veteran

Allerede i Romerriket ble veteraner identifisert, anerkjent og belønnet. Etter 25 års tjeneste i den romerske hæren ble soldatene belønnet med å bli tildelt landeiendom. I nyere tid, blant annet i Frankrike under Napoleon, har veteraner blitt anerkjent for sin erfaring, og overført til reservestyrken med særlige rettigheter.

Ulike land har ulike definisjoner av hva som kreves for å bli militær veteran. En politisk og juridisk tilnærming til veteraner og deres stilling har ikke minst sammenheng med militære styrkers posisjon i samfunnet og de rettigheter en veteran har, blant annet til pensjon og oppfølging fra det offentlige.

Det er ulik praksis for hvilke kriterier som ligger til grunn for å kalle noen en veteran. Dette gjelder også i Norge, hvor det er ulike oppfatninger om hvem som kvalifiserer som veteran. Personer med forsvarsbakgrunn har ofte også ulike oppfatninger av begrepet, og hvorvidt de selv ser på seg selv som veteran.

Veteranbegrepet i militær sammenheng har to dimensjoner:

• Kulturelt sett er «veteran» en hedersbetegnelse for dem som har tjent landet gjennom tjeneste i Forsvaret, enten det er i krig eller fred, eller begge deler. Dette representerer samfunnets uttrykte anerkjennelse av veteranenes innsats for fellesskapet.
• Rettighetsmessig er en veteran definert ut fra de særlige rettighetene denne gruppen har. Dette representerer samfunnets erkjente ansvar for denne spesielle gruppen, som har tatt særlig risiko for fellesskapet.

Hovedskillet i definisjon og avgrensning i flere land, går mellom personell som kun har nasjonal tjeneste, altså hjemme i eget land, og dem som i tillegg har erfaring fra militære operasjoner i utlandet. I Norge brukes veteranbegrepet mest om personer som har deltatt i internasjonale operasjoner. Dette er det imidlertid uenighet om, og det er argumenter for at alle som har tjenestegjort i Forsvaret må anses som veteraner.

En annen skillelinje er om en person som fortsatt tjenestegjør i Forsvaret er å betrakte som veteran, eller først når vedkommende går ut av tjenesten. En tredje dimensjon er om veteranbegrepet skal omfatte bare militære, eller også sivile. I forlengelsen av dette er det et spørsmål om også personell fra andre etater, særlig politiet, skal omfattes av veteranbegrepet.

I de første tiårene etter andre verdenskrig var det en del krigsveteraner i Norge, dels fra militære avdelinger, men også krigsseilere fra handelsflåten. Krigsveteraner med fysiske skader ble i noen grad ivaretatt, men psykiske skader som følge av krigshendelser ble i liten grad kjent og enda mindre anerkjent som en lidelse.

Norge sendte et stort antall soldater i internasjonal tjeneste fra Tysklandsbrigaden i 1947 og til UNIFIL-styrken i Libanon fra 1978, og deretter til en rekke operasjoner på Balkan på 1990-tallet. Likevel var det liten politisk og faglig oppmerksomhet omkring oppfølging av veteranene, med tanke på mulige utfordringer som følge av tjenesten, som for mange skjedde under krevende forhold, inklusive aktive krigshandlinger, eksempelvis for det norske feltsykehuset i Korea (NORMASH) og styrkene i Kongo (ONUC).

Forsvaret anslår at det er nærmere 40 000 gjenlevende veteraner i egne rekker fra internasjonale operasjoner etter 1978, altså året FN-styrken i Libanon ble satt inn. Veteranene er en svært sammensatt gruppe med ulike opplevelser, erfaringer og utfordringer som springer ut av tjenesten. De personellmessig største engasjementene i denne perioden var operasjonene i Libanon og Afghanistan.

For begge disse gruppene er det gjennomført helseundersøkelser. Hovedbildet er at veteranene har god helse og klarer seg godt etter endt operasjon; faktisk bedre enn den norske befolkning som helhet. Det er også en lavere andel med psykiske utfordringer blant norske veteraner enn hos veteraner i andre land. Når Libanon-veteranene har en høyere andel med psykiske plager (12,4 prosent av dem som besvarte undersøkelsen), kan det forklares med to forhold: Utvelgelse, forberedelse, hjemkomst og oppfølging var dårligere i den tiden disse tjenestegjorde, enn for Afghanistan-veteranene. Sistnevnte gruppe hadde blant annet lengre samtrening og var generelt bedre forberedt på oppdraget.

En annen faktor er at det kan ta mange år før psykiske senskader viser seg. Det antas derfor at det vil bli flere med tjeneste fra Afghanistan som også kan få utfordringer etter hvert.

Forsvaret skal gi tilbud om psykiatrisk og psykologisk oppfølging av veteranene i ett år etter hjemkomst fra en operasjon. Deretter overtar det sivile helsevesenet ansvaret. Riksrevisjonen har påpekt at det sivile hjelpeapparatet ikke har tilstrekkelig kompetanse til å forstå veteranenes spesielle bakgrunn.

Frigjøringsdagen 8. mai blir fra 2011 markert som Frigjørings- og veterandagen. Forsvarsmuseet åpnet i 2012 en egen intops-utstilling på Akershus festning. Forsvarssjefen innførte i 2000 Forsvarets medalje for deltagere i internasjonale operasjoner som ledd i samfunnets anerkjennelse. Personell mottar i tillegg operasjonsspesifikke dekorasjoner.

• internasjonale operasjoner
• FNs fredsbevarende operasjoner
• Forsvaret
• veteranforening
• NVIO
• SIOPS