[go: up one dir, main page]

Marmorstatue av den dansende Attis
Museo Chiaramonti, Vatikanmuseet.
Marmorstatue av den dansende Attis
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Attis var opprinnelig en frygisk vegetasjonsgud, kjent så langt tilbake som til 1200-tallet fvt. Fra 300-tallet fvt. fikk han også innpass i den greske verden, der han ble en viktig del av Kybele-dyrkelsen. Kulten spredte seg etter hvert til Roma, og i romersk keisertid ble det hvert år feiret en stor vårfest til ære for Attis og Kybele. Kulten omfattet både innvielser i hemmelige mysterier og offentlige fester. Kulten ble etter hvert spredt til hele det store Romerriket.

Kulten har ikke etterlatt seg egne hellige skrifter. Ulike tradisjoner og flere antikke forfattere gir forskjellige bilder av både ritualene og historier om hvordan Attis ble født og forholdet mellom Attis og Kybele. Et fellestrekk i fortellingene er at Attis kastrerer seg selv, og dør. Kultens prester (galli) var alle evnukker (hadde fått fjernet sine kjønnsorganer), hadde langt hår og var kledd i lange og flagrende kvinneklær.

Roma

Den kastrerte Attis (kopi)
Fra Kybele-tempelet i Ostia (Romas havneby). Originalen er er Vatikanmuseet.
Den kastrerte Attis (kopi)
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Kulten av Kybele og Attis ble lenge ansett som «uromersk», ikke minst fordi kastering var forbudt og uklare kjønnsroller ikke vel ansett. Siden Attis var kastrert, fantes det også forestillinger om at han var blitt en slags kvinne. Den romerske forfatteren Catull (1. århundre fvt.) forteller om kastreringen og bruker hankjønnsform i diktets første del og betegnelsen «den uekte kvinnen» og pronomenet hun etter handlingen.

Men det romerske synet på kjønnsroller endret seg, og fra keiser Claudius’ tid (regjerte 41–54 evt.) ble det innført en større vårfest til ære for Kybele (Magna Mater) og Attis. Festen skal ha begynt den 15. mars og ha vart i to uker. Den skal ha omfattet flere ulike ritualer og ha begynt med en feiring av Attis' fødsel. Det finnes ingen nøyaktig beskrivelse av de ulike bestanddelene, men forskere har forsøkt å rekonstruere festens forløp og kommet frem til en omtrentlig beskrivelse.

Vårfesten

Attis-hode fra Efesos

Fra Efesos museum, Tyrkia

Attis-hode fra Efesos
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den 22. mars ble et nyhugget pinjetre båret gjennom byen til Magna Maters tempel på Palatin-høyden. Treet skal ha symbolisert Attis’ død og dette var derfor en slags dødsprosesjon. To dager senere nådde sørgeritualene sitt høydepunkt, og prestene både pisket seg selv og skar seg selv med kniver så blodet rant. Noen mener dette var dagen da nye prester kunne innvies og kastrere seg selv (dette var lenge forbudt i Roma). Etter disse sørgeritene fulgte en gledesdag, da man frydet seg over at Attis var gjenoppstått eller var blitt forvandlet. Festlighetene endte den 27. mars, med at statuen av gudinnen fraktet med en vogn til i elven Almo der hun ble badet. Blomster og sang preget hennes vei tilbake til tempelet.

Disse ritualene var offentlige og tilgjengelige for publikum, men kulten av Kybele og Attis omfattet også hemmelige innvielsesritualer. Disse skal ha foregått den 28. mars som en avslutning på vårfesten. Både ritualet og betydningen var hemmelige og er omstridt, men det er en vanlig oppfatning at deltagerne (mystene) identifiserte seg med den døende Attis, og søkte overgangen til et nytt, og kanskje bedre liv. Men i motsetning til Atttis selv, så døde hans tilhengere ikke.

Mytene

Liggende Attis (200-tallet evt.)
Funnet i Saint- Bertrand-de-Comminges, Frankrike. Arkeologisk museum Haute-Garonne.
Liggende Attis (200-tallet evt.)
Av .
Lisens: CC BY 4.0

Ifølge én gammel myte var Attis sønn av demonen Agdistis, som oppsto da Zevs lot sin sæd falle ned på jorden ved fjellet Agdistis i Frygia. Agdistis skal ha hatt både mannlige og kvinnelige kjønnsdeler. De olympiske gudene ble redde for dette tvekjønnete vesenets makt og kastererte Agdistis. De avkuttete delene ble kastet på bakken, der de slo rot og ble til et mandel- eller eller granatepletre, som så igjen ga frukt. Denne frukten gjorde på mystisk vis den jomfruelige elvenymfen Nana gravid, og hun fødte senere halvguden Attis. Etter fødselen ble barnet satt ut (forlatt), men den lille ble funnet mellom sivrørene av en geit som ga ham geitemelk å drikke. Som ung mann var Attis blitt så vakker at Agdistis, som etter kastreringen var blitt til kvinnen (gudinnen) Kybele, ble forelsket i ham.

Ifølge én fortelling ble Attis Kybeles elsker. Men ifølge en annen tradisjon lovet han Kybele å leve i evig kyskhet, men brøt sitt løfte og ville gifte seg med en elvenymfe, eller (i andre versjoner) med datteren til Frygias konge, Midas. Rasende sjalusi drev da Kybele til å sørge for at Attis ble så gal at han kastrerte seg selv under et pinjetre, og døde. Da skal Kybele ha angret, og hun ba derfor Zevs om at Attis’ legeme aldri ville gå i oppløsning og at han kunne vende tilbake når naturen våkner om våren. I denne versjonen blir Attis en av de mange guder i Midtøsten og Hellas som døde og gjenoppsto (Dumuzi/Tammuz, Persefone, Osisis, Orfeus, Adonis). Andre, som den romerske dikteren Ovid (43 fvt.–17 evt.), sier at han gjenoppsto som et pinjetre.

Andre tradisjoner forteller at Attis var sønn av en konge, eller et barn som ble satt ut som nyfødt (som Sargon av Akkad og Moses). Den greske forfatteren Pausanias (1. århundre evt.) beretter også om enda en annen versjon, som gikk ut på at da hans kult spredte seg vestover til Lydia, ble Zevs så sjalu på det tette forholdet mellom Attis og Kybele at han sendte et villsvin som både ødela landet og drepte Attis. Denne fortellingen har mye til felles med myten om Adonis, som også ble drept av et villsvin, sendt av gudene.

Fremstilling

Attis
Bronseskulptur av Donatello (1386–1466)
Attis
Av .
Lisens: CC BY 4.0

Attis bærer allerede fra tidlig tid den såkalte frygiske luen, som vi kjenner fra senere bilder av både Attis, fra Kybeles prester og også fra bilder av den romerske Mithras. Det var en spiss topplue-liknende lue eller hatt.

Statuer og bilder av Attis er funnet fra hele det området som engang var en del av Romerriket. Bildene omfatter både fremstillinger av en stående vakker, ofte feminin ung mann, en dansende ung mann, samt en liggende skikkelse som tydelig skal forestille Attis i forbindelse med kastreringen. Også senere kunstnere har laget bilder av Attis under denne handlingen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beard, Mary: S.P.Q.R. Det gamle Romas historie, Cappelen Damm, Oslo 2019.
  • Gilhus, Ingvild S. & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
  • Roller, Lynn E.: In Search of God the Mother. The Cult of the Anatolian Cybele. Berkeley, California: Unviersity of California Press 1999.
  • Undheim, Sissel (red.): Romersk religion. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben 2010.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg