoffer, brukt mot rustsopp på hvete. Allelopatiske stoffer er også testet i kombinasjon med ugressmidler, for å redusere bruken av ugressmidlene. Dette er foreløpig uttesting i liten skala.

Iblant dyrkes ulike planter sammen for å øke avlingene, og her kan allelopati ha stor betydning. Allelopatiske stoffer kan utnyttes for å redusere forekomsten av ugress. Det er for eksempel gjort eksperimenter med å dyrke bomull sammen med ulike andre arter, blant annet soya og sesam. Mengden ugress ble redusert der artene ble dyrket sammen, sammenliknet med dyrking av bare bomullsplanter.

• konkurranse (økologi)

• Cheema, Z.A., Wahid, A., og Farooq, M. 2013. Allelopathy. Current Trends and Future Applications. Springer, Berlin.