[go: up one dir, main page]

Desert Storm 1991.
Den flernasjonale operasjonen Desert Storm, angrepet på Irak i 1991, ble iverksatt av en koalisjonsstyrke, og er en av de største internasjonale operasjoner noen gang.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Internasjonale operasjoner er operasjoner der flere land deltar. Operasjonene skal som regel forhindre eller håndtere en konflikt, delta i krigføring, eller stabilisere en situasjon etter konflikt og krig. I hovedsak er det snakk om militær innsats, men disse kan ofte også ha sivile bidrag, blant annet politi. Det kan også være rent sivile operasjoner, blant annet for å gi humanitær og politisk støtte.

Det finnes ulike typer slike operasjoner, og de kan være igangsatt og ledet av internasjonale organisasjoner som FN, NATO eller EU, eller av en gruppe stater i form av en koalisjonsstyrke. Én type slik flernasjonal innsats, som lenge var dominerende, særlig under den kalde krigen, var FN-operasjoner.

Et felles kjennetegn ved internasjonale operasjoner er at de utføres med bidrag fra flere land under felles kommando (ledelse). De iverksettes oftest med mandat fra et slikt flernasjonalt organ, men kan ha forankring i en gruppe stater med felles mål, uten mandat. Berørte parter i en konflikt, oftest en stat, kan selv anmode om at det iverksettes en slik operasjon.

Norge har deltatt i om lag 120 internasjonale operasjoner siden andre verdenskrig, hvorav rundt 100 med militære bidrag. Deltakelse av politi er blitt vanlig etter den kalde krigen.

Formål

Internasjonale operasjoner varierer stort i tidsrom og størrelse, oppgaver og organisering. De kan ha rent defensive (fredsbevarende) oppdrag, og løses av ubevæpnede observatører eller av væpnede styrker, eller de kan ha mer offensive (fredsopprettende) mandat, med anledning til å bruke våpen også ut over selvforsvar, særlig for beskyttelse av sivile.

Internasjonale operasjoner er først og fremst et politisk–diplomatisk virkemiddel. Militære styrker kan blant annet bidra til å overvåke en våpenhvile eller fredsavtale, forhindre krigshandlinger og overgrep, og legge til rette for fredsprosesser og valg, men de vil i seg selv ikke løse noen konflikter.

De militære styrkene skal understøtte politiske og diplomatiske prosesser. Operasjonene er derfor ment å ha begrenset varighet. Om ikke en politisk løsning på konflikten finnes, kan en styrke bli stående over lang tid, forutsatt at mandatet forlenges.

Enkelte operasjoner kan ha karakter av å være et mer kortsiktig militært middel, for eksempel for å forhindre overgrep mot sivile.

Begrepsbruk

Det er ingen presis definisjon av internasjonale operasjoner. Forskjellige land har ulike tilnærminger, både politisk og juridisk.

Norsk begrepsbruk

EFP i Baltikum.
NATO-operasjonen Enhanced Forward Presence i Baltikum er av norske myndigheter definert som internasjonal innsats, og ikke en internasjonal operasjon, da den skjer innenfor NATO-området.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I Norge er «internasjonale operasjoner» (gjerne kalt intops) innarbeidet som en fellesbetegnelse for en innsats utenfor Norges grenser der den norske staten stiller militært og sivilt personell til disposisjon for en folkerettslig forankret innsats i tilknytning til militære konflikter.

Etter en endring av forsvarsloven i 2016, skilles det i Norge mellom ulike typer militær innsats utenfor Norges grenser. Definisjonen som brukes i loven er «Bruk av militære stryker i utlandet for å skape, bevare eller gjenopprette fred og stabilitet». I forarbeidet til loven presiseres at dette ikke omfatter forsvar av Norge eller NATO-allierte, deltakelse i øvelser i utlandet og tjeneste ved stående internasjonale militære hovedkvarter og staber. Definisjonen omfatter bare operasjoner som krever bruk av militære styrker.

Dermed er flere operasjoner som offisielt har vært tatt med i oversikter over norsk deltakelse i internasjonale operasjoner ikke lenger å regne som slike. Dette gjelder særlig luftovervåking (air policing) over Baltikum og Island, og deltakelsen i NATOs framskutte styrker i Baltikum, Enhanced Forward Presence. En internasjonal operasjon er altså i norsk begrepsbruk avgrenset til bruk av militære styrker i utlandet, utenfor NATO-området.

