International Security Assistance Force (ISAF)

Styrken ble opprettet i desember 2001 som følge av en konferanse mellom afghanske motstandsgrupper og giverland i Bonn, Tyskland. ISAF ble dermed satt inn parallelt med den USA-ledede koalisjonsstyrken som iverksatte Operation Enduring Freedom (OEF). Denne ble startet i september 2001 for å fjerne Taliban fra makten og fordrive terrornettverket al-Qaida fra dets baser i Afghanistan. Norge deltok i begge operasjoner fra årsskiftet 2001/2002.

ISAF har sitt opprinnelige mandat fra resolusjon nr. 1386 (2001) i FNs sikkerhetsråd. Flere andre resolusjoner er senere vedtatt, blant annet for å utvide styrkens operasjonsområde og oppgaver.

International Security Assistance Force skulle, som navnet tilsier, bistå de nye afghanske myndighetene med å skape sikkerhet etter krigen mot Taliban. I utgangspunktet omfattet oppdraget sikkerhet i hovedstaden Kabul og omegn. OEF opererte samtidig i andre deler av landet, ikke minst i sør og øst, hvor blant annet fjellområdene langs grensen til Pakistan fortsatt ga skjul for medlemmer av al-Qaida og Taliban.

Mens OEF utførte offensive operasjoner, hadde ISAF i utgangspunktet en vesentlig defensiv oppgave, med overvåking og patruljering i Kabul og omegn. Fra 2003, gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1510 (2003), ble hele Afghanistan styrkens operasjonsområde. Følgelig iverksatte ISAF en stegvis utvidelse av sin utgruppering og virksomhet fra 2004. Dette skjedde først ved at ISAF overtok de stabiliseringsstyrkene (Provincial Reconstruction Team, PRT) som OEF hadde satt inn i nord, for så å overta og selv etablere nye slike i andre deler av landet. Derved ekspanderte ISAF gradvis til nord (2004), vest (2006), sør (2006) og øst (2006), for fra oktober 2006 å ha tatt et ansvar for stabilisering i hele Afghanistan.

Hovedoppdraget til ISAF etter denne utvidelsen, og etter å ha styrket sikkerheten i Kabul i 2001–2004, var å bidra til en sikkerhetssituasjon i hele Afghanistan som skapte grunnlag for gjenoppbyggingen av det afghanske samfunnet, og derigjennom til økonomisk og sosial utvikling. Det siste er en oppgave for det internasjonale samfunnet, blant annet gjennom FN, som koordinerer denne innsatsen med sin organisasjon United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA). Samtidig bidro ISAF direkte til utvikling gjennom sine PRT-avdelinger, som besto av både militære og sivile kapasiteter, og som blant annet bistod lokale myndigheter i utvikling av offentlig infrastruktur, institusjoner og godt styresett.

En hovedoppgave for ISAF ble tidlig å bistå afghanske myndigheter i å trene opp landets egne, nasjonale sikkerhetsstyrker, herunder den afghanske hæren, Afghan National Army (ANA). Denne og andre deler av sikkerhetsapparatet har fra 2012 gradvis tatt over ansvaret etter de internasjonale styrkene. I tillegg til ISAF har NATO iverksatt en egen operasjon, NATO Training Mission-Afghanistan (NTM–A), som har bistått i opplæring av afghanske styrker. NTM–A har vært gjennomført som en operasjonelt sett integrert del av ISAF.

Med økt oppslutning om motstands-/opprørsgrupper, inklusive Taliban, forverret sikkerhetssituasjonen seg i flere deler av landet fra midten av 2000-tallet. Særlig var dette tilfellet i sør, samt i hovedstaden, deretter også i nord. ISAF ble oftere angrepet, og kom i kamp med opprørere. Dels ble avdelinger engasjert i strid av opprørsgrupper, dels ble de utsatt for attentat, enten fra selvmordsbombere eller (og oftere) ved bruk av fjernstyrte eksplosiver.

