Frygia

Frygia er et antikt navn på et landskap i innlandet i Lilleasia, vest for Ankara. Det var omgitt av Lykia og Mysia mot vest, Bithynia mot nord, Kappadokia og Pisidia mot øst og sør. Grensene var ikke de samme gjennom tidene, og særlig i eldre tid ble landskapet like sør for Propontis (Marmarahavet) regnet med til Frygia.

Landskapet har fjell, spesielt mot nord og sør, men det meste er fruktbar høyslette. I bronsealderen tilhørte landet hetittene. I ca. 1200 fvt. falt frygerne, en indoeuropeisk stamme i slekt med trakerne, inn i landet fra vest. Frygerne drev hetittene ut av Lilleasia og trengte frem til Armenia. På 800-tallet synes nesten hele Lilleasia å ha vært under frygernes herredømme; hovedstaden deres var Gordion. Senere ble deres område innskrenket, av bithynere som kom fra nordvest, av greske kolonister på vestkysten, og av lydere i sør.

Likevel var resten av riket, det egentlige Frygia, berømt for sin makt og rikdom. Dette viser seg blant annet i sagnet om kong Midas, som også forteller om hans forbindelser med grekerne, særlig de som holdt til på Lilleasias kyst, og om gaver til Apollons helligdom i Delfi. Assyrernes konge Sargon 2. bekjentgjorde i ca. 710 at han hadde beseiret kong Midas. Senere, trolig på 690-tallet, falt kimmerierne, et iransk folk fra Kaukasus, inn i landet. Kong Midas begikk deretter selvmord, og Frygia hadde da ikke lenger noen selvstendig politisk historie.

Snart etter kom Frygia under kong Kroisos i Lydia. Etter hans nederlag mot perserne hørte frygerne under dem helt til Aleksander den stores erobret Lilleasia etter slaget ved Granikos. Senere lå landet under selevkidene i Syria. Etter 279 fvt. falt landet til dels i hendene på en keltisk stamme, galaterne, som av den nordlige delen dannet sitt eget rike, Galatia. Resten kom i 190 under Pergamon og i 133 under Roma. Siden har området, under andre navn, tilhørt Det bysantinske rike, seldsjukene og osmanene.

Frygerne hadde i oldtiden en kultur båret av åkerdyrking og håndverk, blant annet teppeveving. De var også berømt for metallarbeider og treskjæring. Kultur og religion hadde en overveiende orientalsk karakter. Her ble det dyrket guddommer som Kybele, Attis og måneguden Men. Til de eldste arkeologiske monumenter hører mektige gudetroner under åpen himmel, og merkelige gravmæler med store, dekorative fasader, uthugd av fjellet, som den såkalte Midasgraven og flere andre nær den moderne byen Eskişehir.