Forsvaret skiller i sin personellforvaltning mellom internasjonal virksomhet (intvirk), internasjonal innsats (intins) og internasjonale operasjoner (intops). Internasjonal innsats brukes om deltakelse av militært personell i flernasjonalt militært samvirke som ikke er definert som internasjonale operasjoner. Internasjonal virksomhet omfatter den samlede aktiviteten, både intops og intins.

Forsvaret deler de internasjonale oppdragene inn i to kategorier: Avdelingsvise bidrag, der Norge stiller en avdeling (enhet), og personellbidrag utenfor avdeling, der for eksempel offiserer tjenestegjør i en multinasjonal stab eller som observatører i en operasjon.

Internasjonal begrepsbruk

Internasjonalt brukes oftest «fredsoperasjoner» (peace operations) som felles benevnelse på flernasjonal innsats i konflikter. Særlig innen NATO brukes også «fredsstøttende operasjoner» (peace support operations). Også det norske forsvaret brukte tidlig på 2000-tallet denne benevnelsen i sine doktriner. Begrepene bygger på den tidligste typen militær innsats, som ble kalt «fredsbevarende operasjoner» (peace keeping operations). Fredsbevaring (peace keeping) forutsetter i prinsippet at det er en fred (en våpenhvile eller fredsavtale) å overvåke, noe som ofte ikke er tilfelle når en internasjonal operasjon iverksettes. Fredsbevarende operasjoner er derfor bare én av flere typer internasjonale operasjoner.

Den norske regjeringen bruker også begrepet «fredsoperasjoner», og inkluderer da sivil krisehåndtering, med rådgivere særlig fra justis-, rettsvesen og statsforvaltning.

Mens tradisjonell fredsbevaring var vanlig under den kalde krigen, ble det på 1990-tallet iverksatt mer offensive, militære operasjoner. Følgelig ble begreper som «fredsopprettende» (peace enforcement) og «fredsstøttende» (peace supporting) operasjoner tatt i bruk. Ordvalget er delvis politisk betinget for å rettferdiggjøre en innsats, og for å omgå krigsbegrepet. Eksempelvis er «humanitær operasjon» brukt blant annet om innsetting av offensive militære styrker for å beskytte nødhjelp eller forsvare sivile. Fra 2000-tallet er også «stabiliseringsoperasjoner» brukt – der både militærmakt og politiske og humanitære midler tas i bruk.

Operasjoner gjennomført av flere, militære og sivile, organisasjoner i fellesskap blir kalt «hybride operasjoner».

Historie

Internasjonale militære operasjoner har røtter tilbake til mellomkrigstida og Folkeforbundet. Folkeforbundet hadde mekanismer for fredsbevaring som inkluderte bruk av militære styrker og politi, men disse ble i liten grad brukt. Denne typen internasjonal innsats i større omfang ble tatt i bruk etter andre verdenskrig. I begge perioder var tanken at samarbeid mellom stater skulle forhindre nye kriger, også ved bruk av militære midler overfor enkeltstater.

Den første internasjonale operasjonen etter andre verdenskrig ble iverksatt som en umiddelbar oppfølging av denne, da Tyskland i 1945 ble okkupert av allierte styrker. Norge deltok her med Tysklandskommandoen og Tysklandsbrigaden fra 1947. Den største krigsoperasjonen i de første årene etter verdenskrigen var den flernasjonale koalisjonsstyrken som ble satt inn i Koreakrigen, også den med norsk deltakelse. Den første moderne fredsoperasjonen ble startet av FN i 1948, da United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble satt inn i Midtøsten.

Under den kalde krigen ble de aller fleste operasjoner iverksatt av FN. Antallet var relativt lite, mest på grunn av motsetninger mellom vetomaktene i Sikkerhetsrådet, som godkjente innsetting av FN-styrker. Etter den kalde krigen var det en sterk økning i antall operasjoner og aktører. Da bidro, i tillegg til FN, særlig NATO og Den afrikanske union (AU) og andre regionale strukturer i ledelsen av internasjonale operasjoner.

I 1990–1991 fant den første koalisjonsoperasjonen etter Koreakrigen sted, gjennom Operation Desert Storm, som ble satt inn mot Irak. Flere koalisjonsstyrker er senere dannet, blant annet Operation Enduring Freedom i Afghanistan fra 2001, Operation Odyssey Dawn i Libya i 2011 og Operation Inherent Resolve mot Den islamske stat fra 2014.

