De ytre Hebridene (Outer Hebrides) består mest av lavland, bygd opp av grunnfjellsgneis. Øyene er gjennomgående steile med mange klipper, men ut mot Atlanterhavet finner man sletter med kalkholdig sand som egner seg til jordbruk. Høyeste punkt er Clisham (799 meter over havet) på Lewis.
De indre Hebridene (Inner Hebrides) slutter seg til høylandet i Vest-Skottland, men har i motsetning til dette betydelige tertiære basaltområder. Terrenget er sterkt preget av erosjon fra istidens breer, og sund og viker har fjordkarakter som på norskekysten. De høyeste fjellene er her Cuillin Hills (1009 meter over havet) på Skye, Ben More (967 meter over havet) på Mull og Goat Fell (874 meter over havet) på Arran.
På den lille øya Staffa vest for Mull ligger den berømte Fingalshulen, gravd ut av havbrenningen i en basaltbenk som er oppsprukket i loddrette søyler. Øyene har lite jord, for en stor del torvmyr og lyngheier, de er utsatt for havstormene og har nesten ikke trær.
Hebridene har et rikt dyreliv. Hjort lever på flere av øyene, og gråsel (havert) har yngleplasser her. På Soay i øygruppen Saint Kilda finnes en primitiv sauerase av muflon-type med lange horn. Mer enn 150 fuglearter. Musvåk er vanligste rovfugl, men også kongeørn, myrhauk, dvergfalk og tårnfalk hekker. De tallrike sjøfuglene omfatter blant annet havsule, havhest, krykkje, tyvjo, teist, lunde, alke og lomvi. Havsvale og stormsvale hekker på mer utilgjengelige øyer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.