blodet

Det finnes tre hovedtyper blodceller:

• røde blodceller (erytrocytter), som frakter oksygen til vevene
• hvite blodceller (leukocytter), som er immunsystemets celler
• blodplater (trombocytter), som er med på å stanse blødninger

Blodcellene produseres og modnes i beinmargen i sentrale deler av skjelettet (skallen, brystkassen, ryggraden, bekkenet og lårbeina). Når cellene har nådd riktig modenhetsgrad slippes de ut i blodet. Forholdet mellom antall røde blodceller, blodplater og hvite blodceller i antall er 800:40:1.

Plasma er den væsken som blodcellene flyter i. Vann utgjør om lag 90 prosent av plasmavolumet. Det er også mange salter i plasma. Disse saltene kalles på fagspråk for elektrolytter. De viktigste saltene i blodet er natrium, kalium, kalsium, magnesium og klorid. Mange av saltene (elektrolyttene) er avgjørende for å lage elektriske impulser i nerve- og muskelceller. Nyrene regulerer hvor mye væske og salt plasmaet inneholder.

Alle proteiner i blodet kalles som gruppe for plasmaproteiner. Albumin er det klart vanligste enkeltproteinet. Det har som funksjon å holde væske i blodbanen. Dette skjer ved at albumin lager et osmotisk trykk (se kolloidosmotisk trykk). I tillegg fungerer albumin som et transportprotein for andre stoffer, som salter og hormoner.

Globulinene er en stor gruppe av proteiner som i likhet med albumin er kuleformet. De deles inn i alfa-, beta- og gammaglobuliner etter hvor langt de vandrer i en elektrisk ladet løsning (elektroforese). Alfa- og betaglobulinene er viktige bærerproteiner for andre stoffer, som fett, hormoner og grunnstoffer. Gammaglobuliner er det samme som immunglobuliner. Dette er de såkalte antistoffene som er en del av immunforsvaret. De lages av plasmacellene og skal forsvare kroppen mot mikroorganismer.

Også koagulasjonsfaktorene tilhører globulinene. De sørger for at blodet levrer seg ved blødninger.

Blodet transporterer alle næringsstoffer, legemidler og andre stoffer som tas opp gjennom tarmen.

De viktigste fettstoffene i blodet er kolesterol og triglyserider. Disse er ikke løselige i vann eller plasma. Derfor pakkes og fraktes de i proteinkapsler (lipoproteiner) i blodet.

Glukose er sukker-energikilden for mennesker. Andre sukkerarter som fins i kosten, som fruktose og laktose, omdannes til glukose i leveren. Fordi både nervecellene i hjernen og de røde blodcellene bare kan bruke glukose som energikilde, er blodsukkeret nøye regulert med insulin og glukagon fra bukspyttkjertelen.

Mange hormoner sirkulerer i blodet. De lages i ulike endokrine kjertler, og transporteres gjennom blodet og blodsirkulasjonen til de målorganene de skal virke på.

Bare en liten del av oksygenet i lufta vi puster inn kan oppløses og transporteres i plasma. Størsteparten (98,5 prosent) bindes til hemoglobin i de røde blodcellene. I lungene er oksygentrykket så stort at hemoglobinet mettes med oksygen. Ute i kroppsvevene faller oksygentrykket fordi cellene forbruker oksygen når de produserer energi, og hemoglobinet avgir der sitt oksygen.

Når kroppens celler bruker oksygen til energiproduksjon, lages det ATP, det vil si cellenes energivaluta. Karbondioksid (CO₂) er avfallsstoffet i denne prosessen. Dette fraktes tilbake til lungene i blodet slik at det kan utåndes når vi puster. Litt av karbondioksidet løses i plasma og noe bindes til hemoglobinet, men mesteparten fraktes som bikarbonat (HCO₃^-) etter at karbondioksid omdannes til bikarbonat og vann inne i de røde blodcellene ved hjelp av enzymet karbonsyreanhydrase.

Blodet holdes normalt svakt basisk med en pH på omkring 7,4. Ved cellenes stoffskifte, altså celleåndingen, blir det dannet et overskudd av syrer med opphopning av hydrogenioner (H⁺). Noe av dette går over i blodet. For å holde pH-en stabil på rundt 7,4, inneholder blodet forskjellige kjemiske buffersystemer. Det viktigste er karbondioksid-bikarbonatsystemet. Det fungerer slik at bikarbonatet reagerer med hydrogenioner og danner karbondioksid som deretter utåndes gjennom lungene.

• Les mer om syre-baseregulering

Blodet fordeler varme til hele kroppen. Blodet er også viktig for temperaturreguleringen. Når man er kald, reduseres blodsirkulasjonen til huden slik at varmetapet minskes. Når man er for varm, øker blodsirkulasjonen til huden slik at vi avgir mer varme til omgivelsene.

Noen ganger foretrekkes serum framfor plasma når man skal gjøre blodanalyser. Hvis man lar blodet koagulere i et reagensglass og deretter sentrifugerer det, vil man stå igjen med blodserum i øverste halvdel av glasset. Hvis man tilsetter koagulasjonshemmende reagens i glasset før sentrifugering vil det være plasma man står igjen med. Serum er altså det samme som plasma, men uten koagulasjonsfaktorene.