lungene

Hver lunge består av flere lungelapper (lobi pulmonis) som er skilt fra hverandre ved dype spalter (fissurae) som delvis går på skrå og nesten når helt inn til lungehilus.

Den venstre lungen er noe mindre enn den høyre og har to lapper; en øvre lapp (lobus superior) og en nedre lapp (lobus inferior). Den høyre lungen har tre lapper: i tillegg til den øvre og nedre lappen også en midtlapp (lobus medius).

Hver av lungene er videre inndelt i ti segmenter eller underavsnitt. På venstre side kan det av og til bare være ni segmenter. Segmentene er bestemt av den innvendige oppdelingen av bronkiene og blodkarene, og kan ikke sees på lungeoverflaten. Inndelingen i segmenter har betydning for lungekirurgi, fordi ett eller flere segmenter kan fjernes uten at hele lungen skades. Hvert segment er inndelt i smålapper (lobuli) av en størrelsesorden på mellom 5 og 30 millimeter.

Hver lunge er overalt kledd med en tynn, gjennomsiktig hinne kalt lungehinnen (pleura visceralis), som består av et enlaget plateepitel. Den kler også overflaten av spaltene mellom lungelappene, og når helt inn til lungehilus. Ved lungehilus går lungehinnen over i den tilsvarende brysthinnen (pleura parietalis). Brysthinnen kler brystskilleveggen, innsiden av brysthulen og mellomgulvets overside.

Ettersom brysthinnen og lungehinnen går over i hverandre, danner de en lufttett, dobbeltvegget sekk, den såkalte lungesekken (pleura), slik at hver lunge er omgitt av en serøs «hule» (cavitas pleuralis). Epitelet her kalles, på samme måte som bukhinnen, mesotel (på grunn av sin mesodermale opprinnelse). Spalten mellom de to hinnene i lungesekken inneholder et tynt væskelag som gjør at de speilglatte flatene kan henge sammen og gli friksjonsløst mot hverandre ettersom brystkassen beveger seg og forandrer fasong når man puster. Fordi rommet er helt lufttett, vil vedhengskraften (adhesjonen) mellom de to lungesekkbladene medføre at lungene må følge brystkassens form og bevegelse og utvide seg når man puster inn og ut.

I høyde med fjerde brystvirvel deler luftrøret (trachea) seg i to hovedbronkier. Hovedbronkiene er dannet av uregelmessige, hesteskoformede ringer av hyalin brusk med bindevev mellom. Delingsstedet på luftrøret kalles bifurkaturen (bifurcatio tracheae), hvor en oppstikkende bruskkam (carina) skiller den høyre og den venstre hovedbronkien (bronchus principalis dexter & sinister). Den høyre hovedbronkien er litt kortere og står mer steilt enn den venstre, noe som har betydning ved undersøkelse av bronkiene, for eksempel med bronkoskopi. Fremmedlegemer vil også lettere havne i høyre bronkie enn i den venstre.

I lungene deler bronkiene seg i lappebronkier (bronchi lobares); tre på høyre og to på venstre side, tilsvarende antall lungelapper. Disse deler seg igjen i til sammen ti segmentbronkier på hver side. Denne oppsplittingen av bronkiene til stadig mindre enheter gir dem en viss likhet med grenene på et tre («bronkialtreet») sett sideveis. De minste rørene, bronkiolene, har ikke bruskkledning, men glatt muskulatur som gjennom det autonome nervesystemet kan regulere deres innvendige hulrom (lumen).

Innsiden av det om lag ti centimeter lange luftrøret (trachea) er kledd med et flerradet sylinderepitel med flimmerhår (cilier) med slimproduserende begerceller innimellom. Også innsiden av bronkiene er kledd med respiratorisk epitel, hvor det er begerceller innimellom. Epitellaget avflates imidlertid mer og mer jo mindre bronkiene og bronkiolene blir, og i de minste grenene mangler både ciliene og begercellene helt.

Bronkiolene fortsetter å dele seg i stadig mindre grener. De aller minste kalles respiratoriske bronkioler, fordi de ikke lenger har en sammenhengende glatt vegg, men delvis består av lungeblærer, også kalt alveoler (alveoli pulmonis) hvor det foregår respirasjon. Lungene har til sammen omtrent 300–400 millioner alveoler.