Innholdet i oppdraget og karakteren på oppgavene endret seg i takt med denne utviklingen, og strategien til ISAF ble etter hvert dominert av opprørsbekjempelse. Ved siden av tillitsbyggende tiltak av sivil art, gikk ISAF over til mer offensive operasjoner mot opprørerne, både fra luft og på bakken. Dette påførte sivilbefolkningen økte tap, samtidig som styrken selv ble hardere rammet, og den led betydelige tap, framfor alt i de sørlige provinsene samt i Kabul.

Etter hvert som kapasiteten til afghanske sikkerhetsstyrker økte, ble operasjonene i større grad ledet av afghanske offiserer og enheter, støttet av internasjonale ISAF-avdelinger. En milepæl i så måte ble nådd i juni 2013 da landets egne styrker overtok ansvaret for sikkerheten i alle provinser og distrikter. Dette var et ledd i ansvarsoverføringen fra NATO til afghanske myndigheter, fram til full overdragelse i 2014.

ISAF ble fra starten etablert som en koalisjonsstyrke, der enkelte troppebidragsytende land påtok seg kommando på rotasjonsbasis. Kommandoen lå først hos Storbritannia, deretter Tyrkia og Tyskland. Fra august 2003 ble styrken underlagt permanent NATO-kommando. Hovedkvarteret var i Kabul; operasjonsområdet var delt i seks regionale kommandoer (nord, sør, øst, vest, sørvest, samt hovedstaden Kabul). De norske styrkene ble fra 2004–2005 utgruppert under Regionkommando Nord, ledet av Tyskland og med hovedkvarter i Mazar-e Sharif, til de gradvis ble trukket ut fra 2013.

Fra 2009 til avviklingen i 2014 ble ISAF ledet av en internasjonal stab, ISAF Joint Command (IJC); med USAs generalløytnant Joseph Anderson som siste styrkesjef.

Fra en begrenset innsats ved innsettingen vokste ISAF til å bli en av de største flernasjonale innsatsstyrker noen gang. Mens den som følge av utgrupperingen i hele landet besto av rundt 30 000 soldater i 2006, besto ISAF av inntil cirka 150 000 soldater i 2010–2011. Fra 2012 ble ISAF gradvis redusert, i tråd med at afghanske myndigheter overtok ansvaret for landets sikkerhet. Uttrekkingen ble i 2012 besluttet noe framskyndet, og påbegynt samme år, blant annet som følge av påtrykk fra president Hamid Karzai.

Tilbaketrekkingsplanen ble formelt vedtatt i mai 2012 under NATOs toppmøte i Chicago, hvor det ble slått fast at ingen kampstyrker skulle være igjen i landet etter 2014. Derimot ville NATO fortsatt bidra til opplæring av afghanske styrker, og medlemsland ville bidra til finansiering av disse.

Tidlig i 2013 var ISAF redusert til cirka 100 000 soldater. Rundt midten av 2014 var styrken på under 50 000. Flere land har, av forskjellige årsaker, trukket sine styrker ut eller redusert sine styrkebidrag gjennom flere år.

Norge deltok i ISAF fra tidlig i 2002, etter først å ha gått inn i Operation Enduring Freedom, til operasjonen ble avsluttet 31. desember 2014. Norge bidro med en rekke ulike styrkebidrag, og innsatsen endret seg både med utviklingen av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, oppbyggingen av styrken og utvidelse eller endring av operasjonsområdet, så vel som endringer i operasjonskonseptet.

I den tidligste fasen bidro Norge blant annet med eksplosivrydding og transportkontroll (2002), samt en kirurgisk enhet og et sivil-militært samarbeidsteam (CIMIC, 2003–2004), og et brann- og havarilag (2004–2005). I en mellomperiode bidro Norge særlig med et kompani som inngikk i den multinasjonale brigaden i Kabul (2003–2005) samtidig som deltakelsen i PRT Meymaneh startet (2004: først underlagt OEF). I perioden 2005–2012 hadde Norge ledelsen for denne flernasjonale styrken. Bidrag til opplærings-/mentorerings-team for det afghanske forsvaret startet i 2006 og pågikk til 2012. Et feltsykehus ble stilt til rådighet i årene 2006–2007, etterfulgt av en helikoptergruppe for medisinsk evakuering fra 2008, til hovedstyrken ble trukket ut i 2012.