Det er mange eksempler på tett samspill mellom styrker satt opp av FN og NATO og andre regionale organisasjoner, for eksempel NATOs overtakelse av United Nations Protection Force (UNPROFOR)Balkan.

Operasjonsetablering

Internasjonale operasjoner kan gjennomføres av flernasjonale organisasjoner eller enkeltland. De fleste operasjoner har et mandat fra et overnasjonalt organ, oftest FNs sikkerhetsråd. Det kan vedta å sette inn en FN-styrke eller bemyndige andre aktører (organisasjoner eller stater) til å iverksette en operasjon. FN anmoder da medlemslandene om å bidra med militære eller andre midler for å løse et gitt oppdrag.

FN har ikke egne militære avdelinger, og må ved hver etablering av en operasjon anmode medlemsland om å stille styrker. Deltakelse i fredsoperasjoner er frivillig, og FN – og andre organisasjoner – er prisgitt at medlemslandene stiller med nødvendige styrker. Organisasjoner som NATO, AU og EU har egne prosedyrer for å sette inn en fredsstyrke.

Operasjonstyper

ISAF 2004.
Den flernasjonale styrken i Afghanistan, ISAF, deltok i en av de mest omfattende stabiliseringsoperasjoner etter den kalde krigen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
UNTSO Golan.
Norge deltar i internasjonale operasjoner både med avdelinger og enkeltpersoner. Til sistnevnte kategori hører observatører i FN-operasjoner, som UNTSO i Midtøsten. Bildet viser generalmajor Robert Mood, som ledet UNTSO.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
UNEF 1959.
Fredsstyrken UNEF var den første militære styrke FN satte inn, i Gaza og Sinai fra 1956, etter tidligere å ha sendt ut militære observatører i flere konfliktområder. Bildet viser norske soldater som ankommer operasjonsområdet.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Et hovedskille i internasjonale operasjoner går mellom den klassiske fredsbevaringen og den senere fredsopprettingen.

Fredsbevaring betegner innsatsen under den kalde krigen, men utføres fortsatt. Den kjennetegnes først og fremst av at den settes inn i konflikter mellom stater, og at partene samtykker til operasjonen. Fredsoppretting ble introdusert etter den kalde krigen. Samtykke fra partene er ingen forutsetning, og innsatsen er ofte innad i et land, for å bilegge en fortsatt pågående konflikt.

Særlig tidlig på 1990-tallet iverksatte FN store, såkalte «flerdimensjonale operasjoner» med et bredt spekter av oppgaver som ble løst av sivile og militære enheter under felles ledelse. Også «stabiliseringsoperasjoner» består av en sammensatt militær og sivil innsats for å legge grunnlaget for en fredelig politisk, sosial og økonomisk utvikling i et konfliktområde.

På 2000-tallet ble også angrepskrig, offisielt blant annet for å beskytte sivile og bekjempe terror, iverksatt. Dette ble blant annet gjort for å legge militær makt bak det politisk-moralske prinsippet Responsibility to Protect (R2P), noe som var den direkte uttalte begrunnelsen for operasjonene i Libya i 2011. Også kampen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria fra 2014 er en internasjonal operasjon i form av en angrepskrig.

Militære operasjoner

Militære internasjonale operasjoner kan ha en defensiv eller offensiv innretning.

Tradisjonell fredsbevaring (peace keeping) er i sin karakter defensiv. Operasjonene etableres med samtykke fra de stridende parter, og med forankring i FN-paktens artikkel VI. Fredsstyrkene satt inn i slike operasjoner skulle være upartiske, og bevæpnet kun for selvforsvar. Eksempler er United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i Libanon og Multinational Force and Observers (MFO) i Egypt. Observatørgrupper er militære, men grupper som settes inn for å overvåke en inngått avtale, slik som UNTSO (opprettet i 1948) er ubevæpnede. De ubevæpnede observatørene er da utsatte, og i noen tilfeller har væpnede avdelinger vært satt inn som beskyttelse for dem, som i United Nations Iraq–Kuwait Observation Mission (UNIKOM) i Irak og Kuwait.

