arterier

Den elastiske arterieveggen er kraftig og bygd opp av tre lag:

• tunica intima, det innerste laget, som består av celler (plateepitel) på en elastisk membran
• tunica media, det midterste laget, som består av glatt ringmuskulatur med elastiske fibre
• tunica adventitia, det ytterste laget, som består av løst bindevev som fester arterien til det omkringliggende vevet.

Det er to hovedtyper arterier:

1. Elastiske arterier, som finnes i nærheten av hjertet. De er gjerne større blodkar og har evnen til å utvide seg under systolen, det vil si når hjertet pumper blodet ut i arteriene. Når arteriene faller tilbake til sin normale størrelse, «skyves» blodet videre i kretsløpet. Hjertets støtvise aktivitet (pulsen) vil på den måten bli omgjort til en mer kontinuerlig blodstrøm. Den arterielle blodstrømmen blir jevnere jo lenger ut i kretsløpet man kommer, samtidig som trykket avtar.
2. Muskulære arterier, som mest finnes lengre vekk fra hjertet (i periferien). De har en mindre andel elastiske fibre, men har sirkulær glatt muskulatur, og kan innsnevres og utvides etter behov gjennom det autonome nervesystemet.

I arteriolene er den elastiske andelen i tunica media ofte fragmentert, og består gjerne av bare ett lag glatte muskelceller.

Arterieveggen selv har ganske små arterioler (vasa vasorum) som forsyner denne muskulaturen. Det er bare det innerste cellelaget, endotelet eller tunica intima, som ernæres direkte fra blodstrømmen.

Arteriene får gjerne navn etter den kroppsregionen de går gjennom, og samme blodåre vil ha segmenter med ulike navn. For eksempel skifter hovedarterien gjennom armen navn fra kragebeinsregionen (arteria subclavia) via armhulen (arteria axillaris), overarmen (arteria brachialis) og til de to underarmsarteriene (arteria radialis og arteria ulnaris), uten at disse overgangene danner verken eksakte eller synlige grenser.

Der hvor en arterie passerer et større ledd, løser den seg gjerne opp i et karnett (rete arteriosum), og etterpå samles den igjen, slik at blodet kan ledes utenom steder på leddet der de ville blitt avklemt ved fleksjon.

Som nevnt blir det et visst blodtrykksfall jo lenger ut (perifert) i kretsløpet man kommer. Blodtrykksfallet er likevel mindre enn man skulle tro, ettersom arteriene stadig blir mindre jo lenger avstand de har fra hjertet.

Som regel går det flere parallelle arterier til samme organområde, slik at det alltid tilføres oksygenrikt blod, selv om en av arteriene skulle lukkes, som for eksempel av blodpropp og ved avklemming under operasjoner. Et slikt system med omledende arterier kalles kollateraler.

Noen organer, for eksempel hjertet, har et svakt utviklet kollateralnett. I slike tilfeller brukes betegnelsen endearterier. En blodpropp i en slik arterie uten tilstrekkelige kollateraler får gjerne alvorlige følger (for eksempel hjerteinfarkt).

Arteriovenøse anastomoser er direkte forbindelser mellom en arterie/arteriole og en vene, uten kapillarer imellom, slik man for eksempel kan finne i fingertuppene.

Tilførselen av blod til et organ er i første rekke avhengig av hjertets evne til å pumpe. Men samtidig er arteriolenes diameter og mulighet til å endre denne etter behov, av betydning.

Som annen muskulatur har også karveggen en viss grunnspenning, en tonus. Den kan opprettholdes dels ved hjelp av det autonome nervesystemet, avhengig av funksjonen og aktiviteten til det enkelte organ, og dels ved den glatte muskulaturens selvstyring, påvirket av blodets trykk og oksygen-/karbondioksid-innhold. Arteriolene kan også påvirkes lokalt ved strekk i vevet omkring dem, eller ved visse stoffer i vevsvæsken.

De efferente fibrene er i hovedsak adrenerge (overfører impulsene ved hormonet adrenalin), og har karkontraherende effekt med økning av blodtrykket. Også hormoner som angiotensin kan påvirke den arterielle blodstrømmen.

Arteriene utsettes for relativt store mekaniske krefter, og det oppstår lavgradig betennelse i reparasjonen av skadene etter de mekaniske kreftene. Det kan utvikle seg aterosklerose (åreforkalkning) som følge av slike slitasjer. I forlengelsen av aterosklerose kan det oppstå høyt blodtrykk, hjerteinfarkt, hjerneslag, røykebein, aortastenose, aneurismer og så videre. Kosthold og livsstil, samt diabetes, vil også påvirke dette.

Arteriene kan videre rammes av revmatiske sykdommer som temporalisarteritt og andre arteritter.

Hos fosteret oppstår arteriene, i likhet med resten av det kardiovaskulære organsystemet, fra mesoderm.

• blodomløpet
• blodtrykk
• blodårene
• hjertet