Norge bidro i flere perioder med spesialstyrker, først for Operation Enduring Freedom, og deretter – i 2007, 2009, 2012 samt fra 2013 – også for ISAF. En utrykningsstyrke ble stilt til disposisjon i 2006–2008, og et F-16-bidrag på fire fly i 2006. Samtidig bidro Norge med stabsoffiserer til hovedkvarterer både sentralt og regionalt.

Norge stilte dertil med et eget ledelsesapparat (Norsk kontingentstab, NCC), egne støttefunksjoner (Nasjonalt støtteelement, NSE) og nasjonal etterretningskapasitet. Norge bidro også til drift av Kabul internasjonale flyplass, med både militære og sivile elementer.

I tråd med NATOs uttrekkingsplan avviklet Norge sin operasjon i Faryab-provinsen 28. september 2012, etter at ansvaret for sikkerheten formelt var overdratt afghanske myndigheter. Dette skjedde et halvt år tidligere enn planlagt, i henhold til anmodning fra NATO og ISAFs ledelse. Den norske militære innsatsen ble deretter konsentrert om Mazar-e-Sharif og Kabul, inklusive trening av det afghanske politiets beredskapsstyrke i Kabul: Crisis Response Unit (CRU). Høsten 2012 stilte Norge et transportelement – Tactical Airlift Detachment (TAD) – med et C130J Hercules transportfly til disposisjon for ISAF og stasjonert i Mazar-e Sharif; som en del av styrkens Intra-Theater Airlift System (ITAS). Bidraget ble trukket hjem i juni 2014. Vinteren 2013 stilte Norge i en nordisk-baltisk politirådgivingsenhet (Transition Support Unit, TSU) sammensatt av personell fra Finland, Latvia, Norge og Sverige – til midten av 2014.

Norge bidro også til NATOs Operation Afghan Assist (OAA), som var en støtteoperasjon for ISAF, vesentlig i form av luftovervåkning utført av AWACS-fly, med støtte til bakkeoperasjoner. OAA ble iverksatt i 2011, og avsluttet høsten 2014.

Fra 2013 ble rådgiving for afghansk politi (Crisis Response Unit 222, CRU) hovedinnsatsområdet for det norske bidraget. Dette ble videreført i 2014 ved hjelp av personell fra Forsvarets spesialkommando (FSK). Medio 2014 var den norske ISAF-kontingenten redusert til under 50 personer, mot tidligere rundt 600. Den norske deltakelsen i ISAF vedvarte til utgangen av 2014, da ISAF ble avviklet. Norsk støtte til sikkerhetssituasjonen i landet er videreført blant annet ved militære mentorer i Resolute Support Mission, så vel som gjennom økonomisk støtte og sivil bistand.

En helseundersøkelse utført blant norske Afghanistan-veteraner av Forsvarets sanitet, ble offentliggjort i februar 2013. Et stort flertall oppga å være ved god psykisk helse, mens 7 prosent oppga å slite med senskader. 45 prosent av soldatene oppga å ha blitt angrepet av fienden, 20 prosent at de selv hadde skutt, 9 prosent at de hadde tatt liv.

Ni norske soldater tjenestegjørende i ISAF mistet livet under utførelse av sine oppdrag i perioden 2004–2010.

En offentlig utredning om Norges engasjement, militært og sivilt, ble i 2016 offentliggjort: «En god alliert – Norge i Afghanistan 2011–2014».

• Krigen i Afghanistan
• Krigen mot terror

• Regjeringen: NOU 2016:8 – En god alliert – Norge i Afghanistan 2011–2014