Nyere fredsbevaring, eller «fredsoppretting» (peace enforcement), har ofte en mer offensiv innretning. Slike operasjonene trenger heller ikke samtykke fra de stridende partene, og skal ofte tvinge dem til å innrette seg etter folkeretten. Mer offensive operasjoner, med anledning til bruk av militærmakt ut over egenbeskyttelse, fant sted allerede tidlig på 1990-tallet. Deretter har de fleste operasjoner også hatt beskyttelse av sivile som en del av mandatet.

Derfor er flere fredsstyrker blitt tyngre bevæpnet, noen ganger med stridsvogner og kamphelikoptre, eller de har blitt støttet av andre styrker. FN-styrker på Balkan ble for eksempel gitt luftstøtte fra NATO. Andre tidlige eksempler på bruk av militærmakt var United Nations Operation in Somalia (UNOSOM) og Unified Task Force (UNITAF) i Somalia i 1992–1993.

En av de aller største internasjonale operasjonene, Operation Desert Storm, var rent offensiv i kamp mot regimet i Irak, samtidig som den hadde en defensiv funksjon i beskyttelse av Saudi-Arabia. Også stabiliseringsoperasjoner er i hovedsak offensive, med aktiv bruk av militær makt, som International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan fra 2002. Enkelte operasjoner består vesentlig av direkte krigføring, som Operation Odyssey Dawn (OOD) og Operation Unified Protector (OUP) i Libya i 2011, og kampen mot IS i Irak og Syria (Operation Inherent Resolve) fra 2014.

Sivile operasjoner

Rent sivile operasjoner skjer først og fremst med såkalte political missions i regi av FN, som skal bidra til utvikling av sivile statsfunksjoner i et land etter konflikt. I tillegg har særlig FN, EU og OSSE satt inn en rekke sivile politistyrker enten som del av en flerdimensjonal operasjon, eller som rene politioperasjoner. Disse består normalt av uniformert, men ubevæpnet politi som utfører operative politioppgaver, og/eller bistår i opplæring av nasjonale politistyrker i innsatsområdet.

Sivile observatører, i rent ikke-militære styrker, kan settes inn i et konfliktområde, oftest for å overvåke en inngått avtale mellom partene. Den lengstvarende av disse styrkene var Temporary International Presence in the City of Hebron (TIPH) i Hebron i Palestina, opprettet i 1994 og avviklet i 2019 og Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM)Sri Lanka fra 2002 til 2008, begge med norsk deltakelse.

Oppgaver

Internasjonale operasjoner er gitt svært forskjellige oppgaver, som er mer eller mindre spesifikt angitt i de mandatet som gis. Oppgavene har utviklet seg fra å være rent militære under den kalde krigen til å bli mer sammensatte fra 1990-tallet.

En tradisjonell fredsbevarende operasjon har som hovedoppgave å bidra med militære midler for å bevare eller gjenopprette fred og stabilitet mellom stridende parter. En vanlig oppgave var å overvåke en våpenhvile. På 1990-tallet fikk mange såkalt fredsopprettende operasjoner et mer utvidet mandat, med oppgaver som inkluderte militær inngripen blant annet for å beskytte en humanitær operasjon eller sivilbefolkningen i et konfliktområde. Enkelte militære operasjoner har hatt rent humanitære oppgaver, som å beskytte frambringing av nødhjelp.

Mange av de såkalte flerdimensjonale operasjonene særlig på 1990-tallet hadde svært sammensatte oppgaver, som i flere tilfeller omfattet bistand til blant annet å etablere nye statlige strukturer, demobilisere stridende styrker og gjenbosette flyktninger, samt avholde valg, som United Nations Transition Assistance Group (UNTAG) i Namibia i 1989–1990 og United Nations Transitional Authority in Cambodia (UNTAC) i Kambodsja i 1992–1993.

På 2000-tallet er enkelte operasjoner iverksatt for å bekjempe terror. Flere ble igangsatt som følge av terrorangrepene i USA 11. september 2001, blant annet Operation Active Endeavour (OAE) i Middelhavet og Operation Eagle Assist (OEA) i USA, samt Operation Enduring Freedom (OEF) satt inn mot Taliban og al-Qaida i Afghanistan fra 2001. I 2014 ble Operation Inherent Resolve (OIR) mot Den islamske stat (IS) iverksatt i Irak og Syria.

