einstape

Einstape har lange, krypende jordstengler, og bladene vokser opp enkeltvis fra disse. Bladene har lange bladstengler og store bladplater som er to til tre ganger finna og samla har trekanta omriss. Bladene er ofte drøyt en halv meter høye, men kan i noen tilfeller bli over to meter høye.

Bladplata står ofte mer eller mindre vannrett. Bladenes to nedre hovedfliker er betydelig større enn neste sideflikene. Sporehushopene sitter på undersida av de nedbøyde bladkantene.

En overraskende egenskap hos einstape er at plantene har nektarier i forgreiningspunktene på hovedstengelen. Nektaren som skilles ut her, oppsøkes av maur, og en hypotese for hvorfor disse bregnene skiller ut nektar slik, er at tilstedeværelse av maur vil kunne avskrekke herbivorer.

Einstape er meget vanlig mange steder i Sør-Norge, og finnes noe mer spredt nord til Målselv og Balsfjord i Troms. Denne arten skiller seg fra de fleste bregner ved at den kan opptre som ugras, særlig i tidligere enger og beiter. Einstape kan også danne store, tette bestander på hogstflater. Ellers vokser den i skog, hei, raviner og skrånende myr.

Arten finnes i både Europa, Afrika, Øst-Asia og Nord-Amerika, men utbredelsen er usikker på grunn av ulike oppfatninger av systematikken.

Einstape kan være et plagsomt ugress. Den er giftig for husdyr, særlig storfe, som normalt unngår planten, men eter den når beitegresset tar slutt. På grunn av den kraftige jordstengelen er den vanskelig å bekjempe med mekaniske tiltak. Den er også sterk mot mange ugressmidler (herbicider).

Einstape er variabel, og i Norge regnes det gjerne med to underarter, skogeinstape og kysteinstape. Noen forskere regner dette som to arter, og regner da kysteinstape som Pteridum pinetorum.

Skogeinstape er i gjennomsnitt noe mindre, har bladplater som står om lag vannrett, og bladskaftet er en tredel eller mindre av hele bladets lengde. Kysteinstape har bladplater som står skrått oppover, og bladskaftet er en tredel til en halvdel av hele bladets lengde.

Kysteinstape finnes i ytre kyststrøk på Sørvestlandet og Vestlandet. Skogeinstape finnes i resten av artens utbredelse, men er sjelden i områdene der kysteinstape finnes. Imidlertid er de to underartene dårlig atskilt systematisk og overgangsformer er vanlig i områdene de møtes.

Einstape er en plante folk har lagt merke til, og det finnes en rekke lokale navn på arten. Flere av disse er varianter over einstape, som einstabbe, einstab, einstappe og einstabø. Disse navnene viser til at bladene vokser ett og ett. Mer generelle navn på store bregner som ormegras og blom – i ulike sammensetninger – blir også brukt om einstape.

Einstape ble delvis ansett som giftig for husdyr og som mulig fôr, om enn med dårlig kvalitet. Det er flere beskrivelser av at einstape ble samla som vinterfôr, men at dette ble sett på som kriseløsninger.

Siden det var en utbredt oppfatning at einstape var giftig, ble bladene flere steder samla og tørka for å brukes i potetbinger for å holde rotter og andre skadedyr unna. En annen utbredt bruk var som underlag i senger eller som fyll i madrasser.

• bregner

• Plantevernleksikonet (NIBIO): Einstape

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)