Vikingtiden førte med seg kraftige omveltninger i de skandinaviske landene, og ved slutten av 900-tallet vokste de svenske, danske og norske kongerikene fram.
De karolingiske (frankiske) annalene omtaler danske konger allerede fra 700-tallet. Danenes konger var sentrale aktører nord for det enorme karolingerriket som Karl den store bygde opp, og som omfattet det meste av dagens Frankrike, Tyskland, Sveits og Østerrike. Danene både angrep, handlet og forhandlet med sine mektige naboer i sør. Behovet for et forsvar mot karolingerne kan ha bidratt til en oppslutning om en konge fra lokale høvdinger. Dessuten ser kongemakten ut til å ha vært forbundet med en bevisst handelspolitikk gjennom en bytriangel, der Hedeby var rettet mot Østersjøen, Ribe mot Nordsjøen og Kaupang mot naturressursene fra Norge.
Fra midten av 800-tallet ble karolingerriket splittet og den politiske organiseringen og handelsstedene svekket. På samme tid forsvinner også det sterke danske kongedømmet fra kildene, slik at det er forholdsvis få arkeologiske spor etter sentralmakt i Danmark i hundreåret fra rundt 850 til 950. I Sverige var kongemakten særlig knyttet til områdene rettet mot Østersjøen, der regionen rundt handelsstedet Birka og maktsentret Uppsala dominerte.
Denne svekkelsen av det danske kongeriket kan ha skapt et maktvakuum i Skagerrakregionen, en rivalisering om makt i Viken, og åpnet for en sterkere maktoppbygning på Vestlandet. Tradisjonelt sies det at Norge ble samlet til ett rike under Harald Hårfagre, særlig knyttet til slaget i Hafrsfjord, som tradisjonelt dateres til 872. Det er likevel noe overdrevet å si at effekten av dette slaget var en første rikssamling, siden det ikke fantes institusjoner på slutten av 800-tallet som kunne holde en slik politisk sammen over lengre tid. Slaget kan likevel ha økt vestlandskongens kontroll over regionale nettverk og økonomiske ressurser. Trøndelag og Nord-Norge, samt store deler av innlandet og Østlandet ville ha vært utenfor Harald Hårfagres domene. Dette overherredømmet var vanskelig å overføre til neste generasjon, der alle sønnene hadde arverett, og ble ikke varig.
På midten av 900-tallet flyttet det politiske tyngdepunktet i Skandinavia sørover til Danmark igjen. Gorm den gamle og sønnen Harald Blåtann bygde opp et maktsentrum i Jelling i perioden 950–980. Harald Blåtann stod bak et nettverk av militære garnisoner, kalt trelleborger, rundt omkring i sitt rike. Ifølge sagaene ble blant andre ladejarlen Håkon Sigurdsson i Trøndelag og Harald Grenske i Viken Harald Blåtanns underordnede i Norge. Særlig regionen Skagerrak og Kattegat ser ut til å ha vært dominert av danskekongen, mens Håkon jarl kontrollerte Trøndelag nokså uavhengig av Harald Blåtann og hans sønn Svein 1 Tjugeskjegg. Dette var særlig etter at en stor dansk flåte ble slått tilbake av Håkon jarl i 986, ved slaget i Hjørungavåg. Danskekongene fortsatte likevel å være en viktig alliansepartner for de som rivaliserte om kongemakten i Norge, også lenge etter at vikingtiden var over.
Rikssamlingen i Skandinavia representerer sannsynligvis en vesentlig forutsetning for de organiserte toktene mot England på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Under beleiringene av for eksempel London ble det betalt store løsesummer, kalt danegjeld, for at de engelske områdene skulle få fred for herjingene av skandinaviske, særlig danske, hærer. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson bygde opp økonomiske ressurser, krigerære og nettverk som deltakere i disse herjingene.
Angrepene kulminerte med danskekongen Svein Tjugeskjeggs erobring av England i 1013–1014. Under sønnen Knut den mektige (engelsk konge fra 1016 til 1035) omfattet danenes rike et nordsjøimperium med Danmark, Norge og England – i en kort periode også med det svenske kongedømmet med sentrum i Sigtuna. Dette nordsjøimperiet gikk i oppløsning etter at Knud den stores sønn, Hardeknud, døde i 1042 uten en arvtager. Hardeknuds engelske halvbror Edvard Bekjenneren ble da innsatt som engelsk konge, mens Olav Haraldssons sønn, Magnus den gode, gjorde krav på Danmark.
Også de senere norske kongenes erobringsforsøk i vesterled – Harald Hardrådes forsøk på å erobre England i 1066 (slaget ved Stamford Bridge) og Magnus Berrføtts vesterhavstog i 1102–1103 – har ofte blitt sett på som en epilog til vikingtiden.
Kommentarer (6)
skrev Daniel Gjelseth
svarte Marte Ericsson Ryste
skrev Vladimir Kalugin
svarte Ida Scott
svarte Vladimir Kalugin
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.