Via alveolgangene ender bronkiolene blindt i ansamlinger av luftholdige lungeblærer (alveoler). Lungeblærene er lungenes funksjonelle enheter og har en diameter på cirka 0,1–0,2 millimeter. Det antall alveoler (omtrent 200) som står i forbindelse med en endebronkiole, kalles acinus. Flere acini danner til sammen en smålapp.

De tynne blæreveggene danner et gitter som til sammen utgjør en flate på om lag 80 kvadratmeter. Hver vegg består av et dobbelt lag plateepitelceller (pneumocytter type I): ett lag fra hver alveol, med et nett av små blodårer (kapillarer) imellom. Kapillarene dannes av grener fra lungearterien som leder oksygenfattig blod til lungene.

Gassene i luften må derfor gå (diffundere) over to svært tynne vegger (under 0,001 millimeter): en alveolvegg og en kapillarvegg. To naboalveoler har gjerne en felles vegg, et interalveolærseptum, med små porer som danner forbindelse mellom dem. Blodets oksygenopptak har en direkte sammenheng med antall vegger. Sykdommer som destruerer lungevevet (som emfysem), slik at antall vegger blir færre, gir derfor merkbart pustebesvær.

Her og der sitter det andre celler i alveolveggene (pneumocytter type II) som skiller ut et stoff som kalles surfaktant. Sammen med sekret fra bronkiolenes Clara-celler danner dette stoffet en tynn film over den delen av alveolveggen som vender mot luftrommet. Denne filmen bidrar til å redusere overflatespenningen i veggen, slik at alveolene holdes konstant elastiske og utspilte, og hindres i å falle sammen under og etter utpust, hvor lungene blir mindre. Dette gjør at arbeidet med å utvide lungene igjen under innpust blir betydelig lettere.

Oksygentrykket er større i alveolluften enn i blodet. Derfor vandrer oksygenmolekyler fra alveolene over i blodet inntil trykkforskjellen er utlignet. Karbondioksidmolekyler vandrer den motsatte veien, fordi denne gassen finnes i større konsentrasjon i blodet enn i alveolluften. Innåndingsluften inneholder rundt 21 prosent oksygen og bare 0,04 prosent karbondioksid, mens konsentrasjonene i utåndingsluften er henholdsvis 16,3 prosent og 4,5 prosent.

Lungearteriene (arteriae pulmonales) fører oksygenfattig blod fra hjertets høyre hovedkammer til begge lungene. Under respirasjonen samles det oksygenrike blodet i venene fra alveolenes kapillarer; det går to hovedgrener (venae pulmonales) ut fra hver lungehilus og til hjertets venstre forkammer. Dette kretsløpet, fra høyre hovedkammer, gjennom lungene og til venstre forkammer i hjertet, kalles lungekretsløpet eller det lille kretsløp. Se blodomløpet.

Lungevevet selv, sammen med lungesekken, bronkialveggene og lymfeknutene, får sin egen blodforsyning fra de oksygenrike bronkialarteriene (arteriae bronchiales), som er små sidegrener fra aorta. Disse kalles ofte vasa privata, som en motsetning til blodårene i det lille kretsløpet, som ikke ernærer lungevevet selv (vasa publica).

Lungene innerveres både parasympatisk (fra nervus vagus) og sympatisk (fra truncus sympathicus). De parasympatiske fibrene fører til sammentrekning (konstriksjon) av bronkiene, mens de sympatiske fører til utvidelse (dilatasjon) av dem. Afferente sensoriske fibre går via den sympatiske grensestrengen til ryggmargen.

I den norske folkemedisinen nevnes lungeinfeksjoner som «sting», «stingsott» eller «lungebrand». Gjennom flere århundrer mente folk at den kom fra usynlige piler fra onde makter – helt i tråd med den gjengse oppfatningen av hvordan infeksjonssykdommer oppsto. Man mente også at veksling mellom varmt og kaldt vær skulle kunne fremkalle luftveisplager. Tuberkulose eller «tæring» var svært utbredt, og helt opp til midten av 1800-tallet mente mange at den hadde en overnaturlig årsak.

Som legeråd mot lungesykdom kan nevnes å drikke dåpsvann eller holde til i et fjøs, i den tro at fjøslukten kunne virke helbredende. Også einerbærsaft, tjære i vann eller smeltet smør i brennevin skulle også være bra.