En annen oppgave på 2000-tallet har vært kampen mot piratvirksomhet i Adenbukta, gjennom Operation Allied Provider (OAP) i 2008, Operation Allied Protector (OAP) i 2009 og Operation Atalanta fra 2008.

Aktører

Tidligere ble de fleste fredsoperasjoner iverksatt av FN. Senere har andre globale og regionale organisasjoner iverksatt et stort antall operasjoner, deriblant AU, EU, OSSE, ECOWAS, SADCC, CIS og NATO. Mer offensive og rent militære operasjoner utføres ofte av koalisjoner av stater, der flere land stiller styrker under felles ledelse.

Under den kalde krigen var det et lite antall land som stilte styrker til FN-operasjonene. Alliansefrie stater ble foretrukket av Sikkerhetsrådet, men dette forhindret ikke at NATO-medlemmene Danmark og Norge var blant de tidligste bidragsyterne. Andre småstater som deltok hyppig var Fiji og Ghana, mens India var en stor stat som tidlig deltok i internasjonale operasjoner. Etter den kalde krigen deltok også stormaktene Russland og USA, og land som Japan, Kina og Tyskland. Etter hvert som omfanget av operasjoner vokste sterkt på 1990-tallet ble behovet for soldater, særlig til FNs operasjoner, dekket særlig av folkerike stater som Bangladesh, India og Pakistan.

Samtidig som enkelte land sikrer nødvendig volum, bidrar deltakelse fra flere land til å gi operasjonene legitimitet. For koalisjonsstyrker er bredden i bidragsytende land viktig for å sikre en ønsket politisk forankring. Eksempelvis var det viktig å få arabiske stater med i den USA-ledende Operation Desert Storm mot Irak i 1990–1991 og mot IS i Irak og Syria fra 2014.

Flere land har iverksatt fredsoperasjoner alene, for eksempel Frankrike i Rwanda (Opération Turquoise, 1994) og Den sentralafrikanske republikk (Operation Sangaris, 2013), og Storbritannia i Sierra Leone (Operation Palliser, 2000), alle knyttet til pågående FN-operasjoner. Militær inngripen har også skjedd etter avtale med det aktuelle innsatslandet, for eksempel Indias operasjoner på Sri Lanka i 1987 (India Peacekeeping Force) og Maldivene i 1988 (Operation Cactus) etter bilaterale avtaler.

Norges deltakelse

Civpol 1998.
Norge har deltatt med både militært og sivilt personell i intops, inklusive politi i FN-operasjoner (kjent som Civpol), blant annet i FN-operasjonen UNTAES i Øst-Slavonia.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Norge har fra 1947 til 2023 bidratt til over 120 internasjonale operasjoner, hvorav drøyt 100 med militær deltakelse, og to rent sivile. Deltakelsen er dominert av bidrag fra Forsvaret, men Politiet har også stilt personell i en rekke operasjoner. Også personell fra Kriminalomsorgen og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har deltatt.

Fram til midten av 1990-tallet var den norske deltakelsen i all hovedsak gjennom FN. Deretter skjedde det en dreining hvor de største bidragene har vært til NATO-ledede operasjoner, først på Balkan, deretter særlig i Afghanistan. Over 100 000 norske kvinner og menn har deltatt i internasjonale operasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gustavsen, Elin Marthinussen; Lien, Guro; Tollefsen, Andreas Forø (2017). Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990–2015. FFI.
  • Walling, Carrie Booth (2013). All Necessary Measures: The United Nations and Humanitarian Intervention. University of Pennsylvania Press.
  • Leraand, Dag (red.) (2012). Intops: Norske soldater, internasjonale operasjoner: politisk vilje, militær evne, personlig innsats: [1947–2012]. Forsvarsmuseet.
  • Mays, Terry M. (2011). Historical Dictionary of Multinational Peacekeeping. Scarecrow Press.
  • Nyhamar, Tore (red.) (2010). Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Abstrakt forlag.
  • Daniel, Donald C. F.; Taft, Patricia; Wiharta, Sharon (2008). Peace Operations: Trends, Porgress, and Prospects. Georgetown University Press.
  • Diehl, Paul F. (2008). Peace Operations. Polity.
  • Evans, Gareth (2008). The Responsibility to Protect: Ending Mass Atrocity Crimes Once and for All. Brookings Institution Press.
  • Hillen, John (1998). Blue Helmets: The Strategy of UN Military Operations. Brassey's.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg